Hvordan kan jeg slutte å gjøre dette?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har generelt sett en tendens til å avvise andre mennesker når jeg har en ekstra dårlig periode. Problemet er at jeg alltid gjør dette uten at jeg egentlig vil. Jeg plutselig f.eks bare la være å svare på alt noen sender til meg gjerne en uke, uten at jeg egentlig mener dette. Jeg "sier" til meg selv at jeg ikke bør gjøre dette, men jeg klarer ikke å la være. Problemet er at når jeg da avviser noen så forventer jeg alltid at de skal "komme etter meg", fordi jeg mente jo ikke å avvise dem. Etter at jeg har vært såpass avvisende så tar jo selvfølgelig ikke vedkommende personen kontakt med meg igjen. Noe som betyr at jeg må ta kontakt med vedkommende for å ordne opp, men dette har jeg ekstreme problemer med å gjøre. Blir helt kvalm av tanken på å gjøre dette, føler meg bare så svak som kryper tilbake til en person jeg avviste, selv om det ikke var med vilje. Så jeg ender opp med å bli helt knust fordi personen jeg avviste ikke tar kontakt for å fikse opp i det jeg gjorde. Jeg vet dog at vedkommende ikke kommer til å gjøre det, men jeg blir ubeskrivelig skuffet uansett. Jeg vet at jeg må ta kontakt, slik at jeg kan fikse opp i hva jeg har gjort selv, men detter er veldig vanskelig for meg. 

Dette skaper også problemer for meg med behandlere. Har blant annet sagt til psykologen at jeg ikke ønsket terapi lengre. Vi kverulerte en noen minutter over dette, så avsluttet han behandlingen. Dette har skjedd med flere behandlere, og jeg mener virkelig aldri å slutte i terapi, det bare skjer. Problemet er at jeg også forventer at behandlere skal ringe meg for å fikse opp i dette, noe de selvsagt aldri gjør. Jeg er fullstendig klar over at de aldri kommer til å gjøre det, og mine rasjonelle tanker vet godt at det aldri skjer, men det er likevel en del av meg som håper på dette. 

Jeg har en teori om hvorfor jeg gjør dette. Jeg er en person som tilnærmet aldri har opplevd at noen bryr seg om meg, og en kan vel si at jeg har et veldig sterkt behov om at noen faktisk skal bry seg om meg. Noe som fører til at jeg leter etter omsorg på feil måter, og gjerne feil plasser. Jeg er nesten desperat etter at noen skal bry seg om meg. Men ikke misforstå, jeg er ikke typen som legger ansvaret for livet mitt over på andre, og konstant søker omsorg ved innleggelser og fremstår hjelpeløs. Jeg tar selv ansvar for livet mitt, og jeg liker ikke innleggelser.   Så siden jeg ikke framstår som at, eller innrømmer at jeg hele tiden ønsker at noen skal bry seg, så er det ingen som ser på meg som et hjelpeløst lite barn, som jeg tidvis faktisk føler meg som. Jeg skal dog ærlig innrømme at jeg har drevet med selvdestruktiv/suicidal atferd i håp om at noen kom til å bry seg. Men det var aldri noen som forsto at det var det det handlet om, og jeg turte aldri å innrømme det. Jeg har fremdeles en tendens til å drive med slik atferd for å få omsorg, men ikke i like stor grad. Uansett poenget mitt er at jeg tror at dette kan skyldes mitt ønske om at noen skal bry seg. Hvis jeg avviser noen, og de ikke "lar" meg avvise dem, så er det et tydelig tegn på at de bryr seg, noe som er det jeg lengter etter.  Jeg lurer likevel på hvordan jeg kan slutte med dette? Det er veldig upraktisk å hele tiden slutte i behandling for å deretter få meg selv inn i behandling noen uker senere på diverse måter. Noen som kan hjelpe meg med dette? Hva kan jeg gjøre? Da jeg er redd for at det bare er spørsmål om tid før jeg avslutter behandlingen med min nåværende psykolog. Da jeg har hatt henne lenge, og hun er svært dyktig. 

