Bekreftelser som livbøyer

[umakenverdt]

Jeg har tenkt en del på dette i det siste at jeg bruker bekreftelser som livbøyer for å holde meg over vannet. Jeg svarte dette til en annen bruker i en annen tråd angående hvordan man tar tilbakemeldinger.

Jeg jobber med å prøve å ikke trenge å benytte meg av disse livbøyene som bekreftelser er for meg (både positive bekreftelser - eksempelvis at jeg er hyggelig og hjelpsom og bekreftelser på at jeg ikke har gjort noe galt, er plagsom, er til bry osv.) Når jeg prøver å se det utenfra lever jeg veldig mye på det hele tiden. 

Hvilke erfaringer har andre med å lære seg å ikke bruke bekreftelser som livbøyer? En av de massive ulempene ved å bruke det slik er jo at det kjennes som man skal drukne dersom man ikke får disse bekreftelsene. Og at det at en annen person synes jeg er hyggelig betyr alt, men om jeg selv synes det betyr ingenting. 

Jeg er litt usikker på om dette er en hensiktsmessig måte å tenke på, men kjennes som et passende bilde for meg. Noen andre som kjenner seg igjen og som jobber/har jobbet med dette?

[emilie321]

Akkurat nå, umakenverdt skrev:

Jeg har tenkt en del på dette i det siste at jeg bruker bekreftelser som livbøyer for å holde meg over vannet. Jeg svarte dette til en annen bruker i en annen tråd angående hvordan man tar tilbakemeldinger.

Jeg jobber med å prøve å ikke trenge å benytte meg av disse livbøyene som bekreftelser er for meg (både positive bekreftelser - eksempelvis at jeg er hyggelig og hjelpsom og bekreftelser på at jeg ikke har gjort noe galt, er plagsom, er til bry osv.) Når jeg prøver å se det utenfra lever jeg veldig mye på det hele tiden. 

Hvilke erfaringer har andre med å lære seg å ikke bruke bekreftelser som livbøyer? En av de massive ulempene ved å bruke det slik er jo at det kjennes som man skal drukne dersom man ikke får disse bekreftelsene. Og at det at en annen person synes jeg er hyggelig betyr alt, men om jeg selv synes det betyr ingenting. 

Jeg er litt usikker på om dette er en hensiktsmessig måte å tenke på, men kjennes som et passende bilde for meg. Noen andre som kjenner seg igjen og som jobber/har jobbet med dette?

Jeg kjenner meg igjen. Jobber med å bli tryggere på/i meg selv og da vil jeg etterhvert ikke trenge de livbøyene i så stor grad. Det er en lang prosess, iallefall for meg.  

[Caprioli]

Dette handler om selvfølelse, altså ditt bilde av egenverdi.

Jeg har ikke noen gode råd for å jobbe med den, men denne boken er veldig populær. Om den er bra har jeg ingen aning.

Selvfølelse nå

[Gjest Mina1]

Jeg er veldig sånn selv. Derfor orker jeg ikke å date for tiden. Dating står i hjernen på meg , jeg vet.. men jeg ønsker jo å ha en mann i livet mitt. Men jeg er altfor opptatt av redselen min for avvisninger, og ikke være god nok. Det er noe jeg har innsett, og det må jeg bli kvitt for at jeg skal takle slike ting. Veldig viktig å ikke bygge livet sitt på hva andre synes. Tenk på det trådstarter. Andre må få synes det de vil om deg. Er du sterk nok så er du ikke redd for om de ikke liker deg. Da er du bare deg selv og gir blaffen. Men det er vanskelig. Jeg vet. Men jeg forsøker å jobbe meg selv til den typen tankegang. Jeg kjenner at jeg har den i meg så lenge jeg sitter her alene, men hvis jeg går ut på date så mister jeg den og blir livredd for hva han måtte mene om meg osv. 

Jeg er iblant litt sånn i vanlige sammenhenger også. Men ikke så mye som ved dating  . Gir langt mer blaffen i vanlige sammenhenger. 

Endret 12. februar 2018 av Mina1

[AnonymBruker]

En annen sak er at det ofte blir lett gjennomskuelig for andre at en hele tiden er ute etter bekreftelser. For mange kan dette oppfattes slitsomt, og summen blir det motsatte av det en ønsket seg.

Anonymkode: 8a958...654

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En annen sak er at det ofte blir lett gjennomskuelig for andre at en hele tiden er ute etter bekreftelser. For mange kan dette oppfattes slitsomt, og summen blir det motsatte av det en ønsket seg.

Anonymkode: 8a958...654

Helt enig. Det er kanskje bedre å være direkte og spørre om det? 

Anonymkode: 82b27...371

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter faktisk at noen blir lei av meg når jeg søker bekreftelser. Da kan det som en annen sier virke mot sin hensikt. Det er iallefall min erfaring. 

