Noen som vil hjelpe meg å forstå dette?

[AnonymBruker]

Hvis man har levd under traumatiske forhold i oppveskten og ikke har lært seg å regulere følelsene samt stengt oav følelsene (sannsynligvis for å beskytte seg selv).

Og i voksen alder begynner å åpne opp døra til følelsene, noe som fører til at en får mye vondt. Følelser blir et stort problem, og man har lyst til å stenge døra og koble ut følelsene på nytt. 

Skyldes dette at man ikke har lært å regulere følelsene? 

Jeg har et stort ønske om å forstå hvorfor jeg taklet traumatiske hendelser (til tider også farlige hendelser) så godt, mens jeg knapt takler følelser som ikke en gang er farlige. Noen som kan hjelpe meg med å forstå eller som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 383a2...446

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man har levd under traumatiske forhold i oppveskten og ikke har lært seg å regulere følelsene samt stengt oav følelsene (sannsynligvis for å beskytte seg selv).

Og i voksen alder begynner å åpne opp døra til følelsene, noe som fører til at en får mye vondt. Følelser blir et stort problem, og man har lyst til å stenge døra og koble ut følelsene på nytt. 

Skyldes dette at man ikke har lært å regulere følelsene? 

Jeg har et stort ønske om å forstå hvorfor jeg taklet traumatiske hendelser (til tider også farlige hendelser) så godt, mens jeg knapt takler følelser som ikke en gang er farlige. Noen som kan hjelpe meg med å forstå eller som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 383a2...446

Jeg har opplevd å bli mobbet og utstøtt i barneårene på skolen. Jeg tror, men vet ikke om det skyldes det, men jeg har problemer å ta kontakt med andre mennesker, og å åpne meg for andre pga det. Jeg liker å være mye for meg selv. Har problemer å åpne mine følelser, men jeg har forsøkt iblant. I kjærlighetslivet mitt slet jeg veldig med å åpne meg, men når jeg først klarte det så fikk jeg ofte høre hvor lite jeg betydde tilbake, så dermed er jeg forsiktig med det også nå. Lukket helt døren så og si. Men det er faktisk en kunst å klare å åpne følelsene litt. Fordi det er jo en fin sak å vise følelser. 

Nå om dagen kunne jeg ønske at jeg våget mer å ta kontakt med andre mennesker, og det å sosialisere meg med folk ute i virkeligheten. Skulle ønske at jeg hadde mer selvtillit til å gjøre det. Men nei.. Jeg er ganske flink til å verne om meg selv. Mulig det er det du føler også? 

Endret 1. februar 2018 av Mina1

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg har opplevd å bli mobbet og utstøtt i barneårene på skolen. Jeg tror, men vet ikke om det skyldes det, men jeg har problemer å ta kontakt med andre mennesker, og å åpne meg for andre pga det. Jeg liker å være mye for meg selv. Har problemer å åpne mine følelser, men jeg har forsøkt iblant. I kjærlighetslivet mitt slet jeg veldig med å åpne meg, men når jeg først klarte det så fikk jeg ofte høre hvor lite jeg betydde tilbake, så dermed er jeg forsiktig med det også nå. Lukket helt døren så og si. Men det er faktisk en kunst å klare å åpne følelsene litt. Fordi det er jo en fin sak å vise følelser. 

Nå om dagen kunne jeg ønske at jeg våget mer å ta kontakt med andre mennesker, og det å sosialisere meg med folk ute i virkeligheten. Skulle ønske at jeg hadde mer selvtillit til å gjøre det. Men nei.. Jeg er ganske flink til å verne om meg selv. Mulig det er det du føler også? 

Det er slik for meg også. Så jeg forstår deg godt. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg taklet traumatiske hendelser så godt mens jeg takler følelser svært dårllg. Det henger ikke på greip for meg. 

Har lurt på det i 10 år og aldri fått svar på det.. 