Anonymkode: 40bd0...ef9

[Gjest]

Vis dette innlegget til behandleren din. Da er du på god vei mot å få hjelp. Det er så ærlig og godt skrevet. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, MxxM skrev:

Vis dette innlegget til behandleren din. Da er du på god vei mot å få hjelp. Det er så ærlig og godt skrevet. 

Har tenkt på å fortelle det, men vet ikke helt om jeg tørr. Føles flaut å innrømme at jeg er så desperat etter omsorg fra andre mennesker, særlig siden de (diverse behandlere)ikke har uttrykt at de tror at slikt er såpass viktig for meg. Fremstår veldig egenrådig, og siden jeg er såpass avvisende overfor tilnærmet alle så tror de fleste at jeg aller helst vil være alene. Dessverre er det ikke slik. Føler at min behandler kommet til å få et helt annet inntrykk av meg, da jeg liker å fremstå som selvstendig, overlegen og "tøff". Hvis jeg innrømmer dette vil jeg bli veldig sårbar. 

Anonymkode: 40bd0...ef9

[Fuglfisk]

Det er to mennesker man ikke bør lyve til: Seg selv og psykologen sin:) Som MxxM skrev: Vis frem det du skrev her til behandleren din.

Det er skummelt å være sårbar, men hvis man ikke lar seg selv være det av og til, så kommer man heller ikke særlig langt. Du skriver veldig fint og hvis psykologen din av en eller annen absurd grunn skulle få deg til å føle deg liten og dum etter å ha åpnet deg for henne, så er hun en forferdelig psykolog som burde finne seg noe annet å drive med.

Du virker som en fint menneske med mye innsikt og jeg ønsker deg masse lykke til:)

[AnonymBruker]

10 timer siden, Fuglfisk skrev:

Det er to mennesker man ikke bør lyve til: Seg selv og psykologen sin:) Som MxxM skrev: Vis frem det du skrev her til behandleren din.

Det er skummelt å være sårbar, men hvis man ikke lar seg selv være det av og til, så kommer man heller ikke særlig langt. Du skriver veldig fint og hvis psykologen din av en eller annen absurd grunn skulle få deg til å føle deg liten og dum etter å ha åpnet deg for henne, så er hun en forferdelig psykolog som burde finne seg noe annet å drive med.

Du virker som en fint menneske med mye innsikt og jeg ønsker deg masse lykke til:)

Ja, jeg bør nok fortelle det til henne, eller jeg tror nok det er best å gi henne et ark med det jeg har skrevet her i slutten av en time, slik at vi kan ta det opp timen etter. Slik at både hun og jeg kan tenke litt på det. Problemet er jo at jeg virkelig ikke vet om jeg tør jeg er livredd for å bli latterliggjort, kjeftet på, eller at hun blir sur fordi hun føler jeg har løyet til henne, og alle andre i psykiatrien. Jeg har teknisk sett ikke løyet, da ingen har direkte spurt meg om dette. Jeg har bare blitt tolket som utagerende "uten grunn". Har heller ikke blitt spurt: "hvorfor gjør du dette?" eller lignende. Har bare blitt tolket som suicidal/destruktiv. Noe som forsåvidt stemmte da jeg har vært dette (er det riktig nok enda, men ikke i like stor grad) men en del av grunnen var absolutt at jeg vil at andre skal bry seg (noe jeg fremdeles også i veldig stor grad ønsker).

Føler bare at alle kommer til å få et helt annet inntrykk av meg, og tolke dette svært negativt. Vil ikke at psykologen skal se på meg som manipulerende heller. Eller svak og desperat, selv om sistnevnte stemmer. Men jeg vil virke sterk, og er livredd for å være svak, da jeg i grunn ikke ser på meg selv som svak. Blant annet da jeg alltid opp for meg selv, og føyer meg ikke for noen. Så vet rett og slett ikke om jeg tør. Hadde dere sett på meg som svak/blitt sure/latterliggjort meg eller reagert svært negativt hvis noen hadde fortalt dette til dere (person til person)? 

