Alltid vært deprimert, fra fødselen av

[Gjest (ikke undertegnet)]

Er det mulig? Har alltid vært et dyptenkende og dyptfølende menneske, husker jeg hadde angst alt som fire-fem åring. Jeg hadde angst for døden, angst for at jeg levde alene i min egen kropp, det var ingen som delte sjelen med meg. Jeg var redd for å sove, redd for å slutte å puste, redd for å svelge(svelge tungen) Redd for at det skulle ta lang tid før jeg voknet igjen. Jeg synest det var så rart at natten var så lang men likevel føltes kort, siden jeg sov og ikke husket noe. Dette gjorde at jeg ble redd det å ikke være bevisst. Det å være død eller ikke å være født er å ikke være bevisst. Problemet mitt i dag er at jeg fremdeles har det på samme måte, jeg er enda mer bevisst,jeg kan få panikkanfall når jeg tenker enda dypere, men da når jeg når så langt lar jeg være å tenke, rister det av meg liksom,av og til kunne jeg ønske at jeg var full bestandig, litt fjernere enn det jeg egentlig er, fordi da hadde jeg ikkke bekymret meg så mye. Hvorfor er jeg så dyp?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er vel mer angst enn depresjon.

Ja, det er mulig å være slik helt fra småbarnsstadiet.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Dette er vel mer angst enn depresjon.

Ja, det er mulig å være slik helt fra småbarnsstadiet.

Hva kan det komme av, er det ytre omstendigheter som gjør det slik eller den kjemien jeg er av selv. Jeg har det sjelden gøy, ler sjelden, det er alltid noe som plager meg, nå som voksen blir jeg plaget av fysiske smerter nakkesmerter og hodepine.

[cassivennen]

Jeg kjenner meg på en måte igjen i det du skriver. Jeg sier "på en måte" fordi to mennesker ikke kan oppleve helt det samme. Jeg har ikke blitt styrt noe særlig av angst slik du forteller.. .men alltid hatt så lav selvfølelse. Og det har hindret meg i mye gjennom livet. Å alltid bære på en eller annen uforklarlig sorg er så slitsomt. Jeg er alltid sliten. Alltid. Og jeg har alltid vært slik. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å bli "bedre" fra hva det nå er at jeg har. Hvis jeg har noe da. Kanskje jeg bare er "sånn". Ikke vet jeg. Jeg ville i alle fall bare si deg at du ikke er alene!! Stå på.....

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg kjenner meg på en måte igjen i det du skriver. Jeg sier "på en måte" fordi to mennesker ikke kan oppleve helt det samme. Jeg har ikke blitt styrt noe særlig av angst slik du forteller.. .men alltid hatt så lav selvfølelse. Og det har hindret meg i mye gjennom livet. Å alltid bære på en eller annen uforklarlig sorg er så slitsomt. Jeg er alltid sliten. Alltid. Og jeg har alltid vært slik. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å bli "bedre" fra hva det nå er at jeg har. Hvis jeg har noe da. Kanskje jeg bare er "sånn". Ikke vet jeg. Jeg ville i alle fall bare si deg at du ikke er alene!! Stå på.....

På en måte er det godt å høre at det er andre som har det på en lignende måte:)