bare noen tanker....

[Gjest maria]

I ettermiddag har jeg gått meg en lang tur. Gikk til kirkegården der mine barn ligger. Når jeg er ekstra nedfor tar jeg turen dit og sørger der. Lar tårene renne og tankene flyte fritt. Det er så godt å ha en grav å gå til, men som jeg skulle ønske at jeg slapp å ha det. Når jeg sitter på huk og ser ned på graven, ser jeg for meg mine to små barn. Det er så grusomt å vite at jeg aldri mer skal få se de. Har lyst til grave de opp igjen, holde de inntil meg. Noen ganger tror jeg at blir gal av all sorgen og savnet. Må virkelig ta meg sammen for å fungere noen dager.

Mange dager bare flyr avsted og jeg lurer på hvor dagen er blitt av. Jeg er til tider veldig tiltaksløs og kan sitte å stirre rundt meg uten å få med meg hva som skjer. Andre dager har jeg det litt bedre og kan til og med smile og le litt.

Denne berg og dalbanen i humørsvigninger tærer veldig på kreftene mine. P.g.a all psykisk smerte blir jeg fysisk veldig sliten. Jeg prøver å være i aktivitet og tvinger meg selv ut, bl.a gå lange turer, turer i marka på langrennski etc. Det er ikke lett, men jeg må. Det fine med å være i aktivitet er at jeg blir sliten og får sove bedre om natten.

Sorgprosessen og savnet er noe av det tøffeste jeg har opplevd i mitt liv. Men det er noe jeg må igjennom, kommer ikke utenom.

Veldig godt er det å ha dere her inne som man kan betro seg til og få forståelse. Andre sier at de forstår hvordan jeg har det, men det er dessverre slik at man selv må ha mistet et barn for å kunne virkelig forstå.

Dette var noen kveldstanker fra meg, måtte bare skrive det ned.

Hilsen

[ings]

Hei Maria

Ja, jeg tror man må ha opplevd noe slik for å kjenne det du beskriver. Jeg kjenner meg igjen i alt, i alt fra å ønske å grave opp graven og hente barnet hjem - til det å kunne sitte i timesvis og stirre ut i luften uten å klare å sette seg selv i sving med noe. Og den fysiske slitenheten som kommer uten å ha gjort noe fysisk i det hele tatt ! Og søvnvansker og problemer med å få tankene vekk fra barnet og savnet og smerten og over på noe annet..

Jeg forstår deg, og jeg føler med deg. Vi fortjener ikke å ha det slik, likevel er vi i denne situasjonen. Og den er umulig å flykte fra, vi må bare håpe og tro at vi med tiden vil få det lettere. Du visste attpå til hva det dreide seg om før du mistet dette barnet. Jeg tenker ekstra på deg nå.

Håper du fikk sove, og at du klarer å være ute i sola om dagen. Jeg var innom graven i går, og det var så vakkert der med hvit snø og flott sol.

En dag vil det bli litt lettere, og jeg ønsker deg all styrke inntil da.

Varm hilsen fra meg