Anonymkode: 40bd0...ef9

[Gjest]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg bør nok fortelle det til henne, eller jeg tror nok det er best å gi henne et ark med det jeg har skrevet her i slutten av en time, slik at vi kan ta det opp timen etter. Slik at både hun og jeg kan tenke litt på det. Problemet er jo at jeg virkelig ikke vet om jeg tør jeg er livredd for å bli latterliggjort, kjeftet på, eller at hun blir sur fordi hun føler jeg har løyet til henne, og alle andre i psykiatrien. Jeg har teknisk sett ikke løyet, da ingen har direkte spurt meg om dette. Jeg har bare blitt tolket som utagerende "uten grunn". Har heller ikke blitt spurt: "hvorfor gjør du dette?" eller lignende. Har bare blitt tolket som suicidal/destruktiv. Noe som forsåvidt stemmte da jeg har vært dette (er det riktig nok enda, men ikke i like stor grad) men en del av grunnen var absolutt at jeg vil at andre skal bry seg (noe jeg fremdeles også i veldig stor grad ønsker).

Føler bare at alle kommer til å få et helt annet inntrykk av meg, og tolke dette svært negativt. Vil ikke at psykologen skal se på meg som manipulerende heller. Eller svak og desperat, selv om sistnevnte stemmer. Men jeg vil virke sterk, og er livredd for å være svak, da jeg i grunn ikke ser på meg selv som svak. Blant annet da jeg alltid opp for meg selv, og føyer meg ikke for noen. Så vet rett og slett ikke om jeg tør. Hadde dere sett på meg som svak/blitt sure/latterliggjort meg eller reagert svært negativt hvis noen hadde fortalt dette til dere (person til person)? 

Anonymkode: 40bd0...ef9

Hvis jeg var psykologen din ville jeg følt meg beæret over å få denne tilliten fra deg og jeg ville gjort alt for å hjelpe deg. Hvis din psykolog er profesjonell (hvilket jeg antar hn er), er jeg sikker på at du vil bli møtt med respekt. Det vil være et stort veiskille for deg og for behandlingen. 

Jeg vet det kan være ekstremt tøft å gjøre seg så sårbar. Men det er verdt det - jeg er sikker på at du vil få den hjelpen du fortjener og trenger og at du ikke vil bli møtt slik du frykter - tvert om. 

[cathlin]

Dette kommer du ikke utenom å ta opp med psykologen. Flott at du har god selvinnsikt. Kommer du lengre med. 

Angående venner. Høres ikke ut som du mener å avvise dem. Men det stemmer at du nok er den som må kontakt og ordne opp. 

Bit i det sure eple. Det må vi alle til tider. 

[FjellOgDalar]

Psykologer kan ikke hjelpe med det de ikke blir fortalt om. Du viser veldig god selvinnsikt i denne tråden, og den burde få komme deg til gode. Jeg har vondt for å tro at psykologen skulle bli sur eller avvise deg. Heller motsatt. For det første tror jeg hn vil sette stor pris på å få den innsikten så det blir lettere å hjelpe. En tillitserklæring er det og - en sterk en! Det å være redd for skarpladde pekefingre er du ikke alene om, strevd mye med det selv. Og det har ofte vært nyttig for meg å skrive om det jeg er redd for å  si - nettopp fordi det oppklarer ting, og mulliggjør at jeg faktisk kan få hjelp. Den skarpladde pekefingeren har jeg så godt som aldri fått.  Synes tanken om å levere det du har skrevet til psykologen din på slutten av en time hørtes ut som en god måte å gå fram på. Da får hn tatt det litt inn til dere neste gang skal snakke sammen.