Er det noe jeg kan gjøre (med avsnitt)

[Gjest McDoo]

Hei

Jeg er en jente på snart 18 år, og har noen spørsmål. Jeg har opplevd litt for mye i mitt liv. Jeg har fått høre av andre at jeg alltid er trist, at jeg nesten ikke smiler å sånn.

Selv føler jeg meg som en søppelplass. Jeg er utslitt uten å gjøre noe. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om skolen.

Jeg hadde et selvmordsforsøk for et halvt år siden. Jeg går nesten konstant med selvmordstanker. Det er ikke nødvendigvis det at jeg har det så fælt alltid, men tankene er der forde.

Jeg hater psykologer (no offence), de har aldri kunnet hjelpe meg. Jeg orker ikke å ha det sånn som dette lenger.

Min far sa til meg at det virka som om jeg var død. Det han mente var at jeg aldri viste følelser. Jeg er her, gjør ting jeg skal, men smiler ikke, ler ikke, er ikke sint...ingenting.. Det stemmer jo litt det.

Jeg kan ikke snakke med noen om dette i frykt for hvordan de ville reagere. Så hele livet mitt har jeg holdt alt for meg selv.

Tror jeg begynner å kjenne konsekvensene av det nå. Jeg har hatt vondt i hodet nesten i strekk siden, ja, jeg husker ikke når. Jeg er egentlig imot paracet, med det plager meg sånn at jeg må bare ta.

Jeg holder meg inne i helgene og i hverdagene. Ikke alltid, da begynner folk å lure, men jeg hadde en periode hvor jeg nesten ikke var ute på to uker.

Tre av vennene mine kan jeg maile eller tekste til. To av de bor langt vekke fra hvor jeg bor. Hun andre bor ikke så langt fra meg, men det hjelper ikke..

Noen ganger har jeg bare lyst å skrike høyt. Jeg føler en sånn klump inni meg som ligger å verker. Helst vil jeg bare stenge meg inne på rommet å ligge i sengen min...

Hvis jeg går til legen, er det sjans for at jeg kan få medikamenter? Er det noe annet jeg bør gjøre? (Jeg nekter å gå til psykolog igjen)

Takk for svar.

(Beklager om dette var litt usammenhengende)

[leenie]

Har du prøvd psykiater også, eller bare psykologer? Det er ganske stor forskjell (syns hvertfall jeg). Kan heller ikke fordra psyjologer, men psyiateren jeg har fungerer det fint med.

[Gjest McDoo]

Har du prøvd psykiater også, eller bare psykologer? Det er ganske stor forskjell (syns hvertfall jeg). Kan heller ikke fordra psyjologer, men psyiateren jeg har fungerer det fint med.

Nei, jeg har ikke prøvd psyikater, men jeg syns det høres så voldsomt ut.... Dessuten er jeg ikke så flink til å prate. (npfvoider til hovedinnlegget hvor det stod at jeg aldri har snakka med noen om dette). Jeg har liksom ikke anlegg for det...

[leenie]

Nei, jeg har ikke prøvd psyikater, men jeg syns det høres så voldsomt ut.... Dessuten er jeg ikke så flink til å prate. (npfvoider til hovedinnlegget hvor det stod at jeg aldri har snakka med noen om dette). Jeg har liksom ikke anlegg for det...

Voldsomt?

En psykolog er en som har studert psykologi. En psykiater har legeutdanning, og har spesialisert seg på psykiatri. Jeg tror du ville opplevd at en psykiater er mer "jordnær" på mange måter.

Selv føler jeg at psykiateren min mer fokuserer på problemet mitt i sin helhet, enn bare akkurat det psykiske. Det er jo mye annet som spiller inn, omgivelsene rundt, den fysiske helsen osv...

[Gjest McDoo]

Voldsomt?

En psykolog er en som har studert psykologi. En psykiater har legeutdanning, og har spesialisert seg på psykiatri. Jeg tror du ville opplevd at en psykiater er mer "jordnær" på mange måter.

Selv føler jeg at psykiateren min mer fokuserer på problemet mitt i sin helhet, enn bare akkurat det psykiske. Det er jo mye annet som spiller inn, omgivelsene rundt, den fysiske helsen osv...

Ja, okey.. Jeg har vel sett for mye film eller noe da. Du vet, det berømte amerikanske begrepet "hjernekrymper"...

