Narsessistisk personlighetsforstyrrelse?

[orkide2]

Har en venninnde som har slitt mye med angst og depresjon de siste 10 årene. Hun har fått diagnosen panikkangst fra sin primærlege. Har tidl. gått på "lykkepillen", men har sluttet med disse pr dags dato. Men så vidt jeg vet bruker hun kun angstdempende medisiner v/ angstanfall. Hun har aldri gått i psykoterapi eller fått annen prof. hjelp (så vidt jeg vet), kun vært knyttet til selvhjelpsgrupper.

I den senere tid synes jeg hennes tilstand har forverret seg, i form av at hun blir mer og mer ekstremt selvopptatt. I et selskap for litt siden, snakket hun kun om seg selv og hvor flott liv hun har. Hun gir uttrykk for at alt er perfekt og at hun har fått så kontroll over angsten sin. Hun skryter ekstremt av hvor flink hun er med arbeidet sitt (har ingen fast jobb), hun er den beste av sin art etc, etc. Siden jeg kjenner henne så godt, er det vondt for meg å se at virkeligheten skjuler noe helt annet, på meg ser det ut til at hun lever i en drømmeverden med bilder om hvordan hun ønsker at livet hennes var. Denne tilstanden blir verre og verre.

Det som er vondt for meg er at jeg begynner å bli utbrent, jeg blir sliten av henne, og at alt bare skal dreie seg om henne. Det er ingen som har det så vondt som henne - vil så gjerne hjelp, men etter 10 år med hennes ekstreme angst, føler jeg at jeg ikke har mer å gi. Venninde forholdet vårt er i oppløsning, noe jeg i utgangspunktet er meget lei meg for. Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne for å få henne til å forstå meg.

Kom over boken til Alv. A. Dahl "Sjarmør og tyrann", der stod det et avsnitt om sykelig selvopptatthet, og om personlighetsforstyrrelsen narsessistisk personlighetsforstyrrelse. Det som skremte meg var at så og si alt som stod her var som å lese min venninde.

Har du noen råd til hvordan jeg skal forholde meg til dette, og eventuelt om mine "mistanker" stemmer? Er det normalt å føle slik jeg gjør nå - utbrenthet? Hvordan få henne til å forstå at jeg er sliten og utbrent av at alt kun dreier seg om henne og hennes traumatiske liv?

[Gjest rota]

Her står alt du trenger å vite om narsissistene.

http://samvak.tripod.com/archive01.html

Hvis du blir overbevist om at hun er det, så er det ikke så mye vits i å fortelle henne hvordan du føler, det vil hun nok ikke klare og skjønne. De mangler empati.

Men er hun bare litt for mye egoistisk så kan det jo hende at hun vil bedre seg dersom hun vil beholde deg som venn.

Men 10 år, nei det lover ikke bra for en forandring da spør du meg.

Kom gjerne tilbake med kommentarer dersom du leser noe på denne weben, jeg har lest veldig mye, og kunne tenkt meg å hørt fra andre som har lest.

Blir du overbevist om at hun er narsissistisk eller blir du sikker på at hun ikke er det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan ikke bekrefte eller avkrefte om hun har en personlighetsforstyrrele. Uansett har hun sterke trekk av overdreven egosentrisitet.

Slike mennesker er ekstremt vanskelige å holde ut med over tid.

Det er også vanskelig å ta vanskene opp med dem. De er vanligvis svært lett krenkbare, og narsissistisk krenkelse blir det ofte dramatikk av.

Du må selv avgjøre om dette vennskapet betyr så mye at du holder ut, eller om du må gjøre noe med det.

Kan en fortrolig venninneprat hvor du forsiktig tar det opp være veien å gå?

Kan du formidle det på en måte som gjør at hun opplever det som en støtte og hjelp på linje med: "Du det er en ting jeg må si deg som din bestevenninne. Du har litt dårlig ånde"?

Om det er noe positivt i vennskapet fra hennes side, vil hun sette pris på dine påpekninger, kanskje ikke med det samme, men etter noen dager.

[orkide2]

Jeg kan ikke bekrefte eller avkrefte om hun har en personlighetsforstyrrele. Uansett har hun sterke trekk av overdreven egosentrisitet.

Slike mennesker er ekstremt vanskelige å holde ut med over tid.

Det er også vanskelig å ta vanskene opp med dem. De er vanligvis svært lett krenkbare, og narsissistisk krenkelse blir det ofte dramatikk av.

Du må selv avgjøre om dette vennskapet betyr så mye at du holder ut, eller om du må gjøre noe med det.

Kan en fortrolig venninneprat hvor du forsiktig tar det opp være veien å gå?

Kan du formidle det på en måte som gjør at hun opplever det som en støtte og hjelp på linje med: "Du det er en ting jeg må si deg som din bestevenninne. Du har litt dårlig ånde"?

Om det er noe positivt i vennskapet fra hennes side, vil hun sette pris på dine påpekninger, kanskje ikke med det samme, men etter noen dager.

Tusen takk for svaret ditt, jeg skjønner at jeg må vurdere nøye hva jeg skal si til venninen min.

Lett blir det ikke, men jeg har likevel bestemt meg for å ta en prat med henne.

Er bare usikker på settingen rundt det, når og hvor.

