ang sorgreaksjoner

[Gjest maria]

Her i hjemmet har vi det tungt om dagen. Sorgen og savnet etter at gutten vår døde er så tung og smertefull. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme gjennom dette. Har jo vært gjennom dette en gang tidligere, og vet at sorgen etterhvert blir til å leve med. Men savnet etter han blir større og større for hver dag som går. Jeg blir mer og mer deprimert, føler at absolutt all livsgnist er forsvunnet. Livet mitt vil for alltid være forandret.

I tillegg til dette så bygger det seg opp et annet problem, et stort problem. Jeg og samboeren min sørger så ulikt. Dette var jeg klar over fra den dagen han døde, vi fikk også beskjed om av sykehuspersonalet at det er veldig vanlig. Mens jeg har stort behov for å prate om det som har skjedd, så lukker han seg inne i seg selv. Han prater mye om alt annet bortsett fra gutten vi mistet. Jeg vet at han også sørger og har det vondt, men han har ikke behov for å snakke om det. Dette blir for meg helt galt. Det blir til at jeg gråter min tårer i stillhet og har mine tanker for meg selv. Nå føler jeg at det bygger seg opp en "bombe" inni meg, som snart sprenges. Jeg har andre jeg kan prate med, men det er han jeg vil dele tankene mine med. Det er jo vår sønn og da føles det mest riktig.

Jeg vil ikke presse han til noe så da blir det til at ting foregår i stillhet. Så ille har det nå blitt at jeg føler at vi glir mer og mer fra hverandre. Vi lever i 2 verdener selv om vi sitter i samme stue! Jeg har hørt at noen forhold tar slutt når et barn dør men jeg vil ikke at det skal skje med oss.

Da jeg mistet min datter for 10 år siden, det var med en annen mann, så var ting annerledes. Vi sørget noenlunde likt og støttet hverandre i tiden etterpå. Det var godt husker jeg. Det blir "lettere" å takle ting da når man er 2 om det.

Nå derimot føler jeg meg så alene og ensom. Vet ikke hvordan jeg skal ta det opp med han, føler at jeg blir avvist hver gang jeg prøver å snakke om mine tanker så nå blir det til at jeg ikke sier noe.

Er det noen som har noen gode råd å gi meg, jeg trenger det sårt.

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Skjønner hvordan du har det,det er mye av det samme hjemme hos oss.Min samboer har det også inne i seg,ønsker ikke å prate om det.Nå skal vi ha urnenedsettelse for Nestor på torsdag,og han klarer ikke nevne det i det hele tatt.Jeg har spurt om han vil være med,men han er ikke sikker enda.

Foreløpig gjør jeg som du:tyr til andre eller gråter/"prater" i stillhet for meg selv.Det er godt å få det ut,men det er noe med å dele det med den man lever med og er glad i....

Enn så lenge aksepterer jeg hans måte å sørge på fordi jeg føler at han aksepterer min,men skulle gjerne delt mer!

Har du hørt "Skyfri himmel" med Bjørn Eidsvåg?Hvis ikke,gjør det!Den er veldig bra!

Du er god til å sette ord på følelsene dine,det er viktig at du fortsetter med det!

Tenker på deg!Stor klem fra mamma`n til Nestor.

[Gjest maria]

Kjære Maria!

Skjønner hvordan du har det,det er mye av det samme hjemme hos oss.Min samboer har det også inne i seg,ønsker ikke å prate om det.Nå skal vi ha urnenedsettelse for Nestor på torsdag,og han klarer ikke nevne det i det hele tatt.Jeg har spurt om han vil være med,men han er ikke sikker enda.

Foreløpig gjør jeg som du:tyr til andre eller gråter/"prater" i stillhet for meg selv.Det er godt å få det ut,men det er noe med å dele det med den man lever med og er glad i....

Enn så lenge aksepterer jeg hans måte å sørge på fordi jeg føler at han aksepterer min,men skulle gjerne delt mer!

Har du hørt "Skyfri himmel" med Bjørn Eidsvåg?Hvis ikke,gjør det!Den er veldig bra!

Du er god til å sette ord på følelsene dine,det er viktig at du fortsetter med det!

Tenker på deg!Stor klem fra mamma`n til Nestor.

Hei!

Takk for alle de gode svarene du gir meg, jeg setter pris på det!!

I.o.m. at jeg og min samboer ikke kommuniserer så greit ang. sorg og savn så er det godt å ha dette forumet å ty til når behovet for å tømme hodet for tanker melder seg. Det er grusomt å ikke kunne prate om det når jeg føler for det, det burde ikke være slik. For min del blir sorgarbeidet ennå tyngre. For når jeg føler at jeg må sørge/gråte i stillhet så blir ting vanskeligere. Jeg respekterer hans måte å sørge på, men det er så vondt at han ikke i det hele tatt vil prate om det. Kanskje det vil endre seg etterhvert, håper det.