Da jeg gikk til psykolog i høst så var det så meningsløst. Hun sa bare masse greier som jeg ikke forstod og som jeg følte jeg måtte si meg enig i.

En dag gadd jeg bare ikke å gå der, siden har jeg ikke hørt noe fra henne. Trodde egentlig at fagfolk fulgte opp pasientene eller klientene sine, tok vel feil der.

[leenie]

Ja, okey.. Jeg har vel sett for mye film eller noe da. Du vet, det berømte amerikanske begrepet "hjernekrymper"...

Da jeg gikk til psykolog i høst så var det så meningsløst. Hun sa bare masse greier som jeg ikke forstod og som jeg følte jeg måtte si meg enig i.

En dag gadd jeg bare ikke å gå der, siden har jeg ikke hørt noe fra henne. Trodde egentlig at fagfolk fulgte opp pasientene eller klientene sine, tok vel feil der.

Det stemmer med min erfaring med psykologer. De kan være rimelig høytsvevende mange ganger! Jeg ville hvertfall forsøkt en time hos psykiater, hvis jeg var deg... Men belag deg på laaaang ventetid. Jeg ventet i halvannet år før jeg fikk time hos en psykiater, og prøvde diverse psykologer i mellomtiden...

[Gjest McDoo]

Det stemmer med min erfaring med psykologer. De kan være rimelig høytsvevende mange ganger! Jeg ville hvertfall forsøkt en time hos psykiater, hvis jeg var deg... Men belag deg på laaaang ventetid. Jeg ventet i halvannet år før jeg fikk time hos en psykiater, og prøvde diverse psykologer i mellomtiden...

Huff... uansett hvor lyst jeg har å få det bedre så orker jeg ikke å vente så lenge...

Kan jo bare droppe det alternativet da. Men takk for hjelpen likevell...

[leenie]

Huff... uansett hvor lyst jeg har å få det bedre så orker jeg ikke å vente så lenge...

Kan jo bare droppe det alternativet da. Men takk for hjelpen likevell...

Det er ikke sååå lenge å vente halvannet år på å få det bedre resten av sitt liv... Men jeg skjønner deg godt. Selv hadde jeg nok hatt det tyngre om jeg ikke hadde hatt verdens beste venninne å snakke med. Ingenting kan erstatte gode venner, så ta vare på dem du har.

[Gjest McDoo]

Det er ikke sååå lenge å vente halvannet år på å få det bedre resten av sitt liv... Men jeg skjønner deg godt. Selv hadde jeg nok hatt det tyngre om jeg ikke hadde hatt verdens beste venninne å snakke med. Ingenting kan erstatte gode venner, så ta vare på dem du har.

Ja, jeg prøver - selvom jeg kan være skikkelig dust av og til. Noen ganger blir det fo rmye å ta vare på de OG meg selv samtidig... Om du skjønner?

[leenie]

Ja, jeg prøver - selvom jeg kan være skikkelig dust av og til. Noen ganger blir det fo rmye å ta vare på de OG meg selv samtidig... Om du skjønner?

Ja det skjønner jeg kjempegodt. Er ofte lei meg fordi jeg syns synd på venninnen min som må slite med meg. Men så vet jeg jo at hun er like glad i meg som jeg er i henne... Helst skulle vi jo ønske at vi kunne skånt hverandre for alt vondt, men det er ikke slik verden er, og da må vi ta vare på hverandre så godt vi kan istedet....

[Gjest McDoo]

Ja det skjønner jeg kjempegodt. Er ofte lei meg fordi jeg syns synd på venninnen min som må slite med meg. Men så vet jeg jo at hun er like glad i meg som jeg er i henne... Helst skulle vi jo ønske at vi kunne skånt hverandre for alt vondt, men det er ikke slik verden er, og da må vi ta vare på hverandre så godt vi kan istedet....

Ja, det er sånn jeg føler det også.. Eller, det vil si. Jeg har noen venninner her som liksom er bestevennene mine, men det er egentlig bare hun jeg mailer til som er der.

Jeg er voldsomt gla i henne og sier det og av og til, men jeg føler jeg klager litt til henne og skriver så masse om hvordan jeg har det at hun blir lei av meg og mine problemer og er med noen andre en stund. (Sånn føler jeg det hvertfall).

Noen ganger er jeg der flere dager på rad og spiser middag der og vi bare sitter å tuller - det er så godt...