[orkide2]

Her står alt du trenger å vite om narsissistene.

http://samvak.tripod.com/archive01.html

Hvis du blir overbevist om at hun er det, så er det ikke så mye vits i å fortelle henne hvordan du føler, det vil hun nok ikke klare og skjønne. De mangler empati.

Men er hun bare litt for mye egoistisk så kan det jo hende at hun vil bedre seg dersom hun vil beholde deg som venn.

Men 10 år, nei det lover ikke bra for en forandring da spør du meg.

Kom gjerne tilbake med kommentarer dersom du leser noe på denne weben, jeg har lest veldig mye, og kunne tenkt meg å hørt fra andre som har lest.

Blir du overbevist om at hun er narsissistisk eller blir du sikker på at hun ikke er det?

Hei rota!

Takk for svaret ditt, det var fint å få kommentarer både fra deg og legen. Men jeg lurer på hva du legger i det at de mangler empati?

Jeg har sjekket linken din, og her var det veldig mye interessant å lese. Jeg kom over en side med en del sjekk punkter for norsessistisk personlighetsforstyrrelse, og alle punktene stemmer 100%.

Dette gjør meg litt bekjymra samtidig som at jeg blir enda mer usikker på henne som venninde.

En liten korreksjon, hun har ikke vært slik i 10 år, hun har slitt med angst og depresjon i 10 år - denne ekstreme egosentrisiteten har oppstått de siste 3-4 åra.

Problemet er at hun sliter meg fullstendig ut, jeg blir lei av å høre hvor fantastisk hun er, hun er aller best i alt. Hun har deltatt på et kurs siden oktober i fjor, og skal blant annet ha det til at faglærene har påpekt at hun er den beste som noensinne har deltatt. Dette plus mye mer snakker hun konsekvent om - hun skal hele tiden ha bekreftelse på hvor flink hun er i absolutt alt hun gjør, både som student, mor, venninde, ektefelle, ja det fins ingen grenser.

Hva svarer jeg til slutt til en slik person??? Jeg tror nok hun synes jeg virker avvisende, men jeg klarer ikke å konfrontere henne lenger, orker ikke høre på alt dette selvskrytet.

[Gjest rota]

Hei rota!

Takk for svaret ditt, det var fint å få kommentarer både fra deg og legen. Men jeg lurer på hva du legger i det at de mangler empati?

Jeg har sjekket linken din, og her var det veldig mye interessant å lese. Jeg kom over en side med en del sjekk punkter for norsessistisk personlighetsforstyrrelse, og alle punktene stemmer 100%.

Dette gjør meg litt bekjymra samtidig som at jeg blir enda mer usikker på henne som venninde.

En liten korreksjon, hun har ikke vært slik i 10 år, hun har slitt med angst og depresjon i 10 år - denne ekstreme egosentrisiteten har oppstått de siste 3-4 åra.

Problemet er at hun sliter meg fullstendig ut, jeg blir lei av å høre hvor fantastisk hun er, hun er aller best i alt. Hun har deltatt på et kurs siden oktober i fjor, og skal blant annet ha det til at faglærene har påpekt at hun er den beste som noensinne har deltatt. Dette plus mye mer snakker hun konsekvent om - hun skal hele tiden ha bekreftelse på hvor flink hun er i absolutt alt hun gjør, både som student, mor, venninde, ektefelle, ja det fins ingen grenser.

Hva svarer jeg til slutt til en slik person??? Jeg tror nok hun synes jeg virker avvisende, men jeg klarer ikke å konfrontere henne lenger, orker ikke høre på alt dette selvskrytet.

Hvis din venninne har narsissistisk personlighetsforstyrrelse, så mangler hun empati. Med det mener jeg at hun ikke klarer å sette seg i ditt sted, altså hun vil ikke klare å skjønne hvordan du får problemer med hennes væremåte. Hun vil kunne si at hun forstår, men det er kun fraser hun har lært seg til, som hun har hørt andre si i tilsvarende situasjoner. De vet når de skal si hva, slik at det er veldig lett og bli lurt til å tro at de er med, men det er de ikke.

Så lenge du gir henne oppmerksomhet, det være seg positivt eller negativt så er det greit. Den dagen du konsekvent nekter å gi henne den oppmerksomheten og bekreftelsen på hennes ego, så vil du ikke bety noen ting for henne.

De har ikke noen integrert indentitet, slik at de er avhengig av andre for å fungere, de er avhengig av å stadig få bekreftelser på sin væremåte. De stjeler andres personlighet, og den kan derfor skifte ettersom hvilken mennesker de forholder seg til. De har med andre ord et falskt selv.

De kan være dypt deprimerte, for inni seg føler de bare en tomhet. De er noen ensomme ulver i dypet, men kompenserer med sin narsissistiske opptreden, som lurer mange - en stund.

De er som regel også store løgnere. Har du tatt henne i noen?

Men det er vel ikke bare du som har problemer med henne, hva med de andre rundt henne da?

Vet du noe om hennes barndom, hennes forhold til sine foreldre? Et slikt falskt selv stammer som regel fra en traumatisk barndomsopplevelse (f.eks en mor som selv var narsissistisk) som resulterte i at barnet forlot sitt ekte selv og hoppet inn i en fantasiverden hvor de enkelt sagt kunne være den de ville.

Svaret på om hun virkelig har en personlighetsforstyrrelse, får du kanskje ved å konsekvent snakke om deg selv, og ikke bekrefte henne i det hele tatt.

Hører gjerne fra deg om resultatet.

Good luck