Anonymkode: 82b27...371

[AnonymBruker]

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg har tenkt en del på dette i det siste at jeg bruker bekreftelser som livbøyer for å holde meg over vannet. Jeg svarte dette til en annen bruker i en annen tråd angående hvordan man tar tilbakemeldinger.

Jeg jobber med å prøve å ikke trenge å benytte meg av disse livbøyene som bekreftelser er for meg (både positive bekreftelser - eksempelvis at jeg er hyggelig og hjelpsom og bekreftelser på at jeg ikke har gjort noe galt, er plagsom, er til bry osv.) Når jeg prøver å se det utenfra lever jeg veldig mye på det hele tiden. 

Hvilke erfaringer har andre med å lære seg å ikke bruke bekreftelser som livbøyer? En av de massive ulempene ved å bruke det slik er jo at det kjennes som man skal drukne dersom man ikke får disse bekreftelsene. Og at det at en annen person synes jeg er hyggelig betyr alt, men om jeg selv synes det betyr ingenting. 

Jeg er litt usikker på om dette er en hensiktsmessig måte å tenke på, men kjennes som et passende bilde for meg. Noen andre som kjenner seg igjen og som jobber/har jobbet med dette?

Jeg har søkt etter positive bekreftelser fra andre som et ledd i å bygge opp selvfølelsen. Det hjalp. Sakte men sikkert gikk det fremover. Men etter et svar lenger ned som jeg stoler helt og fullt på skal jeg slutte med det. 

Jeg har også søkt etter bekreftelser når jeg har følt at andre er sint på meg eller lei av meg fordi det gjør så vondt å stå i det, det tar all fokus i hverdagen. Det skal jeg også slutte med. 

Anonymkode: 82b27...371

[AnonymBruker]

Har en partner som alltid er ute etter bekreftelse fra andre. Hn er overdrevet smilende og hjelpsom mot alle hn kommer i kontakt med ,alle kan ringe her når de trenger hjelp til noe.Hn stiller opp alltid, nesten takker og bukker for å få lov til å hjelpe til. Meningene hns skifter etter hvem hn snakker med, viktigere å bli likt enn å ha egne standpunkt. 

Familiens regler er til for å brytes vis venner mener noe annet,  for det viktigste er å bli likt.

Utrolig irriterende med folk som er så hole på bekreftelse, det er så patetisk å se på . Smisking og å la seg utnytte. 

Og det hn ikke skjønner er at folk legger merke til denne trangen til bekreftelse , og at de fleste ser ned på folk som stadig trenger bekreftelse. Så den stadige søken etter bekreftelse har egentlig motsatt effekt,  jo mer en søker bekreftelse fra andre på at en blir likt, jo mindre liker folk en.

Anonymkode: 8fdda...e96

[umakenverdt]

Takk for innspill. Vet at selvfølelsen min er svært skjør og at jeg ikke er trygg i meg selv. Men det å få til å styrke den (eller bli et bedre menneske) er vanskelig, selv om det jobbes med. 

Forstår at det kan virke mot sin hensikt og at det kan oppleves plagsomt, men det kjennes som en livbøye for å klare å håndtere å stå i situasjoner. Men burde jo klare å handle konstruktivt, når jeg vet at det kan virke negativt på andre.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener , har ikke sånn kjempe god selvtillit jeg heller. Men jeg tror merkelig nok, at det hjalp på å bli psykisk syk med det stigma det medfører. Plutselig hadde jeg ikke råd lenger til å la hva andre måtte mene om meg telle særlig høyt for fordommer kom jeg helt sikkert til å møte uansett. 

Jeg mener at vis en gjøre sitt beste , en behandler andre med respekt og høflighet.  Er passe hjelpsom, snakker og fører seg på en akseptabel måte så har en gjort sitt beste. Da får folk like eller ikke like. Alle kan ikke like alle og folk er forskjellige. Stort sett liker folk seg sammen med andre som er nokså lik dem selv.

 

Anonymkode: 8fdda...e96

[umakenverdt]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener , har ikke sånn kjempe god selvtillit jeg heller. Men jeg tror merkelig nok, at det hjalp på å bli psykisk syk med det stigma det medfører. Plutselig hadde jeg ikke råd lenger til å la hva andre måtte mene om meg telle særlig høyt for fordommer kom jeg helt sikkert til å møte uansett. 

Jeg mener at vis en gjøre sitt beste , en behandler andre med respekt og høflighet.  Er passe hjelpsom, snakker og fører seg på en akseptabel måte så har en gjort sitt beste. Da får folk like eller ikke like. Alle kan ikke like alle og folk er forskjellige. Stort sett liker folk seg sammen med andre som er nokså lik dem selv.

Anonymkode: 8fdda...e96

Med en unnvikende personlighet så tror jeg dette henger sammen med mine psykiske plager også, men det vil jeg gjerne jobbe med. Får prøve å tenke at selv om bekreftelser kjennes godt der og da, er det kontraproduktivt. 

Jeg må prøve å la det rasjonelle meg få større plass!