Frustrert og lei!!

[Gjest tankefull]

Jeg er drittlei av å være fornuftig!Lei av å si at:jo da,nå går det bedre,klart det går fremover nå!Det er tross alt 5 1/2 uke siden "det" skjedde:skal si dere jeg, at det er tross alt BARE 5 1/2 uke siden!!

Det ER litt lettere nå enn helt i begynnelsen,men jeg blir fortsatt fysisk kvalm ved tanken på at veslegutten min er død;sukker resignert og fyller uken med ting og tang. Gråter bittert når kvelden kommer og de to største er sovnet,alt må "times".Er vel egoistisk nå ,men ønsker meg mer alenetid til ettertanke og å bearbeide dette.Det er alltid noen her!!

Itillegg til alt fikk min tante hjerteinfarkt for 1 1/2 uke siden,men hun er i super form og hjemme nå heldigvis.Men hun skulle ha besøk(det var godt å kunne være der for henne,ikke misforstå.),mamma og tante nr 2 trengte og noen innimellom,jeg begynte å jobbe igjen den uken og ja...

Kan ikke bare glemme at mannen min og er lei seg,selv om han viser det anderledes.

Kan ikke laste alt over på ham heller,han trenger også å få tid.Jeg vil bare ha litt mer tid alene og vite sikkert at alle har det bra.Da kan jeg vel slappe av litt;psykisk..

Det er tungt dette her!!

Og nå er det gravide overalt:på TV,i gata her vi bor,i blader,venner og bekjente o.s.v.,men sånn skal det vel være.Livet ser ut til å gå videre.....Men jeg vil våkne av marerittet mitt jeg,det er egentlig alt jeg vil!Få tilbake maven min,gleden og forventningen,livet mitt;ER DET FOR MYE FORLANGT??

[Gjest maria]

Hei tankefull!

Jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg føler også at andre nesten forventer at nå må livet igjen gå videre. Det er som du sier at det er BARE noen uker siden du mistet babyen din, slik jeg gjorde. Jeg mistet den 04.01, men for meg er det ikke lenge siden i det hele tatt. Jeg føler at jeg først nå begynner sorgarbeidet skikkelig. De første ukene er man preget av sjokk og blir veldig fysisk sliten p.g.a den psykiske påkjenningen som jo sorgarbeidet er.

Når jeg snakker med enkelte mennesker nå så får jeg inntrykk av at - nå er vel livet normalt igjen. Men der tar de feil- det er på langt nær normalt og vil ALDRI bli det heller. For hvordan kan man leve normalt når man har mistet et barn? Livet blir for alltid preget av det som har skjedd.

Hverdagen kommer sakte men sikkert tilbake slik den var tidligere. Jeg har andre barn som krever meg som jeg tar meg av, men det er stort sett det eneste jeg orker å gjøre også. Det krever alle mine krefter og når de er i seng så er jeg sliten. Da gjør jeg som deg- sørger og gråter. Timer det inn slik at de ikke skal se det. De har sett meg så mye trist at jeg føler at jeg må skjule det for de, de blir jo veldig lei seg når mamma hele tiden er trist.

Jeg har heldigvis hele dagen for meg selv, jeg har ikke begynt å jobbe igjen og det vil nok ta tid før jeg orker det. Jeg trenger de timene på dagtid for meg selv til å tenke, sørge og gråte. Hadde jeg begynt å jobbe igjen nå ville jeg skjøvet sorgen vekk og det ville vært katastrofalt for meg slik jeg har det nå. For noen kan det å begynne å arbeide igjen være bra, men for de som ikke orker bør være hjemme inntil man er klar for det.

Du skriver at du har begynt å jobbe igjen, samtidig som du sier at du trenger mer tid for deg selv. Hva med å være litt sykmeldt eller gå på aktiv sykmelding? Det bør jo ikke være slik at du går på jobben mens kroppen din egentlig vil være alene og bearbeide sorgen. Jobben din har du jo alltid allikevel, den venter på deg. Mens det viktigste arbeidet for deg nå, sorgarbeidet, burde prioriteres fremfor noe annet.

Jeg syntes du burde overveie det med å være sykemeldt videre, enten heltid eller delvis. Når du føler at du vil ha mer tid for deg selv så syntes jeg du burde lytte til kroppen din. Du er ikke egoistisk når du tenker slik. Det sier seg selv at det ikke er lett med tid alene når du på dagtid er på jobb og har familie å ta deg av når du kommer hjem.

Håper du finner en løsning på det, slik at du får jobbet med sorgen og savnet ditt. Det er en uhyre viktig prosess å gå igjennom og det bør man finne tid til.

Klem fra

[Ine]

Kjære deg!

5 og 1/2 uke er ingenting i sorgsammenheng når man har mistet barn. Jeg har selv mistet en gutt ved dødfødsel for over 6 år siden. Det tok lang tid før livet mitt normaliserte seg, ihvertfall ett år. Selvfølgelig varierte det, livet gikk i bølger, og noen ganger tryner man ned i mørke bølgedaler. Men poenget er at det er normalt. Det faktisk nødvendig å få lov til å ha det "helt ræva", uten å måtte ta seg sammen. Det er nødvendig å gå inn i de stupmørke rommene og kjenne på smerten i all dens grusomhet. Det er lov å gråte, være sint og frustrert. Du må ikke gå rundt å "ta deg sammen" hele tiden. Etter fem og en hlav uke er man slett ikke programforpliktet til å tenke fremover. Det er bare så lett for alle andre å si...

Sender deg en kjempestor klem. Skjønner litt hvordan du har det.

Klem fra