Han sier: Jeg er ikke forelsket i deg lenger - uten forklaring.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Kayia skrev:

Ja det høres ut som du burde avsluttet dette forholdet tidligere ja. Du får være glad for at det er over nå da. 

Jeg burde det , for jeg selv har ikke ville trodd det han sa... han sa jo at hun var viktigst. Han sa det allerede da vi møttes på nettet, at hvis vi skulle møtes så måtte jeg akseptere en sak: og det er at hans ekssamboer i hjembygden hans vil alltid være den personen som han aldri vil miste. Hvis jeg ikke aksepterer det så kan vi ikke ha kontakt skrev han. Jeg er skyld i å ha akseptert det uten å ha akseptert det..... Men jeg ville tro at han var singel, for det sa han at han var, og tro at han satset på meg selv om han elsker henne. For det er det han sa. Men jeg overgikk meg selv og taklet egentlig ingenting av den situasjonen. Og gikk på en kræsj i hodet etterpå over alt jeg hadde akseptert... Følte meg elendig, og forvirret. 

Anonymkode: b3002...4c5

[Kayia]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter fordi jeg selv fant meg i for mye som gikk over min evne til å takle. 

Anonymkode: b3002...4c5

Det skjønner jeg, og dette bør du få hjelp til å bearbeide og lære å unngå dersom du skal inngå et nytt forhold noen gang i framtiden.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kayia skrev:

Det skjønner jeg, og dette bør du få hjelp til å bearbeide og lære å unngå dersom du skal inngå et nytt forhold noen gang i framtiden.

Da har jeg kommet et skritt lenger, og det er : Jeg sliter med alt jeg aksepterte i forholdet, og føler det som et kræsj i hodet etterpå, for det var så mye jeg aksepterte som jeg egentlig ikke aksepterte. 

Anonymkode: b3002...4c5

[Kayia]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg burde det , for jeg selv har ikke ville trodd det han sa... han sa jo at hun var viktigst. Han sa det allerede da vi møttes på nettet, at hvis vi skulle møtes så måtte jeg akseptere en sak: og det er at hans ekssamboer i hjembygden hans vil alltid være den personen som han aldri vil miste. Hvis jeg ikke aksepterer det så kan vi ikke ha kontakt skrev han. Jeg er skyld i å ha akseptert det uten å ha akseptert det..... Men jeg ville tro at han var singel, for det sa han at han var, og tro at han satset på meg selv om han elsker henne. For det er det han sa. Men jeg overgikk meg selv og taklet egentlig ingenting av den situasjonen. Og gikk på en kræsj i hodet etterpå over alt jeg hadde akseptert... Følte meg elendig, og forvirret. 

Anonymkode: b3002...4c5

Ja det høres ut som han har vært åpen og ærlig om dette hele veien. Du gjør nok lurt i å lytte til det folk faktisk sier heretter.

[AnonymBruker]

Da konkluderer jeg med å forstå: 

1. Han var ærlig med å si at hun gikk foran meg, mens jeg aksepterte det. Men han sa han var singel og at det var meg han satset på så jeg ville tro det, men trodde ikke på han, siden han kunne si at hun var viktigere enn meg. 

2. Jeg er selv skyld i å ha ikke gått i fra han når jeg kjente det ble for mye til at jeg kunne takle det. 

3. Dette forklarer bare at jeg lot meg behandle på en måte som ikke var akseptabelt for mitt vedkommende, og når han gikk på den måten så følte jeg meg elendig etter å ha godtatt alt mulig som jeg mener er langt over grensen for hva en fornuftig sett skal akseptere. Personen er gjerne ærlig med noe av det han sier, men jeg har heller ikke tro på at han er ærlig om alt. Men spiller ingen rolle. Jeg burde gått, istedet for å utsette meg for det. 

Jeg var vel desperat etter å bli elsket....

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kayia skrev:

Ja det høres ut som han har vært åpen og ærlig om dette hele veien. Du gjør nok lurt i å lytte til det folk faktisk sier heretter.

Jeg synes ikke det høres ut som om han har vært åpen og ærlig om alt, men han er åpen om noe, og det er at hun var viktigere enn en hvilke som helst dame i livet sitt. Og hvis en dame ikke aksepterte det så måtte hun gå. Jeg burde trodd ordene hans istedet for å tro at han sier det bare fordi han visste ikke hva han sa..... Jeg ble helt forvirret over at han kunne si noe sånnt... Helt i villrede... for han sa det når jeg først var blitt forelsket. Da jeg ba han gå for det, så trygler han om å få bli... og hele situasjonen ble forvirrende for meg iallefall.... Jeg ble rett og slett helt forvirret. 