Anonymkode: 383a2...446

[Gjest Mina1]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er slik for meg også. Så jeg forstår deg godt. 

Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg taklet traumatiske hendelser så godt mens jeg takler følelser svært dårllg. Det henger ikke på greip for meg. 

Har lurt på det i 10 år og aldri fått svar på det.. 

Anonymkode: 383a2...446

Mulig at følelsene våre ligger tilbake fra det vi har opplevd... altså at vi takler dårlig følelser pga våre tidligere minner og opplevelser. 

Jeg hadde det helt forferdelig hver dag på skolen på den måten. Jeg minnes om gråten nedi halsen på meg,... og hvor vondt og ensom det var å gå på skolen. Men jeg tenkte at en annen hadde ikke klart dette, men jeg gledet meg faktisk til jeg ble "stor" og skulle få friheten i livet mitt. Jeg vil vel si at mobbing og utstøttelse er en sterk traumatisk hendelse for et barn når det bare er 8 år og oppover i alder. Faktisk : jeg er ikke sint eller noe på de som gjorde det. Husker at i slutten av tenårene, og i begynnelsen av tyveårene så trodde jeg at jeg aldri skulle tilgi det. Men nå er det tilgitt. Men problemet mitt er å åpne meg følelsesmessig. Og jeg har også vært veldig naiv og blind pga det tror jeg... : altså jeg har klamret meg til kjærligheten med menn som faktisk ikke virket som annet enn utnyttelse fra deres side. Bare fordi jeg var så redd for ensomheten, og å ikke bli akseptert. Samtidig så har jeg vært redd for følelser. Og nå er jeg enda mer redd for følelser og lukker meg helt for å beskytte de. Heller alene for å beskytte meg selv istedet for å åpne opp noe som jeg kan skade meg selv med å gjøre på en måte. De siste to årene har jeg vært singel, og ja jeg beskytter meg selv, og har lært godt av det at jeg ikke kan stole blindt på andre. Trist , men sant. Jeg er ikke helt sikker på om jeg bare er sårbar type, eller om jeg har tatt litt skade av tidligere erfaringer fra barndommen. Det eneste jeg er sikker på er at jeg har vært blind for mennesker i voksen alder, og latt meg behandle på en ikke verdig måte. Hva det skyldes: det vet jeg ikke. Men det har helt klart noe med meg å gjøre som har latt meg behandle som om jeg er ingenting av verdi. 

Ja det er nok at følelsene dine henger i sammen med hva du har opplevd. Er godt å høre at du taklet de traumatiske hendelsene ganske bra du også. Jeg vil si at jeg har gjort det samme, for jeg er sikker på at det er mange som ikke hadde taklet den situasjonen jeg var i som barn. 

Man har ofte et stort ønske om å forstå seg selv og sine følelser etter traumatiske situasjoner, tror jeg. 

Endret 1. februar 2018 av Mina1

[AnonymBruker]

8 timer siden, Mina1 skrev:

Mulig at følelsene våre ligger tilbake fra det vi har opplevd... altså at vi takler dårlig følelser pga våre tidligere minner og opplevelser. 

