i sorggruppa vår...

[Gjest mamama]

I sorggruppa vår har noen mista syke barn, mens noen har mista friske barn helt plutselig. Vi har så mange like tanker og følelser. Det er fint å sitte slik å prate, og det er spesielt å treffe andre som virkelig vet hva det vil si å miste barn!!

Vi har veldig mye felles, men en forskjell er at de som hadde et sykt barn, er redd for å få ett nytt barn som også er sykt, mens vi som mistet et barn plutselig er redd for å miste en av de andre barna våre også helt plutselig!!!

Vi har forskjellig erfaringer rundt dødsfallet, men vi har erfart det samme, det å miste ett barn....

En tanke fra "smerte den ubudne gjest" av Inger Marie Aase (tilpasset vår situasjon)

VÅR FAMILIE

Vi er fire i vår familie.

Vi er fem i vår familie.

Fire og fem - på samme tid.

Vår Martin som vi bære med oss uten at noen ser det....

Bare når du kjenner vår Martin, kjenner du vår familie.

[gulle]

Hei mamama.

Jeg vil nå bare si at jeg ikke er redd for å få ett sykt barn igjen. Akkurat det vet jeg at jeg takler, og jeg vet at gleden over barnet du har fått er akkurat den samme du kjenner om barnet er friskt eller sykt.

Akkurat det husker jeg veldig godt fra da min datter fikk sin frykelige diagnose. Gleden og stoltheten over henne var akkurat lik den jeg kjenner over mine friske barn. Og jeg visste at den gleden måtte jeg holde fast ved inderlig og vel.

Dessverre er vi ikke kommet lenger enn at ikke alltid omverdenen forstår dette. Det har jeg opplevd mange ganger.

Og det har gjort fryktelig vondt. Det som er annerledes og svakt blir ikke sett på som fullverdige mennesker. Jeg trodde verden var kommet lenger, men det er den ikke.

Jeg har virkelig måtte kjempe for barnet mitt, og mange med meg.

Nå som jeg er gravid igjen er jeg redd, ja. Men ikke for at barnet skal være sykt.

Jeg er redd for at barnet mitt skal dø. Jeg vil ikke oppleve en gang til å se ett av mine barn dø.

[gulle]

Hei mamama.

Jeg vil nå bare si at jeg ikke er redd for å få ett sykt barn igjen. Akkurat det vet jeg at jeg takler, og jeg vet at gleden over barnet du har fått er akkurat den samme du kjenner om barnet er friskt eller sykt.

Akkurat det husker jeg veldig godt fra da min datter fikk sin frykelige diagnose. Gleden og stoltheten over henne var akkurat lik den jeg kjenner over mine friske barn. Og jeg visste at den gleden måtte jeg holde fast ved inderlig og vel.

Dessverre er vi ikke kommet lenger enn at ikke alltid omverdenen forstår dette. Det har jeg opplevd mange ganger.

Og det har gjort fryktelig vondt. Det som er annerledes og svakt blir ikke sett på som fullverdige mennesker. Jeg trodde verden var kommet lenger, men det er den ikke.

Jeg har virkelig måtte kjempe for barnet mitt, og mange med meg.

Nå som jeg er gravid igjen er jeg redd, ja. Men ikke for at barnet skal være sykt.

Jeg er redd for at barnet mitt skal dø. Jeg vil ikke oppleve en gang til å se ett av mine barn dø.

Bare en ting til som jeg ikke fikk med meg i stad.

Men selvfølgelig er det ingen som ønsker for sine barn at de skal være syke eller annerledes. En ønsker selvfølgelig ikke den lidelse for sine barn. Selvfølgelig er en redd for å få syke barn igjen.

Hvem er ikke det.

Vi ønsker jo alle at våre barn skal ha de beste forutsetninger for å få ett godt liv.

På alle måter.

[ylvi]

Bare en ting til som jeg ikke fikk med meg i stad.

Men selvfølgelig er det ingen som ønsker for sine barn at de skal være syke eller annerledes. En ønsker selvfølgelig ikke den lidelse for sine barn. Selvfølgelig er en redd for å få syke barn igjen.

Hvem er ikke det.

Vi ønsker jo alle at våre barn skal ha de beste forutsetninger for å få ett godt liv.

På alle måter.

Jeg forstår hva du mener. Når jeg tenker tilbake nå vi mistet barna våre, og endelig ble gravid igjen. Da tenkte jeg "bare la barnet leve", det var det viktigste for meg.

Historien om meg:

Vi har slitt med barnløshet siden 1994, og ble endelig gravid med prøverørsbehandling i 1998. Men lykken varte ikke mer enn 20 uker, da mistet vi våre nydelige tre gutter. På høsten i 1999 ble jeg igjen gravid, på femte prøverørs forsøk. Og da kom tankene tilbake, det viste seg at denne gangen var det "bare" en baby. Men nervøs og redd som jeg var tenkte jeg at bare hun/han lever så er jeg glad! I dag er lykken veldig stor, men tankene om våre tre gutter er der (og det skal de alltid få lov til å være).

