Kan folk se at jeg har sosialangst?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har ikke fortalt noen om dette problemet. Men jeg har hele tiden en følelse av at andre kan se at jeg har sosialangst. Jeg hater store sammenkomster, og blir bare sittende helt stille, uten å si et ord. Jeg skjelver og svetter, og greier ikke å slappe av og være meg selv.

Har aldri hatt mot til å gå til lege/psykolog med dette problemet. Har ingen venner, fordi jeg tør aldri å være den som tar kontakt.

[Gjest beta]

Om folk kan se det ,kan godt hende.

Men det du må lære deg til er å tenke annerledes.

Du bør kanskje prøve å gi litt blaffen i hva andre tenker om deg.

Har du sosial angst bør du også ta initiativet til å få hjelp.

Tar du kontakt med en psykiatrisk poliklinikk,vil du få tilbud om både terapi og medisinering.

(Kognitiv terapi)

Her lærer du akkurat det du nå snakker om,tanker rundt det du strir med.

Det er veldig typisk for dem med sosial angst å være selvkritisk og grublende.

En går og tenker på hva andre synest om en,og er redd for å dumme seg ut.

Det er akkurat dette en jobber med i terapi.

Sannheten er andre ikke er så opptatt av hvordan du takler disse situasjonene,og at det ikke er farlig å vise at en er nervøs.

En kan trene seg opp til å bli bedre,og slippe denne angsten.

Jeg er selv med i en gruppe,og synest det kjepevanskelig å ta ordet i gruppen.

Det er derfor jeg er der,og ønsker å gjøre noe med problemet.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle som har sosialangst tror at dette vises på dem.

Av de utallige pasienter jeg har hatt med denne lidelsen, kan jeg kun huske 1-en som det var mulig å se det på.

[Gjest flodhest]

Alle som har sosialangst tror at dette vises på dem.

Av de utallige pasienter jeg har hatt med denne lidelsen, kan jeg kun huske 1-en som det var mulig å se det på.

Var det meg?

Men det gjør ikke noe. Folk ser det ikke nå lenger

[nhd]

Var det meg?

Men det gjør ikke noe. Folk ser det ikke nå lenger

Nei, det var ikke deg :-)

[Gjest flodhest]

Nei, det var ikke deg :-)

Du kan da ikke påstå det? Hmm... Den terapeuten som hjalp meg til slutt karakteriserte meg som 'en mark som tres på kroken når man er ute på fisketur'.

Men når du sier det, så... :-)

[Gjest flodhest]

Jeg må bare komme med en liten kommentar. Sannsynligvis er det slett ingen som ser at du har det. Jeg har stadig blitt overrasket over folk som sier de ikke kunne ant det.

Senest i går hadde jeg en forelesning for klassen min ( sosionom 3. klasse) om sosial fobi. Jeg gruet meg en del før jeg begynnte, og jeg kom også med en del eksempler om meg selv og hvordan jeg hadde følt og kjent det og hva jeg hadde trodd og tenkt og trodde og tenkte og hvordan jeg jobbet meg ut og hvordan man best kunne jobbe seg ut og alt slikt. Etterpå fikk jeg bare positive tilbakemeldinger. En person i klassen sa under 'spørsmålsrunden' etterpå at det aldri hadde streifet henne at jeg kunne ha sosial fobi. Hun hadde jo snakket flere ganger med meg i gangene på skolen og hadde aldri tenkt noe slikt. Ei anna i klassen sa på bussen i dag at hun fikk det liksom ikke helt til å stemme med bildet hun hadde av meg. Hun hadde altså heller ikke fått det til å stemme at _jeg_ kunne ha sosial fobi.

Enkelte i klassen, basisgruppa mi for det meste, har jo oppdaget at det var noe. Basisgruppa er den gruppa vi er i når vi har ferdighetstrening som å spille rollespill og slikt. Jeg hadde 'tilbakefall' nå rundt jul og fløy gråtende ut fra klasserommet og klarte ikke si et ord. Og det ser jo selvfølgelig folk. Men at det var noe annet enn at jeg ikke likte rollespill (som det er forferdelig mange av oss som ikke gjør) var det ingen som hadde tenkt...

Det var bare noen tanker...