Jeg hadde det helt forferdelig hver dag på skolen på den måten. Jeg minnes om gråten nedi halsen på meg,... og hvor vondt og ensom det var å gå på skolen. Men jeg tenkte at en annen hadde ikke klart dette, men jeg gledet meg faktisk til jeg ble "stor" og skulle få friheten i livet mitt. Jeg vil vel si at mobbing og utstøttelse er en sterk traumatisk hendelse for et barn når det bare er 8 år og oppover i alder. Faktisk : jeg er ikke sint eller noe på de som gjorde det. Husker at i slutten av tenårene, og i begynnelsen av tyveårene så trodde jeg at jeg aldri skulle tilgi det. Men nå er det tilgitt. Men problemet mitt er å åpne meg følelsesmessig. Og jeg har også vært veldig naiv og blind pga det tror jeg... : altså jeg har klamret meg til kjærligheten med menn som faktisk ikke virket som annet enn utnyttelse fra deres side. Bare fordi jeg var så redd for ensomheten, og å ikke bli akseptert. Samtidig så har jeg vært redd for følelser. Og nå er jeg enda mer redd for følelser og lukker meg helt for å beskytte de. Heller alene for å beskytte meg selv istedet for å åpne opp noe som jeg kan skade meg selv med å gjøre på en måte. De siste to årene har jeg vært singel, og ja jeg beskytter meg selv, og har lært godt av det at jeg ikke kan stole blindt på andre. Trist , men sant. Jeg er ikke helt sikker på om jeg bare er sårbar type, eller om jeg har tatt litt skade av tidligere erfaringer fra barndommen. Det eneste jeg er sikker på er at jeg har vært blind for mennesker i voksen alder, og latt meg behandle på en ikke verdig måte. Hva det skyldes: det vet jeg ikke. Men det har helt klart noe med meg å gjøre som har latt meg behandle som om jeg er ingenting av verdi. 

Ja det er nok at følelsene dine henger i sammen med hva du har opplevd. Er godt å høre at du taklet de traumatiske hendelsene ganske bra du også. Jeg vil si at jeg har gjort det samme, for jeg er sikker på at det er mange som ikke hadde taklet den situasjonen jeg var i som barn. 

Man har ofte et stort ønske om å forstå seg selv og sine følelser etter traumatiske situasjoner, tror jeg. 

Jeg forstår hvordan du har hatt det på skolen. Trist. Det er heldigvis ikke slik lenger. Du er tøff som har kommet deg så bra gjennom det som du faktisk har  

Takk for at du prøvde å forstå sammen med meg  

Anonymkode: 383a2...446

[Gjest Mina1]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår hvordan du har hatt det på skolen. Trist. Det er heldigvis ikke slik lenger. Du er tøff som har kommet deg så bra gjennom det som du faktisk har  

Takk for at du prøvde å forstå sammen med meg  

Anonymkode: 383a2...446

Jeg synes at du er tøff du og :). Tror følelsene er noe som henger sammen med hva man har erfart og opplevd. 

Skoletiden var en forferdelig tøff tid av livet mitt. Heldigvis så har jeg en fredlig bra hverdag nå. 

Håper at du har det bra tross dine opplevelser.

Endret 2. februar 2018 av Mina1

[Fionys]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis man har levd under traumatiske forhold i oppveskten og ikke har lært seg å regulere følelsene samt stengt oav følelsene (sannsynligvis for å beskytte seg selv).

Og i voksen alder begynner å åpne opp døra til følelsene, noe som fører til at en får mye vondt. Følelser blir et stort problem, og man har lyst til å stenge døra og koble ut følelsene på nytt. 

Skyldes dette at man ikke har lært å regulere følelsene? 

Jeg har et stort ønske om å forstå hvorfor jeg taklet traumatiske hendelser (til tider også farlige hendelser) så godt, mens jeg knapt takler følelser som ikke en gang er farlige. Noen som kan hjelpe meg med å forstå eller som kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 383a2...446

Det er et godt spørsmål og ikke så lett å svare på. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det kan for eksempel komme av at du ikke har lært deg å håndtere følelsene på riktig måte. Det kan også komme av at følelsene minner deg om traumer. Å stenge av for følelsene har mest sannsynlig vært en overlevelsesstrategi. 

Holder på med dette i terapi og det er ikke så enkelt å komme til bunns i. På den ene side vil jeg veldig gjerne åpne opp for følelsene, men på den andre siden synes jeg det er skummelt og er redd for å ikke klare det.

