Så er jeg her igjen...

[Liljekonvall]

Så er jeg atter tilbake i dette forumet. Livet føles ikke godt akkurat nå. Det føles blodig urettferdig. Det snakkes om at Gud trenger små engler også, men hvor mange må jeg bidra med egentlig? Holder det ikke nå?

I 1997 mistet jeg førstemann. Da var jeg ikke kommet lenger enn til 14. uke i svangerskapet. I 2000 mistet jeg min datter Julie. Hun døde under fødselen på termindato. Tirsdag fødte jeg min lille sønn Henrik. Han døde i magen etter å ha vært der inne i 23 uker. Ingen vet hvorfor barna mine dør. Heldigvis har jeg en liten prinsesse på tre og et halvt år. Uten henne hadde livet vært fullstendig meningsløst.

Gud har fått gjennomgå de siste dagene. Noen må jeg legge skylden på, og har ingen andre. Ingen kunne ha gjort noe annerledes.

Jeg har levd sunt gjennom samtlige av mine svangerskap. Da føles det ikke rettferdig at de som røyker, drikker alkohol, benytter andre rusmidler, bruker legemidler, drikker kaffe eller utsetter barnet for andre "skumle" ting, får sunne friske barn. Hvorfor er det jeg som skal straffes?

Jeg har elsket mine barn fra jeg visste jeg var gravid. For meg har det aldri vært snakk om et foster. Det har vært et barn. Mitt barn.

Sorgen over å miste nok et barn er ufattelig stor. Hvordan skal vi greie oss gjennom dette? Får vi noen gang svar på hvorfor Gud trenger så mange av våre barn til engler? Ingen kan vel svare oss på dette.

Dypt i vårt hjerte har vi en datter.

Nå er det også gjort plass til vår sønn.

Der skal de leve til dagen kommer,

da vi alle skal møtes igjen.

(Måtte ventetiden bli god.)

[Gjest Evy]

Kjære du !

Vet egentlig ikke hva jeg skal si til deg , men følte at jeg måtte sende en hilsen . Det er en utrolig vond tid du er midt oppi , men det virker som du takler det utrolig godt . Bare det at du har overskudd til å dele det med andre mennesker er virkelig fint . Tror aldri man kan komme over noe slikt , det gjelder om å lære seg å leve med det . Stor klem fra meg .

[Gjest tankefull]

Kjære Liljekonvall!

Føler sånn med deg!Leser innlegget ditt og gråter inni meg!Livet er såå! urettferdig iblant...Mistet selv min lille Nestor 17.jan. iår i 22.uke,så jeg vet hvordan du har det!

Det er ikke mye man kan si eller gjøre,men du skal vite at vi er her når du føler for en utblåsning.

Tenker på deg,varm klem fra mamma`n til Nestor!

[inot]

Kjære Liljekonvall,

jeg er sjelden inne på forumet nå, sorgen over min Maria som jeg mistet juli 2000 slipper langsomt taket nå som jeg har en herlig guttebaby på 5 måneder.

Men så kom jeg inn - og kjente igjen nicket ditt.

Jeg skulle gjerne holdt rundt deg, gitt deg en klem. Klumpen i halsen vokser. Jeg vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg har så vondt av deg!! Du må ha det så grusomt!!

Ja, det er så meningsløst og så urettferdig! Det som er så trist er at det sikkert finnes en konkret årsak til at du mister barna dine, men at vitenskapen ikke er kommet så langt enda til å finne svaret?

Selv var jeg så "heldig" å få en forklaring. Det var ingen lykke, men en sorg. MEN: det hjalp meg i neste svangerskap fordi det er god medisin tilgjengelig som gir svært gode prognoser.

Hadde jeg fått min dødfødte Maria for 10,20 eller 30 år siden så hadde de vel ikke funnet noen forklaring og tragedien hadde med 60% sikkerhet inntruffet igjen (dyster statistikk for meg med autoimmunt syndrom uten medisin). Foreldregenrasjonen opplevde jo ofte kvinner som fikk ikke bare én, men 2-3 dødfødte barn. Når et barn dør langt uti svangerskapet så ligger jo årsaken ikke i at barnet ikke er velskapt, men at levevilkårene for barnet i magen er dårlige.

Jeg vet ikke hva jeg kan si for å trøste. Det du nå har opplevd må være så vondt, så vondt.

Jeg vil bare gi deg en stor klem

[Gjest maria]

Kjære deg Liljekonvall!

Stakkars deg, en så ufattelig tragedie å miste 3 barn. Ord blir fattige når man opplever noe slikt.

Jeg har selv mistet 2 barn, en datter for 10 år siden og en sønn for bare 7 uker siden, så jeg forstår hva du går igjennom.

Sorgen er ikke til å bære til tider, men uansett hvor grusomt det enn er så må vi gjennom det.

Du skriver at du har et annet barn og det er selvfølgelig godt. Men ingen kan erstatte de du har mistet, du vil alltid ha 3 for lite.

Jeg føler med deg i sorgen og tenker på deg.

Klem fra

[stini]

Sender deg mange og varme klemmer...

Herregud.. Jeg har ingen ord.

Føler med deg!!

Klem fra mammaen til Selma

[Adriana]

Kjære deg,

Det er ikke så mye fornuftig å si når noen har mistet et barn. Det er nok ingen ord som kan lindre smerten. Ville bare minne deg om noe du kanskje ikke ser midt i sorgen:

Gud tar fra deg barna dine fordi Han vet at du er sterk nok til å klare å leve videre og fordi du er så fantastisk flink til å lage gode engler som kan passe på alle de andre barna på jorda!

Klem

[ings]

Kjære du !

Vet egentlig ikke hva jeg skal si til deg , men følte at jeg måtte sende en hilsen . Det er en utrolig vond tid du er midt oppi , men det virker som du takler det utrolig godt . Bare det at du har overskudd til å dele det med andre mennesker er virkelig fint . Tror aldri man kan komme over noe slikt , det gjelder om å lære seg å leve med det . Stor klem fra meg .

Kjære Liljekonvall

For et helvete du må leve i nå, og hvor forferdelig vondt det må gjøre ! Jeg mistet min eneste lille gutt født i uke 24 for 3 måneder siden, og er ennå så ufattelig fortvilet, lei meg og sint. Jeg ser ikke at jeg kan greie dette flere ganger, men du er igjennom dette for 3.gang ! Grusomt. Helt håpløst urettferdig og så helt uten mening.

Jeg savner den lille gutten min så forferdelig at jeg tror jeg skal gå i tusen knas. Jeg har ventet på han i mange år og er nå såpass "gammel" at jeg er livredd for at jeg skal måtte leve resten av livet med bare en liten grav å gå til. Og skulle det skje med meg som har skjedd med deg vet jeg ikke om jeg ville overlevd. Men tenk på den lille jenta di, hun trenger deg - og hun fortjener et flott liv !

Føler med deg og ønsker deg styrke til å komme gjennom dette helvete.

Klem fra meg