Som å miste seg selv.

[stjernestøv]

Det er det å ta ap, og latuda virker selv om psykiateren sa det ikke virket på de han hadde prøvd det på. Tenker mindre på ånder, demoner , engler og hjelpere, får ikke telepatiske beskjeder nå. Og en bok jeg likte så godt om engler interesserer meg ikke, hva er det som skjer? Flere tanker om fortiden har dukket opp, og tanker om hvor det gikk galt. Tenker og "Hvorfor er jeg som dette"? Finner ikke svaret, kanskje jeg aldri finner svaret på det. Har jo slitt hele livet,jeg vil ha fred nå. Men er det mulig? 

[XbellaX]

18 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er det å ta ap, og latuda virker selv om psykiateren sa det ikke virket på de han hadde prøvd det på. Tenker mindre på ånder, demoner , engler og hjelpere, får ikke telepatiske beskjeder nå. Og en bok jeg likte så godt om engler interesserer meg ikke, hva er det som skjer? Flere tanker om fortiden har dukket opp, og tanker om hvor det gikk galt. Tenker og "Hvorfor er jeg som dette"? Finner ikke svaret, kanskje jeg aldri finner svaret på det. Har jo slitt hele livet,jeg vil ha fred nå. Men er det mulig? 

Det er ikke vanskelig å skjønne at du føler du mister noe, jeg skulle ønske du fikk hjelp til å håndtere den følelsen fordi den kan være ganske vond å gå med alene. Samtidig som at noen deler av deg blir mindre, blir andre deler av deg større, du er fortsatt deg men det vi opplever som den friske siden av deg blir for oss tydeligere. Det er rundt om nå du pleier å gi opp medisiner fordi savnet etter den du selv opplever du var blir ofte ganske sterkt. 

Jeg aner ikke om medisiner, evt. hvilke, som skal være bra for deg, jeg synes du har forsøkt det meste. Det jeg ser er at du er mer mottagelig og mindre inne i din egen lille boble, og det tyder jeg på som noe positivt. Å gå tilbake i fortid ser jeg på som ganske naturlig, hva sier sykepleieren når du snakker om dette med ham?

 

[stjernestøv]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er ikke vanskelig å skjønne at du føler du mister noe, jeg skulle ønske du fikk hjelp til å håndtere den følelsen fordi den kan være ganske vond å gå med alene. Samtidig som at noen deler av deg blir mindre, blir andre deler av deg større, du er fortsatt deg men det vi opplever som den friske siden av deg blir for oss tydeligere. Det er rundt om nå du pleier å gi opp medisiner fordi savnet etter den du selv opplever du var blir ofte ganske sterkt. 

Jeg aner ikke om medisiner, evt. hvilke, som skal være bra for deg, jeg synes du har forsøkt det meste. Det jeg ser er at du er mer mottagelig og mindre inne i din egen lille boble, og det tyder jeg på som noe positivt. Å gå tilbake i fortid ser jeg på som ganske naturlig, hva sier sykepleieren når du snakker om dette med ham?

 

Ja jeg vil ha hjelp til å håndtere det i grunn,men hvordan? Jeg vet ikke. Ja jeg blir en annen meg på en måte, det er rart at medisiner kan gjøre sånt. Men samtidig er jeg sliten av alt det åndelige. 

Når jeg snakker med han om fortiden? Han sier ikke så mye til det i grunn, er mest opptatt av hvordan jeg er nå tror jeg. Jeg sliter jo fremdeles med ting da,men noe er jo borte. Det må jeg si til han,enda mer er borte enn sist vi snakket sammen. Bit for bit. Føler jo jeg står igjen med ingenting snart. Hvem er jeg?

[XbellaX]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg vil ha hjelp til å håndtere det i grunn,men hvordan? Jeg vet ikke. Ja jeg blir en annen meg på en måte, det er rart at medisiner kan gjøre sånt. Men samtidig er jeg sliten av alt det åndelige. 

Noen måter å gjøre dette på kan være gjennom å oppdage nye sider ved deg selv. Mange som er i din situasjon (tar medisiner og blir noe mer stabil) føler at de sitter å ser på at sider ved dem dør, og de lurer på hva som egentlig er igjen av dem, noe som naturlig nok medfører endel sorg. Samtidig kan det være nyttig å få hjelp til å orientere seg her og nå, finne ut hva du liker å gjøre, hva som gir deg noe i hverdagen.

 

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Når jeg snakker med han om fortiden? Han sier ikke så mye til det i grunn, er mest opptatt av hvordan jeg er nå tror jeg. Jeg sliter jo fremdeles med ting da,men noe er jo borte. Det må jeg si til han,enda mer er borte enn sist vi snakket sammen. Bit for bit. Føler jo jeg står igjen med ingenting snart. Hvem er jeg?

