Gå til innhold
AnonymBruker

Hva gjør jeg?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Er gift, har tre barn sammen. Har opplevd forholdet som stort sett vanskelig hele tiden, men ekstra utfordrende de siste tre årene. Har gått til parterapi i to omganger. Han har kritisert meg mye og vist oppgitthet daglig. Er i tillegg veldig mistenksom og paranoid. 

Jeg har strevd lenge for å prøve gjøre han fornøyd, men har innsett at det vil han aldri bli. Vi er dessuten veldig ulike på flere områder, deriblant sex. Han ønsker mer. Jeg har ikke kapasitet til mer enn et par ganger i uken. Går det tre dager i mellom er det duket for alvorsprat og de blir stilt store spørsmål til forholdet- kjempeslitsomt! 

Mange negative opplevelser har gjort at jeg har mistet mye av respekten for han. Trodde lenge det var meg, men ser nå at han er en egoist. Ting må gjøres på hans premisser, ellers blir det dårlig stemning. Dette igjen fører til mindre sex(naturlig nok, mener jeg), som skaper enda dårligere stemning. 

For en stund siden klarte jeg å «rote med en i fylla»(fryktelig barnslig, og noe jeg ALDRI selv trodde jeg var kapabel til!!) Fantastisk å få positiv oppmerksomhet og aksept. Gav fullstendig blaffen den kvelden og fryktet ikke konsekvensene. Jeg fortalte det til han neste dag. 

Det jeg stusser over er at jeg aldri angret ordentlig på det jeg gjorde, noe som er totalt uvanlig ift hvordan jeg egentlig er som person. Jeg har heller aldri kjent på noe form for panikk for at han skulle gå.. følte meg bare tom. Jeg har lurt på om dette kan bety at jeg er ferdig med han!? At det ikke er mer å hente?

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre? Mtp. han så er det gjerne best å gå når jeg ikke klarer vise/gi det han trenger av bekreftelse og anerkjennelse. Mtp. ungene så bør jeg selvfølgelig prøve å «holde ut»!

Jeg ser at jeg muligens ikke har de rette følelsene for han+erkjenner at det er uforenlige forskjeller mellom oss- men klarer ikke gå pga.livredd konsekvensen det vil få for ungene! 

Noe som kjent på samme dilemma eller har erfaringer/råd til hva en bør gjøre?

Hilsen Sliten

Anonymkode: 6010c...28f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Lillemus
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er veldig usikker på hva jeg skal gjøre? Mtp. han så er det gjerne best å gå når jeg ikke klarer vise/gi det han trenger av bekreftelse og anerkjennelse. Mtp. ungene så bør jeg selvfølgelig prøve å «holde ut»!

Jeg ser at jeg muligens ikke har de rette følelsene for han+erkjenner at det er uforenlige forskjeller mellom oss- men klarer ikke gå pga.livredd konsekvensen det vil få for ungene! 

Noe som kjent på samme dilemma eller har erfaringer/råd til hva en bør gjøre?

Hilsen Sliten

Anonymkode: 6010c...28f

Har ikke vært i samme dilemma, men det der kommer ikke til å endre seg, ikke til det bedre for din del. Enten får du fortsette i dette forholdet "for barnas skyld" og samtidig lære dem at det er slik det skal være, at mor skal danse etter fars pipe og at det er mannen som skal ha viljen sin i et forhold og som bestemmer alt, kvinnen har bare å innrette seg. Høres det ut som et fint forbilde for sine barn? Det gjelder dere begge to. Å bite tennene sammen og holde ut er ikke nødvendigvis noe som gjør en til en god rollemodell. To ganger til parterapi uten at noe har endret seg (?) sier jo også en del.

Eller du kan vise at du har bein i nesa, gi ham beskjed om at du ikke finner deg i dette lenger, pakke sakene og stikke. Problemet er vel kanskje at du sikkert må ha hans underskrift på at du får ta med deg ungene ut av felles bolig (med mindre disse reglene er endret?).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har ikke kapasitet til mer enn et par ganger i uken. Går det tre dager i mellom er det duket for alvorsprat og de blir stilt store spørsmål til forholdet- kjempeslitsomt! 

(...) 

Hilsen Sliten

Anonymkode: 6010c...28f

2x i uka er ikke noe å klage over, og spesielt ikke når forholdet er dårlig. Alvorsprat etter 3 dager er patetisk. Han må ha helt urealistiske forventninger. Rart ikke parterapautene har oppklart det. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus
42 minutter siden, Gargamel skrev:

2x i uka er ikke noe å klage over, og spesielt ikke når forholdet er dårlig. Alvorsprat etter 3 dager er patetisk. Han må ha helt urealistiske forventninger. Rart ikke parterapautene har oppklart det. 

Enig. Jeg hadde dumpa ham. Etter å ha undersøkt grundig omkring barnefordeling og slike ting selvfølgelig, alt blir mye vanskeligere når det er barn involvert.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Tusen takk for svar alle tre!

Ja, føler forventningene er urealistiske! Har flere ganger mobilisert og tenkt at «nå skal jeg virkelig prøve», men det blir bare ikke godt nok. Han merker gjerne at det ikke kommer innenfra..

Det kommer nok ikke til å endre seg nei, det har jeg også innsett og det er nok derfor jeg har mistet gnisten og gitt litt opp. 

Siden han er den typen han er, lurer jeg likevel på om det er lurest å bli..ser bl.a ikke hvordan han skal klare alt ansvaret annenhver uke og frykter reaksjonen hans hvis JEG velger å gå fra HAN! Er   ikke helt sikker på om han er helt psykisk frisk..Nå kan jeg hvertfall regulere/forklare ting han sier for ungene!

Men det kan gjerne gå bedre enn jeg frykter! Han er jo kanskje slik (paranoid, «my way or the highway» holdning, mye sint og oppfarende for ting) fordi han ikke har det bra med meg!?🧐

Anonymkode: 6010c...28f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gondor

Jeg gikk fra min mann pga alkoholmisbruk så det er annerledes enn din situasjon, men det var absolutt til det beste for oss alle. Allikvel måtte både barna og jeg gå gjennom en lang sorgprosess, oppløsning av barndomshjemmet, isfront mellom meg og eksen, sjaber økonomi (vi har aldri fått barnebidrag), og en ny morsrolle. Å være eneforsørger er ikke lett og det å alltid være alene om ting er slitsomt. Så velger du å gå, noe jeg hadde gjort ut i fra det du skriver, må du være klar over at du bytter ut ett sett problemer med et nytt ett. Allikevel vil du etter hvert få det bedre. Når det gjelder barna vil de nok alltid lengte etter å bo sammen med både mor og far, men når de blir eldre vil de forstå og kanskje til og med takke deg for at du gikk. Jeg vet i hvert fall for min del at barna og jeg hadde blitt helt ødelagte hvis ekteskapet hadde fortsatt.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her