Uansett hva : så er det meg som burde lyttet til hans ord, og ikke akseptert det. Enig i den. 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

Eller han sa det før jeg ble forelsket men ikke det at hun var så viktig som hun var. Det kom etter at jeg var forelsket. Men jeg hadde en følelse helt fra starten at han kun var ute etter litt lek og morro. Og var redd å ta det videre. Vurderte å kaste han. Men jeg ble.... Men det kom mye signaler som tydet på at han egentlig ikke brydde seg så mye. Foreks at han sier at han savner henne på en date, og når jeg sier hva? så sier han: nei jeg savner hunden hennes.... osv... Men jeg burde ikke akseptert alt jeg gjorde. Og det er noe i meg eller med meg som gjør at jeg havner der at jeg ville tro at han elsket meg selv om han sa det. Det er noe i meg som gjorde at jeg ville tro det beste... Som en jeg kjenner sa i går til meg: hun sa at hun føler at jeg er utrolig naiv og dumsnill, og vil tro det beste om alt og kan lett la meg drive av det. 

Anonymkode: b3002...4c5

[Kayia]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da konkluderer jeg med å forstå: 

1. Han var ærlig med å si at hun gikk foran meg, mens jeg aksepterte det. Men han sa han var singel og at det var meg han satset på så jeg ville tro det, men trodde ikke på han, siden han kunne si at hun var viktigere enn meg. 

2. Jeg er selv skyld i å ha ikke gått i fra han når jeg kjente det ble for mye til at jeg kunne takle det. 

3. Dette forklarer bare at jeg lot meg behandle på en måte som ikke var akseptabelt for mitt vedkommende, og når han gikk på den måten så følte jeg meg elendig etter å ha godtatt alt mulig som jeg mener er langt over grensen for hva en fornuftig sett skal akseptere. Personen er gjerne ærlig med noe av det han sier, men jeg har heller ikke tro på at han er ærlig om alt. Men spiller ingen rolle. Jeg burde gått, istedet for å utsette meg for det. 

Jeg var vel desperat etter å bli elsket....

Anonymkode: b3002...4c5

Dette med skyld og skam tror jeg ikke vil være noe fruktbart spor for deg. Det viktige er å legge dette forholdet bak deg, ta kontakt med en psykolog og øv deg på å tro på deg selv slik at dette ikke skjer igjen senere.

[Kayia]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller han sa det før jeg ble forelsket men ikke det at hun var så viktig som hun var. Det kom etter at jeg var forelsket. Men jeg hadde en følelse helt fra starten at han kun var ute etter litt lek og morro. Og var redd å ta det videre. Vurderte å kaste han. Men jeg ble.... Men det kom mye signaler som tydet på at han egentlig ikke brydde seg så mye. Foreks at han sier at han savner henne på en date, og når jeg sier hva? så sier han: nei jeg savner hunden hennes.... osv... Men jeg burde ikke akseptert alt jeg gjorde. Og det er noe i meg eller med meg som gjør at jeg havner der at jeg ville tro at han elsket meg selv om han sa det. Det er noe i meg som gjorde at jeg ville tro det beste... Som en jeg kjenner sa i går til meg: hun sa at hun føler at jeg er utrolig naiv og dumsnill, og vil tro det beste om alt og kan lett la meg drive av det. 

Anonymkode: b3002...4c5

Alle ønsker å føle seg sett, forstått og elsket, så jeg skjønner godt at du ønsket at det var annerledes.

Igjen - tenk at det er bra dette er over, siden han tydeligvis ikke var helt ferdig med eksen sin. Du har også fått råd her på dol om å bli helt ferdig med dette forholdet før du innleder noe nytt, og dette er jo grunnen til dette. Det blir aldri bra når man forsøker å binde seg før forrige forhold er historie.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kayia skrev:

Dette med skyld og skam tror jeg ikke vil være noe fruktbart spor for deg. Det viktige er å legge dette forholdet bak deg, ta kontakt med en psykolog og øv deg på å tro på deg selv slik at dette ikke skjer igjen senere.