[AnonymBruker]

1 time siden, Fionys skrev:

Det er et godt spørsmål og ikke så lett å svare på. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det kan for eksempel komme av at du ikke har lært deg å håndtere følelsene på riktig måte. Det kan også komme av at følelsene minner deg om traumer. Å stenge av for følelsene har mest sannsynlig vært en overlevelsesstrategi. 

Holder på med dette i terapi og det er ikke så enkelt å komme til bunns i. På den ene side vil jeg veldig gjerne åpne opp for følelsene, men på den andre siden synes jeg det er skummelt og er redd for å ikke klare det.

Jeg vet ikke. Jeg klarer ikke mer. Jeg stenger av følelsene nå. 

Anonymkode: 383a2...446

[Gjest Kanuttius]

Dette er jo på en måte 10 000 kroners spørsmålet. 

Via læringsmiljøsenteret på univ i Stavanger har jeg lært at hjernen utvikler seg ulikt hos barn som opplever psykisk og/eller fysisk vold. Det ble påvist en slags hull i hjernen (vet ikke hva de målte med for å se det) og de hullene kunne tettes via riktig og god omsorg hvis barnet ble fanget opp tidlig nok. Ved 6 års alder ble disse hullene vanskeligere å tette og i takt med økt alder vil det kreve mere omsorg/pålitelighet osv over lengre tid for å fikse det.

Så. Hvis vi utsettes for mye vondt som barn som skader oss. Hvis ikke barnehagen fanget oss opp og ikke heller skolen klarte det. Da går vi inn i voksenlivet med disse skadene. Men hva møter vi som voksne? Møter vi mennesker vi kan stole på og som vil oss godt eller får vi en kjærest som har mørke sider? Får du en flott jobb du kan trives i og leve av eller er det praksisjobb via nav..klarer du å ta en solid utdannelse eller blir det små kurs via nav som ikke fører til noe. Kjærester, respekterer de oss eller er vi kjekke å ha mens de venter på den rette. Ting i livet kan gi oss en god vei å gå slik at vi gradvis lærer å leve i harmoni med følelsene. Om ikke risikerer vi å bli sykere og sykere fordi vi stadig møter bekreftelser på at "jo du er gal du".

Det var min litt komplekse måte å se det på.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Kanuttius skrev:

Dette er jo på en måte 10 000 kroners spørsmålet. 

Via læringsmiljøsenteret på univ i Stavanger har jeg lært at hjernen utvikler seg ulikt hos barn som opplever psykisk og/eller fysisk vold. Det ble påvist en slags hull i hjernen (vet ikke hva de målte med for å se det) og de hullene kunne tettes via riktig og god omsorg hvis barnet ble fanget opp tidlig nok. Ved 6 års alder ble disse hullene vanskeligere å tette og i takt med økt alder vil det kreve mere omsorg/pålitelighet osv over lengre tid for å fikse det.

Så. Hvis vi utsettes for mye vondt som barn som skader oss. Hvis ikke barnehagen fanget oss opp og ikke heller skolen klarte det. Da går vi inn i voksenlivet med disse skadene. Men hva møter vi som voksne? Møter vi mennesker vi kan stole på og som vil oss godt eller får vi en kjærest som har mørke sider? Får du en flott jobb du kan trives i og leve av eller er det praksisjobb via nav..klarer du å ta en solid utdannelse eller blir det små kurs via nav som ikke fører til noe. Kjærester, respekterer de oss eller er vi kjekke å ha mens de venter på den rette. Ting i livet kan gi oss en god vei å gå slik at vi gradvis lærer å leve i harmoni med følelsene. Om ikke risikerer vi å bli sykere og sykere fordi vi stadig møter bekreftelser på at "jo du er gal du".

Det var min litt komplekse måte å se det på.

Det du skriver gir mye mening for meg. 

Anonymkode: 383a2...446

[Gjest Kanuttius]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det du skriver gir mye mening for meg. 

Anonymkode: 383a2...446

Desverre for meg og 😓

Endret 5. februar 2018 av Kanuttius