Men så tenker jeg og, at hadde ikke dette skjedd så hadde vi ikke fått jenta vår, så noe godt har skjedd på tross av alt det vonde. Hun er ei lita jente med blondt hår og store mørkebrune øyne!!!!!!!!

OG JEG ELSKER HENNE AV HELE MITT HJERTE!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest mamama]

Bare en ting til som jeg ikke fikk med meg i stad.

Men selvfølgelig er det ingen som ønsker for sine barn at de skal være syke eller annerledes. En ønsker selvfølgelig ikke den lidelse for sine barn. Selvfølgelig er en redd for å få syke barn igjen.

Hvem er ikke det.

Vi ønsker jo alle at våre barn skal ha de beste forutsetninger for å få ett godt liv.

På alle måter.

Jeg ble kanskje litt uklar, og jeg vil gjerne prøve å oppklare litt.

Jeg tror det var det de mente, de var redd for å få et sykt barn, fordi de er redd for at det også skal død!!!! De parene i sorggruppa som jeg refererer til hadde alvorlig hjertesyke barn!!!

Det er jo det vi alle frykter at skal skje igjen, at et av barna skal død. Vi sitter bare med så forskjellige erfaringer på hvordan barna våre døde.....

En tanke fra "smerte den ubudne gjest"

KATASTROFER

Jeg har sett at livet ikke er slik jeg trodde.

Jeg tok det som en selvfølge.

Framtiden med våre barn, og alle de andre som betyr noe for meg.

En gang i framtiden skulle jeg møte døden - og tapene.

......

En stund trodde jeg at nye katastrofer bare lå og ventet på meg.

[Gjest KajsaEmma]

Jeg er veldig redd for at mine to jenter skal bli syke at de skal ha den samme defekten som Anna hadde.

Jeg vet vel innerst inne at den sjansen er minimal, men likevel ser jeg ettter hvert minste tegn.

Jeg er også redd for at andre ting skal skje med dem, krybbedød, bli påkjørt. Det er jo ingen garanti for at de skal være hos oss og det er det som er så fryktelig vondt.

Jeg tenker noen ganger at har det skjedd en gang skjer det ikke igjen. Men det gjør det desverre for noen.

Du er heldig som har en sorg gruppe der hvor dere bor, her er det ingen. Jeg savner det, men det hjelper å være her inne å lese.

Tenker på deg.

klem fra Linda

[Ine]

Kjære deg!

jeg mistet barnet mitt i dødfødsel for over 6 år siden. Vi valgte bl.a obduksjon fordi jeg ville vite om barnet mitt bar en sykdom eller liknende, jeg ville først og fremst vite om dette var noe som kunne gjenta seg. Nå fikk vi ikke noe 100% klart svar, men antagelig var det et uhell der navlesnoren kom i klem.

Da jeg ble gravid på nytt, var jeg selvfølgelig livredd for at det skulle skje igjen. Men jeg trodde jeg skulle slutte å være red, bare barnet mitt ble født levende. Men det gjorde jeg ikke, desverre. Jeg fryktet krybbedød og alle mulige sykdommer, fløy til lege for hver minste forkjølelse. Jeg så farer overalt, og stakkars vesla ble nærmest pakket inn i bomull en stund, men jeg innså jo at det ikke var så bra for henne...Jeg tror alle foreldre om har mistet et barn, er mye mer sårbare og redde for å miste barna sine, enn andre...? Eller tar jeg feil?

Klemmer fra

[inot]

Kjære deg!

jeg mistet barnet mitt i dødfødsel for over 6 år siden. Vi valgte bl.a obduksjon fordi jeg ville vite om barnet mitt bar en sykdom eller liknende, jeg ville først og fremst vite om dette var noe som kunne gjenta seg. Nå fikk vi ikke noe 100% klart svar, men antagelig var det et uhell der navlesnoren kom i klem.

Da jeg ble gravid på nytt, var jeg selvfølgelig livredd for at det skulle skje igjen. Men jeg trodde jeg skulle slutte å være red, bare barnet mitt ble født levende. Men det gjorde jeg ikke, desverre. Jeg fryktet krybbedød og alle mulige sykdommer, fløy til lege for hver minste forkjølelse. Jeg så farer overalt, og stakkars vesla ble nærmest pakket inn i bomull en stund, men jeg innså jo at det ikke var så bra for henne...Jeg tror alle foreldre om har mistet et barn, er mye mer sårbare og redde for å miste barna sine, enn andre...? Eller tar jeg feil?

Klemmer fra

Kjære mamama og Ine,

fine ord fra deg mamama . Jeg føler du har helt rett, Ine. Jeg har også vært gjennom en dødfødsel og nå med en 5 måneder gammel sønn er jeg livredd for krybbedød og annen sykdom. Vi har sittet med tårevåte øyne og febervarm baby, vi har vært på legevakten med hostete baby. Jeg opplever meg selv som en mye mer intens mor enn gjennomsnittet.

Jeg bærer på en følelse og tanke om at vi vet ikke hvor lenge vi har barna våre, så vi får nyte dem den tiden vi har dem....

klem