Jeg og hun sammen kan bli helt sprøtt. Det er godt å koble av litt av og til.

Likevell så syns jeg litt synd på henne... som har meg som venn. Sier det til henne også. Da sier hun bare: neida, du er en kjempe god venn.

Vet ikke om jeg tror på det alltid...

[leenie]

Ja, det er sånn jeg føler det også.. Eller, det vil si. Jeg har noen venninner her som liksom er bestevennene mine, men det er egentlig bare hun jeg mailer til som er der.

Jeg er voldsomt gla i henne og sier det og av og til, men jeg føler jeg klager litt til henne og skriver så masse om hvordan jeg har det at hun blir lei av meg og mine problemer og er med noen andre en stund. (Sånn føler jeg det hvertfall).

Noen ganger er jeg der flere dager på rad og spiser middag der og vi bare sitter å tuller - det er så godt...

Jeg og hun sammen kan bli helt sprøtt. Det er godt å koble av litt av og til.

Likevell så syns jeg litt synd på henne... som har meg som venn. Sier det til henne også. Da sier hun bare: neida, du er en kjempe god venn.

Vet ikke om jeg tror på det alltid...

Jo, jeg skjønner. Men snu på det: Jeg tenker alltid at hvis det var hun som hadde det vanskelig skulle jeg gladelig gjort hva som helst for at hun skulle fått det bedre. Vennskapet går jo begge veier, så da er jo muligheten til stede for at hun tenker det samme.

Men det er selvfølgelig ikke gøy å føle at en tar mer enn en klarer å gi. Det er noe av det som motiverer meg til å gå til psykiateren; jeg ser på det som en slags avlastning for venninnen min.

Det er ennå mange, mange ting jeg bare klarer å snakke med henne om, og det vet psykiateren min. Men kanskje en dag...

Mange ganger klarer jeg ikke snakke hos psykiateren i det hele tatt, presset blir for stort, men det er egentlig helt greit. Jeg har liksom likevel brutt en barriere bare ved å møte opp til timen...

[Gjest McDoo]

Jo, jeg skjønner. Men snu på det: Jeg tenker alltid at hvis det var hun som hadde det vanskelig skulle jeg gladelig gjort hva som helst for at hun skulle fått det bedre. Vennskapet går jo begge veier, så da er jo muligheten til stede for at hun tenker det samme.

Men det er selvfølgelig ikke gøy å føle at en tar mer enn en klarer å gi. Det er noe av det som motiverer meg til å gå til psykiateren; jeg ser på det som en slags avlastning for venninnen min.

Det er ennå mange, mange ting jeg bare klarer å snakke med henne om, og det vet psykiateren min. Men kanskje en dag...

Mange ganger klarer jeg ikke snakke hos psykiateren i det hele tatt, presset blir for stort, men det er egentlig helt greit. Jeg har liksom likevel brutt en barriere bare ved å møte opp til timen...

Ja. Skulle nesten ønske jeg var deg, eller alle andre som har problemer som klarer å snakke om de og få hjelp fordi de snakker med folk.

Det er som jeg lever i et fengsel med brev og snakkeforbud - fra meg til andre. Det er som om en kraft teiper sammen munnen min med superlim når jeg har sjanse til å snakke med noe (det er ganske mange ganger...).

Det føles faktisk noen ganger som om jeg har tvangstrøye på meg - over hele kroppen. Jeg får panikk av det..

Jeg er nesten alltid obs hvor jeg går og hvem som er rundt meg. Jeg MÅ føle en viss trygghet.

[leenie]

Ja. Skulle nesten ønske jeg var deg, eller alle andre som har problemer som klarer å snakke om de og få hjelp fordi de snakker med folk.

Det er som jeg lever i et fengsel med brev og snakkeforbud - fra meg til andre. Det er som om en kraft teiper sammen munnen min med superlim når jeg har sjanse til å snakke med noe (det er ganske mange ganger...).

Det føles faktisk noen ganger som om jeg har tvangstrøye på meg - over hele kroppen. Jeg får panikk av det..

Jeg er nesten alltid obs hvor jeg går og hvem som er rundt meg. Jeg MÅ føle en viss trygghet.

Vi er nok ikke så forskjellige som du tror... Jeg har nok bare hatt litt lenger tid til å jobbe med akkurat de tingene. For ett år siden var det veldig lite, nesten ingenting, jeg klarte å snakke om, og jeg får ennå panikk og angsanfall i mange situasjoner der jeg må forholde meg til andre mennesker.