Sangen "skyfri himmel" med Bjørn Eidsvåg er veldig fin. Jeg hører mye på hans musikk om dagen, han har mange fine sanger. Vi spilte sangen "Eg ser" i min sønns begravelse, en nydelig sang. Når jeg har behov for å gråte, få ut litt sorg så setter jeg på den. Min samboer sier at jeg piner meg selv når jeg gjør det, men for meg er det en fin terapi i sorgarbeidet.

Håper din mann blir med på urnenedsettelsen til Nestor. At han nå kanskje ikke vil kan jeg forstå, det er tøft å være med på. Men for fremtiden tror jeg det allikvel vil være godt for han/dere at dere var sammen om det.

Klem fra

[Gjest tankefull]

Hei!

Takk for alle de gode svarene du gir meg, jeg setter pris på det!!

I.o.m. at jeg og min samboer ikke kommuniserer så greit ang. sorg og savn så er det godt å ha dette forumet å ty til når behovet for å tømme hodet for tanker melder seg. Det er grusomt å ikke kunne prate om det når jeg føler for det, det burde ikke være slik. For min del blir sorgarbeidet ennå tyngre. For når jeg føler at jeg må sørge/gråte i stillhet så blir ting vanskeligere. Jeg respekterer hans måte å sørge på, men det er så vondt at han ikke i det hele tatt vil prate om det. Kanskje det vil endre seg etterhvert, håper det.

Sangen "skyfri himmel" med Bjørn Eidsvåg er veldig fin. Jeg hører mye på hans musikk om dagen, han har mange fine sanger. Vi spilte sangen "Eg ser" i min sønns begravelse, en nydelig sang. Når jeg har behov for å gråte, få ut litt sorg så setter jeg på den. Min samboer sier at jeg piner meg selv når jeg gjør det, men for meg er det en fin terapi i sorgarbeidet.

Håper din mann blir med på urnenedsettelsen til Nestor. At han nå kanskje ikke vil kan jeg forstå, det er tøft å være med på. Men for fremtiden tror jeg det allikvel vil være godt for han/dere at dere var sammen om det.

Klem fra

Hei..

Felles skjebne,felles trøst sies det.Uansett er det godt,iallefall for meg,å vite at man kan være til støtte for noen.

Man trenger tusen forsikringer om hvor bra det er å avreagere og enda tusen til,man trenger alltid å høre det en gang til.

Ta godt vare på deg selv og dine.Klem fra mamma`n til Nestor.

[eiriksmor]

Kjære Maria!

Skjønner hvordan du har det,det er mye av det samme hjemme hos oss.Min samboer har det også inne i seg,ønsker ikke å prate om det.Nå skal vi ha urnenedsettelse for Nestor på torsdag,og han klarer ikke nevne det i det hele tatt.Jeg har spurt om han vil være med,men han er ikke sikker enda.

Foreløpig gjør jeg som du:tyr til andre eller gråter/"prater" i stillhet for meg selv.Det er godt å få det ut,men det er noe med å dele det med den man lever med og er glad i....

Enn så lenge aksepterer jeg hans måte å sørge på fordi jeg føler at han aksepterer min,men skulle gjerne delt mer!

Har du hørt "Skyfri himmel" med Bjørn Eidsvåg?Hvis ikke,gjør det!Den er veldig bra!

Du er god til å sette ord på følelsene dine,det er viktig at du fortsetter med det!

Tenker på deg!Stor klem fra mamma`n til Nestor.

jeg er ny her, men jeg har levd med sorg over tapet av vår åtte uker gamle sønn i snart to år.Min mann og jeg har også hatt ulike behov i vår sorg. Jeg kjenner igjen min mann i deres beskrivelser av deres kjære, og jeg kjenner igjen meg selv hos dere. Jeg vil gjerne fortelle litt om min mann. Vår sønn var alvorlig syk i to uker og behandlingen måtte avsluttes. Det var så mange beslutninger som måtte tas på kort tid, og vi tenkte at de avgjørelser vi tar nå skal vi kanskje leve med i 50 år til...Det gjorde at min mann bar Eiriks kiste ut fra Rikshosp. til bårebil, inn hjemme, bar han ut igjen neste dag, inn i bårehuset. På begravelsesdagen inn i kirken. Jeg glemmer aldri ryggen hans og det dype åndedraget da Eirik skulle bæres til graven. Eirik ble senket i jorden av sin far. Min mann ønsket å slippe, men var reddere for å angre resten av livet på at han ikke gjorde det og sønnen hans fortjente det.

Jeg har denne huskelisten når ulikhetene våre synes: mengden tårer viser ikke hvor tung sorgen er, ikke dytt!,det er verdifulle stunder når han viser meg sorgen sin,jeg tar frem bildet av ryggen hans i kirken...

jeg har ingen råd å gi,kun egne tanker og opplevelser. Det er en tung veg som skal gåes.

hilsen Eiriksmor

[ings]

Hei Maria, jeg har ikke svart deg før, men jeg har ut fra innleggene fått med meg historien din. Og jeg føler med deg. Før jul mistet jeg også en nydelig og svært etterlengtet liten gutt, og det du beskriver som "å leve i hver sine verdener" kjenner jeg godt til. Å ha så forskjellige måter å sørge på gjør sorgen av og til ekstra smertefull, og det er ikke alltid nok å kunne snakke med venner eller annen familie. Skjønner godt at du har mest lyst til å dele tankene dine med han som tross alt er pappa !