Ja, så vi kom innpå hva som gjør at jeg sliter med det. Jeg sliter ikke med å ha mistet han direkte. Det som jeg sliter med er at jeg ønsker at jeg skulle få rettet opp i den nedverdigelsen som jeg føler etter det. Jeg følte at jeg lot meg selv bli behandlet som en dritt. En stor dritt. Og så gjør han slik mine magefølelser fortalte meg hele tiden: han kommer til å dumpe deg før eller siden sa de pga du begir deg nå ut i en helt elendig situasjon hvor han ikke setter deg høyest.... eller setter deg der du krever egentlig å bli satt..... osv.... Ja jeg ble dumpet, akkurat som egentlig forventet men da angret jeg på å ha latt meg bli nedverdiget med alt det i forholdet, og så blir jeg det etterpå også. Nei komplisert, men det skjedde så mye som jeg ikke skulle akseptert.... og det gjør at jeg spinner. 

Kunne bare ønske at jeg fikk den nedverdigende behandlingen jeg fant meg i ut av hodet. Jeg kan hate meg selv for den. 

Uansett om dere mener at han gjør alt etter boken ærlig og riktig, så gjorde ikke jeg det riktige med å høre på han og godta å bli pratet på den måten til. Det er sant. Og jeg skulle dumpet han for den måten han sa ting på og oppførte seg på. Det var mitt ansvar. Og det må aldri skje igjen. Jeg er verdt mer enn jeg verdsatte meg selv. 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

Så saken er at han var egentlig ærlig om hvor jeg sto hele veien med å si at han elsker en annen høyere enn meg, selv om hun bare var en ekssamboer og han var singel, så var alt det nok for at jeg burde gå. Men nå er jeg her.... og jeg må forsøke å tenke at det er bedre å være alene enn å finne seg i alt mulig for å ha en mann i livet mitt, bare fordi jeg klarte å få følelser. 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

Kollegaen min som sa det til meg i går... har rett i at jeg er dumsnill, naiv ... og altfor godtroen type som lett lar meg lede. Selv om det var sårt at hun kunne si det, så er jeg veldig godtroen .. selv om noen tydelig kan si noe som jeg ikke aksepterer så har jeg kunne allikevel gått over det jeg ikke aksepterte... og kjørt meg selv i grøften. Og det er gjerne lurt å ta dette opp med lege, og si det til han som det er. 

Anonymkode: b3002...4c5

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Føler at folk vil at jeg skal gå til legen for å erkjenne at alt er min feil. Og at han behandlet meg perfekt. Han ba meg selv om å gå til lege med dette i det han ignorerte meg for godt etter siste treff. Og jeg føler det er fordi at jeg skal erkjenne at alt er min feil, og at han har behandlet meg slik som man skal behandes. Altså å si de ord han har sagt til meg... var jo noe jeg aldri skulle akseptert etter min mening, men jeg hører jo andre sier at dette er en utrolig bra mann som gjør dette helt perfekt, og da begynner jeg å se innover meg selv og hate meg selv og lure på om alt er min feil og sliter med det om att og om att igjen. 

Anonymkode: b3002...4c5

Nå tror jeg du misforstår igjen, dvs jeg vet at du misforstår. Alt er ikke enten eller. Eller sort eller hvitt.

Vi mener ikke at du skal gå til legen for å erkjenne noe som helst, men for å få noen å prate med så du kan bli hel igjen. Så du kan få det greit og så gå videre med livet ditt.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, emilie321 skrev:

Nå tror jeg du misforstår igjen, dvs jeg vet at du misforstår. Alt er ikke enten eller. Eller sort eller hvitt.

Vi mener ikke at du skal gå til legen for å erkjenne noe som helst, men for å få noen å prate med så du kan bli hel igjen. Så du kan få det greit og så gå videre med livet ditt.

Jeg forstår litt mer hva som har skjedd med meg nå. 

Jeg vet at jeg aksepterte alt over de fornuftige grensene i forholdet jeg var i. Det er min feil. Jeg burde ikke akseptere alt jeg gjorde. Jeg ville tenke beste-tenkning i situasjonen, men jeg burde jo reagert på en del ord som ble sagt helt fra begynnelsen av. Og jeg burde gått. Men jeg ble og derfor kjørte jeg meg selv i grøftekanten med tanke på at jeg satt igjen å følte meg dårlig behandlet fordi jeg selv hadde akseptert alt som man normalt sett ikke aksepterer. Dvs det er noe med meg som gjør at jeg ikke klarte å sette grenser. Og da ble det så overveldende for meg etterpå, at jeg ikke klarte å sortere det. Det ble så mye. Jeg er ikke lei meg for tapet av han med tanke på hans måte å behandle meg på, men jeg er lei meg for den nedverdigende følelsen jeg satt med etter å ha latt meg bli behandlet ganske så kjipt. Og det var virkelig underdannig drittfølelse jeg satt igjen med etter det. Det er det som er smertefullt, og jeg føler en slags skam og selvbereidelse over hele situasjonen. Sitter fast i det, og klarer ikke å få tiltro til noen igjen. Forstår du hva jeg mener? Eller hva jeg forsøker å forklare av min side av situasjonen? Altså nå forklarer jeg at jeg selv er skyld i at jeg på en eller annen måte aksepterte tydelige ord fra han om at jeg ikke betydde så mye som hans ekssamboer osv. 