I perioder har jeg isolert meg i mange uker om gangen, for jeg har vært redd for folk.

Jeg blir alltid nervøs, og føler at alle ser på meg med et kritisk blikk når jeg er ute.

For to år siden, når noen sa til meg at det kom til å bli lettere, så bare ristet jeg på hodet. Det føltes absolutt ikke sånn! Jeg var sikker på at jeg hadde ramlet ned i et hull som var for dypt til å komme ut av. Jeg bare eksisterte, jeg levde ikke...

Nå, i ettertid, så kan jeg se at det har gått framover. Sakte, men definitivt framover. Noen ganger har det gått, men aldri lenge om gangen. Ikke gi opp!

[Gjest McDoo]

Vi er nok ikke så forskjellige som du tror... Jeg har nok bare hatt litt lenger tid til å jobbe med akkurat de tingene. For ett år siden var det veldig lite, nesten ingenting, jeg klarte å snakke om, og jeg får ennå panikk og angsanfall i mange situasjoner der jeg må forholde meg til andre mennesker.

I perioder har jeg isolert meg i mange uker om gangen, for jeg har vært redd for folk.

Jeg blir alltid nervøs, og føler at alle ser på meg med et kritisk blikk når jeg er ute.

For to år siden, når noen sa til meg at det kom til å bli lettere, så bare ristet jeg på hodet. Det føltes absolutt ikke sånn! Jeg var sikker på at jeg hadde ramlet ned i et hull som var for dypt til å komme ut av. Jeg bare eksisterte, jeg levde ikke...

Nå, i ettertid, så kan jeg se at det har gått framover. Sakte, men definitivt framover. Noen ganger har det gått, men aldri lenge om gangen. Ikke gi opp!

Det er ikke lett å ikke gi opp skal jeg si det. Det er mange ganger jeg har sittet i sengen min om kvelden med barberblad på armen og tenkt: skal, skal ikke?

jeg har aldri (som dere ser) gjort noe slik at det har vært dødelig, men den eneste grunnen er at jeg ikke vil at min far skal være den første så ser meg etterpå. Selvom jeg egentlig ikke liker han så godt, vel å merke.

Derfor gjør jeg de mest drastiske tingene når jeg er på ferie - og helst om sommeren av en eller annen merkelig grunn...

Til sommeren flytter jeg kanskje hjemmefra, min far skal kanskje flytte til Haugesund og jeg kan ikke være med. Jeg er litt urolig for hva som kan skje.

Kan ikke si noe til han heller, for da får han vite hvordan jeg har det, og det går bare ikke. Han merker jo at det er noe, det har han sagt selv, men jeg kan ikke snakke med han, så mer enn det han selv tror vet han ikke.

[Gjest McDoo]

Vi er nok ikke så forskjellige som du tror... Jeg har nok bare hatt litt lenger tid til å jobbe med akkurat de tingene. For ett år siden var det veldig lite, nesten ingenting, jeg klarte å snakke om, og jeg får ennå panikk og angsanfall i mange situasjoner der jeg må forholde meg til andre mennesker.

I perioder har jeg isolert meg i mange uker om gangen, for jeg har vært redd for folk.

Jeg blir alltid nervøs, og føler at alle ser på meg med et kritisk blikk når jeg er ute.

For to år siden, når noen sa til meg at det kom til å bli lettere, så bare ristet jeg på hodet. Det føltes absolutt ikke sånn! Jeg var sikker på at jeg hadde ramlet ned i et hull som var for dypt til å komme ut av. Jeg bare eksisterte, jeg levde ikke...

Nå, i ettertid, så kan jeg se at det har gått framover. Sakte, men definitivt framover. Noen ganger har det gått, men aldri lenge om gangen. Ikke gi opp!

Det er ikke lett å ikke gi opp skal jeg si det. Det er mange ganger jeg har sittet i sengen min om kvelden med barberblad på armen og tenkt: skal, skal ikke?

jeg har aldri (som dere ser) gjort noe slik at det har vært dødelig, men den eneste grunnen er at jeg ikke vil at min far skal være den første så ser meg etterpå. Selvom jeg egentlig ikke liker han så godt, vel å merke.

Derfor gjør jeg de mest drastiske tingene når jeg er på ferie - og helst om sommeren av en eller annen merkelig grunn...

