Gå til innhold
AnonymBruker

Må jeg akseptere at den jeg var er borte ?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Min styrke har alltid vært verbalt og kognitivt. De som kjenner meg betegnet meg ofte som en veldig klok og vis person. En som hadde god innsikt og løsninger. I jobben min hentet de meg når noen trengte å snakke om vanskelige følelsesmessige ting. Etter seks år som psykisk syk har jeg forandret meg. Jeg leiter etter ord og klarer ikke å huske eller mene noe om ting. Dette selv om jeg psykisk er mye bedre og jeg har trappet ned brintellix til 5 mg. Nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke er så mye bedre kognitivt. Vil det ta tid før jeg merker bedring ?. Disse årene som psyk har vært utmattende og jeg føler meg neste utbrent på å være psyk. Går det an? Kan det ha noe med at jeg ikke leser og oppdaterer meg på ting slik jeg gjorde før?. Kan det være mer innholdsløse dager fordi jeg ikke jobber lenger og er mindre sosial ( uføretrygdet). Kan det være fordi jeg går i en veldig belastende traumeterapi?. Jeg har mistet en viktig del av meg. Må jeg bare akseptere at den jeg var er borte og finne nye måter å leve på? 

Anonymkode: 02544...121

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

kupton

Belastende traumeterapi kan være en del av forklaringen.

Hovedforklaringen ligger sannsynligvis i dette: Ny forskning har vist at nedsatt kognitiv fungering oftest er til stede lenge etter at depresjonen er borte. Her har mange oppegående behandlere måttet erkjenne at de har tatt feil. De har "presset" folk tilbake i arbeidslivet når depresjonen var borte. Pasientene (og kolleger og arbeidsgivere) har imidlertid rapportert om svekket kognitiv fungering i lang tid etter tilbakekomst til arbeidslivet. Slik sett passer din beskrivelse godt inn i det vi vet i dag. Trøsten er at det kommer seg, og du vil gjenvinne din kapasitet, men det tar tid.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
12 minutter siden, kupton skrev:

Belastende traumeterapi kan være en del av forklaringen.

Hovedforklaringen ligger sannsynligvis i dette: Ny forskning har vist at nedsatt kognitiv fungering oftest er til stede lenge etter at depresjonen er borte. Her har mange oppegående behandlere måttet erkjenne at de har tatt feil. De har "presset" folk tilbake i arbeidslivet når depresjonen var borte. Pasientene (og kolleger og arbeidsgivere) har imidlertid rapportert om svekket kognitiv fungering i lang tid etter tilbakekomst til arbeidslivet. Slik sett passer din beskrivelse godt inn i det vi vet i dag. Trøsten er at det kommer seg, og du vil gjenvinne din kapasitet, men det tar tid.

Takk for svar. Det gir meg håp. 

Anonymkode: 02544...121

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Betti 11

Jeg kjenner meg litt igjen i det. Jeg er redd, men jeg vet at det fins så mye mennesker som ønsker å hjelpe. Du er ikke alene og jeg er litt missunnelig. Du klarte en stor del. Å vare ufør betyder ikke slutten av livet. Prøv å vare mer sosial og den andre blir bedre, men det ta tid. Jeg sender deg en stor klem. Lykke til.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Soletti

Jeg tror det ordner seg på sikt. Ta deg tid til å heles i ditt eget tempo, det er jo derfor du er ufør. Ikke stress, gjør ting du mestrer og som er hyggelig, noe som holder deg oppe mens du går i terapi. Etter hvert som du blir bedre kan du ta i bruk evnene dine. Frivillig arbeid eller en liten jobb, en hobby eller ett verv. Du er ikke fortapt, du er fortsatt deg men slik det er nå prioriterer hjernen din anderledes. Det er ikke plass til å tenke så klart som du gjorde før men det blir plass etter hvert og da har du en enorm erfaring i ryggen som gjør deg enda flinkere enn du var før du ble syk. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
4 timer siden, Soletti skrev:

Jeg tror det ordner seg på sikt. Ta deg tid til å heles i ditt eget tempo, det er jo derfor du er ufør. Ikke stress, gjør ting du mestrer og som er hyggelig, noe som holder deg oppe mens du går i terapi. Etter hvert som du blir bedre kan du ta i bruk evnene dine. Frivillig arbeid eller en liten jobb, en hobby eller ett verv. Du er ikke fortapt, du er fortsatt deg men slik det er nå prioriterer hjernen din anderledes. Det er ikke plass til å tenke så klart som du gjorde før men det blir plass etter hvert og da har du en enorm erfaring i ryggen som gjør deg enda flinkere enn du var før du ble syk. 

Takk. Det var gode ord og akkurat hva jeg trengte å høre. 

Anonymkode: 02544...121

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Soletti
18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Det var gode ord og akkurat hva jeg trengte å høre. 

Anonymkode: 02544...121

Takk. Vi er her for å hjelpe og trøste hverandre ❤️

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
cathlin

Jeg mener at mange står for lenge på antidepressive medisiner. Regner med at det er upolpulært å uttrykke. Hvis du opplever at medisinen hjelper deg er det selvsagt bra å bruke den. Men kanskje kunne noen hatt godt at å ta den bort etter årevis med behandling. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her