Jeg prøvde å formidle til min samboer at jeg ikke ville at han skulle ta ansvar for å gjøre meg glad igjen, men at han bare skulle høre på meg, og ikke bli lei eller redd min sorg. Jeg har grått og gråter fremdeles mye, og jeg har ikke orket å skjule det. Til slutt gikk det faktisk bedre, han kunne bare legge armen rundt meg og gi meg litt oppmerksomhet uten å føle at han skulle "fjerne" sorgen for meg. Han har også grått med meg, og spesielt der vi er sammen og skal fortelle andre hva som skjedde. Så det er tydelig at han også bærer med seg mye sorg. Men jeg savner ennå at han i større grad viser den - og snakker om den lille gutten vår... Jeg fikk han til å lese en artikkel som lå på hjemmesiden til foreningen "Et barn for lite", det kan være et tips. Ellers er det vanskelig å gi råd til andre som er midt i dette. Jeg har tenkt at vi begge må være så rause med hverandre som vi bare kan i en slik fryktelig vond tid, men prøve å møtes på noen punkt, f.eks. gå sammen til graven, se en film, se på bilder, tenke på hvem vår kjære lille gutt ville blitt...

[elingeir]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver , og om hvordan dere har det.

Da min samboer og jeg mistet vår sønn for snart 2 år siden fallt vår verden i grus. Vi sørget i utakt og var aldri samstemt. Det var helt tyst rundt middagsbordet- det var på en måte ingenting igjen å snakke om. Jeg hadde lyst til å skrike høyt om hvor vondt jeg hadde det og hvor høyst jeg savnet min sønn. Jeg ga nok også inntrykk av at det var kun jeg som hadde opplevd dette grusomme- min samboer sa på et tidspunkt- er det kun du som har mistet et barn? Jeg ville at han skulle bære meg og ta frigjøre meg fra all denne sorgen. Jeg ville at vi skulle dele det å ha det så vondt. Jeg gikk lange turer og pratet med min lille Patrick, jeg tilbragte mange timer hver dag på kirkeården alene. Min samboer var mye på byen og kom hjem sent på natten. Vel, vi gikk desverre hvert til vårt- vi klarte ikke å finne tilbake tilhverandre. Vi kunne ikke prate med hverandre lengre.

Så jeg har et råd: Søk hjelp, vær tålmodige, lytt til hverandre- kanskje han også kan tenke seg å bruke dette forumet. Det finnes flere pappaer her inne.

Ønsker dere lykke til!

http://homefree.sensewave.com/~s323334/

[barnløs mor]

Kjære Maria

Det var som å lese om meg selv da jeg leste innlegget ditt. Vi mistet vår gutt for et halvt år siden, han var dødfødt. Vi fikk også beskjed på sykehuset at vi kom til å sørge forskjellig, men ikke hva vi skulle gjøre med det. Jeg er kanskje ikke rette personen å svare deg, for jeg har ingen gode råd. Vi har nettopp flyttet fra hverandre, og en føler seg alene i sorgen hvis en ikke får støtte fra sin mann/samboer. Det som skilte oss til slutt var at vi var uenige om å prøve igjen. Jeg har så inderlig lyst på barn, men han ville ikke prøve igjen. Jeg tror hele opplevelsen virkelig skremte han. Men han har ikke behov for å prate om det til andre enn meg, sa han i begynnelsen. Men vi snakket ikke mye om det, og nå ikke i det hele tatt. Jeg har vondt av ham og skulle ønske jeg kunne hjelpe på en måte, men jeg trenger hjelp selv, og går til psykiater. Jeg håper dere kan få hjelp, og at samboeren er villig til å ta imot den hjelpen dere kan få. Min x var ikke villig til å stille opp på de forskjellige "møtene" jeg dro på. Det såret. Han drar heller ikke til gravstedet, og det sårer også. Jeg er der ofte, og hver dag i begynnelsen. Jeg tror ikke min x har det godt med seg selv, og tror han forsøker å skyve det hele unna. Jeg er helt annerledes og må prate om det. Jeg tror det er veldig vanskelig å greie dette alene, og vite hva en skal gjøre. Ta kontakt med noen innen helsevesenet e. l. og snakk om problemene. Jeg håper inderlig at dere greier dere gjennom det. Det er tyngre å stå "alene" i sorga. Jeg var veldig avhengig av ham i begynnelsen og fant trøst bare ved at han var tilstede. Men tror også at han ble "lei" av min væremåte, at jeg aldri greide å være glad og se noe positivt i tilværelsen. Jeg føler at hele livet mitt har rast sammen. Jeg tenker på dere og håper det går bra med dere.

Gode tanker og stor klem fra meg