Til sommeren flytter jeg kanskje hjemmefra, min far skal kanskje flytte til Haugesund og jeg kan ikke være med. Jeg er litt urolig for hva som kan skje.

Kan ikke si noe til han heller, for da får han vite hvordan jeg har det, og det går bare ikke. Han merker jo at det er noe, det har han sagt selv, men jeg kan ikke snakke med han, så mer enn det han selv tror vet han ikke.

[leenie]

Det er ikke lett å ikke gi opp skal jeg si det. Det er mange ganger jeg har sittet i sengen min om kvelden med barberblad på armen og tenkt: skal, skal ikke?

jeg har aldri (som dere ser) gjort noe slik at det har vært dødelig, men den eneste grunnen er at jeg ikke vil at min far skal være den første så ser meg etterpå. Selvom jeg egentlig ikke liker han så godt, vel å merke.

Derfor gjør jeg de mest drastiske tingene når jeg er på ferie - og helst om sommeren av en eller annen merkelig grunn...

Til sommeren flytter jeg kanskje hjemmefra, min far skal kanskje flytte til Haugesund og jeg kan ikke være med. Jeg er litt urolig for hva som kan skje.

Kan ikke si noe til han heller, for da får han vite hvordan jeg har det, og det går bare ikke. Han merker jo at det er noe, det har han sagt selv, men jeg kan ikke snakke med han, så mer enn det han selv tror vet han ikke.

Å ta sitt eget liv er jo det letteste av alt. Det letteste, mest egoistiske, feigeste, teiteste... osv.

Ingenting hadde vært en større belastning for dine omgivelser enn om du hadde tatt ditt eget liv, og det fortjener de ikke. Da må du heller bare gå til kjipe terapi-timer resten av ditt liv.

Og det blir aldri, aldri så galt at det ikke er verdt å leve. Det kan FØLES sånn, det vet jeg meget godt, og du kan TENKE at du ikke orker mer, men uansett hvor ille det er, så henger du med fra dag til dag. Du får akkurat den styrken du trenger for å klare dagene. Hverken mer eller mindre.

Du bare må ta tak i deg selv! Ingenting er gratis her i livet, ingenting bare kommer. Kun DU kan forme din egen fremtid. Kun DU kan bestemme deg for at du ikke skal ha det sånn resten av livet. Kun DU kan bestemme deg for hvilken retning du vil se i; bakover, eller... framover?

Våg å ta sjansen på et bedre liv. Klart at det hadde vært mye lettere å bare definert sin egen situasjon ut i fra alt det vonde, men det er ikke verdt det!

[Gjest McDoo]

Å ta sitt eget liv er jo det letteste av alt. Det letteste, mest egoistiske, feigeste, teiteste... osv.

Ingenting hadde vært en større belastning for dine omgivelser enn om du hadde tatt ditt eget liv, og det fortjener de ikke. Da må du heller bare gå til kjipe terapi-timer resten av ditt liv.

Og det blir aldri, aldri så galt at det ikke er verdt å leve. Det kan FØLES sånn, det vet jeg meget godt, og du kan TENKE at du ikke orker mer, men uansett hvor ille det er, så henger du med fra dag til dag. Du får akkurat den styrken du trenger for å klare dagene. Hverken mer eller mindre.

Du bare må ta tak i deg selv! Ingenting er gratis her i livet, ingenting bare kommer. Kun DU kan forme din egen fremtid. Kun DU kan bestemme deg for at du ikke skal ha det sånn resten av livet. Kun DU kan bestemme deg for hvilken retning du vil se i; bakover, eller... framover?

Våg å ta sjansen på et bedre liv. Klart at det hadde vært mye lettere å bare definert sin egen situasjon ut i fra alt det vonde, men det er ikke verdt det!

Ja, alle sier at det er egoistisk. Men si meg en ting. Sier ikke alle også at man må ta tid til seg selv, at man må tenke på seg selv. Og ekstra mye i tider hvor det er ekstra vanskelig?

Det har jeg nemlig fått høre, og det er i slike situasjoner jeg virkelig begynner å lure hvorfor folk syns det er egoistisk å ta sitt eget liv?? De fleste mennesker (antar jeg) er skapt sånn at de gjør det de mener er best for seg selv - og hvertfall når andre har oppmuntra til det!