 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

14 minutter siden, emilie321 skrev:

Nå tror jeg du misforstår igjen, dvs jeg vet at du misforstår. Alt er ikke enten eller. Eller sort eller hvitt.

Vi mener ikke at du skal gå til legen for å erkjenne noe som helst, men for å få noen å prate med så du kan bli hel igjen. Så du kan få det greit og så gå videre med livet ditt.

Jeg har ikke noe å erkjenne til legen om skyld. For jeg kan ikke ta på meg skyld i dette. Og skal ikke sitte her å sette skyld på noen.  Jeg kan bare si at jeg har et problem med at jeg ikke satte fornuftige grenser og kjørte meg selv rett i veggen. Jeg lot meg bli behandlet nedverdigende. Han kunne si ord som nedverdiget meg, men jeg aksepterte det, og ble. Da er det min grensesetting det er noe feil med. 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

Jeg ble automatisk mer og mer underdannig i forholdet med han. Jeg følte for å fylle det han søkte etter. En underdannig dame... og jeg bare føyde han auttomatisk. 

Anonymkode: b3002...4c5

[AnonymBruker]

Egentlig så var det ikke noe forhold fra starten når det var sånn. Jeg burde gått, men jeg ville på en måte velge å bli og satse på noe som jeg helt klart og tydelig ikke burde satse på... Er ikke lett å forstå seg selv alltid.. Hvorfor kunne jeg gjøre det? Og kunne jeg fikset på noe? Jeg tror ikke det var en sjanse på å fikse noe, for når en annen kom foran meg allerede før vi møttes så virket alt håpløst.... Hele greien ble et "krøll" for hjernen.. som er vanskelig å forstå. 

Anonymkode: b3002...4c5

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår litt mer hva som har skjedd med meg nå. 

Jeg vet at jeg aksepterte alt over de fornuftige grensene i forholdet jeg var i. Det er min feil. Jeg burde ikke akseptere alt jeg gjorde. Jeg ville tenke beste-tenkning i situasjonen, men jeg burde jo reagert på en del ord som ble sagt helt fra begynnelsen av. Og jeg burde gått. Men jeg ble og derfor kjørte jeg meg selv i grøftekanten med tanke på at jeg satt igjen å følte meg dårlig behandlet fordi jeg selv hadde akseptert alt som man normalt sett ikke aksepterer. Dvs det er noe med meg som gjør at jeg ikke klarte å sette grenser. Og da ble det så overveldende for meg etterpå, at jeg ikke klarte å sortere det. Det ble så mye. Jeg er ikke lei meg for tapet av han med tanke på hans måte å behandle meg på, men jeg er lei meg for den nedverdigende følelsen jeg satt med etter å ha latt meg bli behandlet ganske så kjipt. Og det var virkelig underdannig drittfølelse jeg satt igjen med etter det. Det er det som er smertefullt, og jeg føler en slags skam og selvbereidelse over hele situasjonen. Sitter fast i det, og klarer ikke å få tiltro til noen igjen. Forstår du hva jeg mener? Eller hva jeg forsøker å forklare av min side av situasjonen? Altså nå forklarer jeg at jeg selv er skyld i at jeg på en eller annen måte aksepterte tydelige ord fra han om at jeg ikke betydde så mye som hans ekssamboer osv. 

 

Anonymkode: b3002...4c5

Du er så opptatt av skyld, hvorfor det?

Kan du ikke heller tenke på hvordan du skal komme videre med livet ditt. Akseptere det som har vært og så jobbe for at det ikke skal hende en gang til. Jobbe mot å få det bedre med deg selv.  Gjerne med en psykolog (og da må du til fastlegen først)

[Anne 47 år]

Helt alvorlig folkens !!! Snakk om en hønseflokk som hakker på en som ligger nede.!!! 

[emilie321]

Akkurat nå, Anne 47 år skrev:

Helt alvorlig folkens !!! Snakk om en hønseflokk som hakker på en som ligger nede.!!! 

Selv synes jeg ikke har hakket på henne, men heller kommet med råd.

Hvis du mener at jeg bare skal trøste henne og si at hun har rett, så mener jeg det er feil måte å gjøre det på.

Eller hva mener du egentlig?