Jeg synes du skal ta dette opp tydelig med ham fordi jeg tror det vil gjøre deg godt. Si at du trenger hjelp til puslespillet ditt, du trenger å forstå litt mer av fortid og fremtid. 

 

[stjernestøv]

5 minutter siden, XbellaX skrev:

Noen måter å gjøre dette på kan være gjennom å oppdage nye sider ved deg selv. Mange som er i din situasjon (tar medisiner og blir noe mer stabil) føler at de sitter å ser på at sider ved dem dør, og de lurer på hva som egentlig er igjen av dem, noe som naturlig nok medfører endel sorg. Samtidig kan det være nyttig å få hjelp til å orientere seg her og nå, finne ut hva du liker å gjøre, hva som gir deg noe i hverdagen.

 

Jeg synes du skal ta dette opp tydelig med ham fordi jeg tror det vil gjøre deg godt. Si at du trenger hjelp til puslespillet ditt, du trenger å forstå litt mer av fortid og fremtid. 

 

Ja håper jeg har nye sider da,kan ikke bare være en zombie. Ja sidene med meg selv forsvinner,det er rart hva medisiner kan gjøre og det blir jo en sorg. Ja må finne ut av hverdagen,men sliter jo med negative symptomer. 

Ja må ta det opp neste gang han kommer, Snakket jo om min dårlige hukommelse sist, det mente han hang sammen med ting jeg har opplevd i barndommen. Takk  

Endret 29. mai 2018 av stjernestøv

[tilstede]

Jeg forstår at det på en måte blir som en slags sorg, og som en slags identitetskrise, eller utfordring i det minste, om en kan si det slik, men jeg ser det som positivt for deg og tror det er en bra vei for deg å gå. Men tror også at det er viktig at du får noe hjelp til å finne litt ut av ditt nye jeg om en kan si det slik, bli kjent med deg selv igjen, hvem du er og blir nå. Få snakket om disse tingene. Kan du se på det som en mulighet til å utforske nye sider ved deg selv, til å se hva annet det er som bor i deg? For jeg tror det er så mye annet der enn denne åndelige siden av deg også, av egenskaper, kanskje nye interesser du kan få etter hvert. Jeg tror at på medisiner vil du kanskje få noe mer energi til å oppta et mer normalt liv når ikke alt dette andre tar opp så mye av energien din. Og det kan være mye positivt på sikt i det. Også hva du fysisk kan klare mer av etter hvert nå når du også har klart å gå ned i vekt. Men forstår du føler du mister en del av deg selv, og det er selvsagt ikke en enkel prosess. Men alt er heller ikke helt svart-hvitt. Ingen som sier du skal miste den delen av deg helt, den blir kanskje bare en del mer dempet.

jeg håper i hvert fall du fortsetter på medisinene denne gangen.

[stjernestøv]

9 minutter siden, tilstede skrev:

Jeg forstår at det på en måte blir som en slags sorg, og som en slags identitetskrise, eller utfordring i det minste, om en kan si det slik, men jeg ser det som positivt for deg og tror det er en bra vei for deg å gå. Men tror også at det er viktig at du får noe hjelp til å finne litt ut av ditt nye jeg om en kan si det slik, bli kjent med deg selv igjen, hvem du er og blir nå. Få snakket om disse tingene. Kan du se på det som en mulighet til å utforske nye sider ved deg selv, til å se hva annet det er som bor i deg? For jeg tror det er så mye annet der enn denne åndelige siden av deg også, av egenskaper, kanskje nye interesser du kan få etter hvert. Jeg tror at på medisiner vil du kanskje få noe mer energi til å oppta et mer normalt liv når ikke alt dette andre tar opp så mye av energien din. Og det kan være mye positivt på sikt i det. Også hva du fysisk kan klare mer av etter hvert nå når du også har klart å gå ned i vekt. Men forstår du føler du mister en del av deg selv, og det er selvsagt ikke en enkel prosess. Men alt er heller ikke helt svart-hvitt. Ingen som sier du skal miste den delen av deg helt, den blir kanskje bare en del mer dempet.

jeg håper i hvert fall du fortsetter på medisinene denne gangen.

Ja føler meg litt tom og deppa, det er ganske stille i hodet når jeg ikke får telepatiske beskjeder. Er bare vant til at det er der. Jeg vet ikke om jeg klarer å finne nye sider ved meg selv, men kan jo fokusere mer på barnebarnet nå da. Men det er så tomt. Nå føler jeg jo alt er i ferd med å forsvinne og det skremmer meg,for hvem er jeg da? Jeg er jo kjent for å være åndelig,nå snakker jeg ikke om det mer.