Så hvorfor har folk denne fikserte ideen om at selvmord er egoistisk? Jeg prøver ikke å kritisere deg, for jeg setter uendelig stor pris på at du skriver her med meg, men jeg spør rent generelt.

Jeg syns det er like egoistisk å si til en selvmordskandidat at han/hun skal tenke på de som er rundt! Om han/hun skal kunne få hjelp for den smerten han/hun føler, så må det samme være mulig for de pårørende. Dermed stiller det likt!!

Ergo: Det er IKKE egoistisk å ta selvmord!

[leenie]

Ja, alle sier at det er egoistisk. Men si meg en ting. Sier ikke alle også at man må ta tid til seg selv, at man må tenke på seg selv. Og ekstra mye i tider hvor det er ekstra vanskelig?

Det har jeg nemlig fått høre, og det er i slike situasjoner jeg virkelig begynner å lure hvorfor folk syns det er egoistisk å ta sitt eget liv?? De fleste mennesker (antar jeg) er skapt sånn at de gjør det de mener er best for seg selv - og hvertfall når andre har oppmuntra til det!

Så hvorfor har folk denne fikserte ideen om at selvmord er egoistisk? Jeg prøver ikke å kritisere deg, for jeg setter uendelig stor pris på at du skriver her med meg, men jeg spør rent generelt.

Jeg syns det er like egoistisk å si til en selvmordskandidat at han/hun skal tenke på de som er rundt! Om han/hun skal kunne få hjelp for den smerten han/hun føler, så må det samme være mulig for de pårørende. Dermed stiller det likt!!

Ergo: Det er IKKE egoistisk å ta selvmord!

Først og fremst så har jeg også hørt at man skal bruke tid på seg selv når man har et vanskelig, men alt med måte. Man må ikke bli oppslukt i seg selv og sine egne problemer! Ofte har jeg godt av å få høre at jeg skal tenke litt på andre når jeg er lengst nede!

For det andre, så er det kun dine egne lidelser du gjør slutt på om du tar ditt eget liv. De rundt deg må leve med sorgen og vissheten resten av sine liv. ERGO: Du påfører andre smerte. ERGO: Det er egoistisk å ta sitt eget liv.

Tenk en dag er det kanskje (helt sikkert) noen som trenger akkurat DEG! De trenger akkurat deg, fordi det er akkurat DU som skjønner hvordan DE har det! Å frata dem muligheten til det, er absolutt egoistisk.

Du bare lurer deg selv om du tenker noe annet.

[Gjest McDoo]

Først og fremst så har jeg også hørt at man skal bruke tid på seg selv når man har et vanskelig, men alt med måte. Man må ikke bli oppslukt i seg selv og sine egne problemer! Ofte har jeg godt av å få høre at jeg skal tenke litt på andre når jeg er lengst nede!

For det andre, så er det kun dine egne lidelser du gjør slutt på om du tar ditt eget liv. De rundt deg må leve med sorgen og vissheten resten av sine liv. ERGO: Du påfører andre smerte. ERGO: Det er egoistisk å ta sitt eget liv.

Tenk en dag er det kanskje (helt sikkert) noen som trenger akkurat DEG! De trenger akkurat deg, fordi det er akkurat DU som skjønner hvordan DE har det! Å frata dem muligheten til det, er absolutt egoistisk.

Du bare lurer deg selv om du tenker noe annet.

Jeg kjøper ikke helt dine teorier nå.

Jeg står fast på at det ikke er egoistisk å ta sitt eget liv. Jeg har selv opplevd at folk rundt meg har tatt sitt eget liv.

Selvfølgelig så er det trist, MEN(!) de har rettog slett hatt det så jævlig at jeg unner dem det. Det er deres måte å unnslippe sorgen på. Hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg selv gjort det samme.

Jeg vil ikke oppfordre noen til å ta selvmord, jeg sier bare at jeg skjønner folk som gjør det! Om jeg er helt forskrudd som syns det så skal jeg heller takle å være det.

Som en fyr på sol diskuter sa: jeg holder med begge to. om noen vil/tar selvmord er det nok fordi de følte det var siste utvei. men samtidig oppfordrer han folk til å søke hjelp.

Jeg er enig i det. Uansett så er helse-Norge helt elendig, og hjelpen er langt fra på vei for mange. Dette er noe som burde vært prioritert, men så langt jeg kan se, ikke er det.