Obduksjonen..

[Gjest tankefull]

For en uke siden fikk jeg svar på obduksjonsrapporten,og placentarapporten.Det var,såvidt jeg kunne forstå,ikke noe galt med Nestor,men jeg hadde umoden placenta med fibrositt.Det var visst og svak betennelse i hinner som ikke hadde noen sikker klinisk betydning.Jeg fikk egentlig ikke med meg så mye av det legen på sykehuset fortalte;var så nummen i hele meg.Situasjonen var så absurd:sitte der og få slike resultater når jeg egentlig skulle ut og kjøpe de første babyklærne hans...

Har bestilt time hos fastlegen min for å (kanskje...) bli overbevist om at ikke det er min feil at Nestor døde;jeg innbiller meg nemlig at han sultet ihjel p.g.a. den umodne placentaen og det MÅ jo være min feil...!Håper inderlig hun kan avkrefte det!?!

Dagene er noe enklere å komme igjennom nå,men sosial omgang/jobb sliter meg mer ut enn vanlig.Sånn er det vel...

Ja,ja..Klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest tenker fremdeles]

Du må ikke tenke slike tanker, vet at det ikke er lett. Men det sliter deg helt ut.

Jeg tenkte mye hva gjorde jeg galt? Hvilte for lite? Gikk for mye?

Du kan tenke i det uendelige og ikke bli klokere enn det du er i dag.

Ta vare på deg selv og familien din så godt du kan, for vi kjenner ikke dagen før solen går ned!

[Gjest maria]

Kjære tankefull!!

Jeg skjønner at du har mange tanker omkring det som har skjedd, men du må ikke sitte å plage deg selv med at du har skyld i at Nestor døde. Du kan ikke klandres for om din placenta eventuelt ikke har fungert slik den burde. Det er ikke din skyld.

Du gjorde det du skulle og kunne ikke gjort noe annerledes.

Når det er sagt så forstår jeg godt din fortvilelse. Jeg opplever noe av det samme om dagen. Min sønn, som ble født 14 dager etter terminen, døde som følge av surstoffmangel under fødselen. Jeg sitter nå igjen, ikke bare med sorgen og savnet, men også med tanker om hva jeg kunne gjort annerledes. Det blir mange tanker om "hvis", "dersom" osv. Jeg klandere meg selv for at jeg ikke fanget opp signalene at han ikke hadde det så godt under fødselen. Men hvordan kunne jeg det! Jeg lå jo der med vonde rier og var bare konsentrert om det. Dessuten var jeg jo på sykehuset som pasient og det er sykehuspersonalets jobb å følge opp enhver pasient, uansett hva de er innlagt for.

Innerst inne vet vi at vi ikke har skyld, men det blir lett å klandre seg selv for at babyen døde. Jeg prøver å la være, tenker at det ikke er min skyld, men det er ikke alltid like lett.

Jeg sliter såpass mye om dagen at jeg har tenkt å begynne å gå til psykolog. Trenger noen å snakke med. Kanskje det vil hjelpe deg også. Det er viktig å ta tak i problemene når de er der og da er det godt å få hjelp.

Klem fra