Jeg har nesten aldri kranglet med noen

[AnonymBruker]

Jeg har en barndomsvenninne og nabo som er sånn superpositiv. Det er hennes måte å leve og være på. Hun mener bestemt at det er oppskriften på et lykkelig liv og at det er opp til en selv hvordan livet blir. Hun har hatt sine utfordringer men vært vennlig og positiv gjennom det hele. En fantastisk dame. Nå har jeg prøvd å ta opp noen vanskelig tema som har bekymret meg mye. Hun har alltid slått det vekk med noen positive ordtak som feks « det er ikke hvordan man har det men hvordan man  tar det». Så uansett ble jeg liksom stoppet med en lettvint positiv kommentar. Jeg følte meg ikke så mye bedre av det egentlig. Slik har det vært i åresvis. Her en dag « sprakk» det for meg og jeg prøvde å forklare hvordan jeg opplevde ting med en engasjert og gråtkvalt stemme. Hun knakk fullstendig sammen og var sjokkert over at jeg kunne snakke slik til henne. Gråt og kallet meg både det ene og andre. Jeg hadde ikke sagt noe ufint til henne men hun brukte veldig harde og nedlatende ord. Kommenterte i detalj hvordan jeg beveget meg, hvordan jeg hadde sagt ting og hvordan stemmen min hørtes ut i stedet for å gi respons på problemet jeg prøvde å formidle.  Kan min reaksjon være pga at jeg har sluttet med antidepressiva nå og plutselig føler igjen. Må jeg etter noen år i likegyldighet øve meg på å takle følelser igjen?. Kan det være den vanskelige terapien jeg nå går igjennom som gjør meg slik?. Eller er det at jeg såå veldig trengte å bli hørt og forstått ?. Jeg krangler aldri med folk så for meg er dette veldig skremmende. Det er virkelig « skummelt» å ha kranglet. Jeg har bedt om unskyldning igjen og igjen. Det er såå skremmende å ha kranglet med en venninne. 

Anonymkode: f7435...74e

[Betti 11]

Du prøver å få trøst av henne og hun sjeller deg ut. Hva er det for en venn? Med antidepressiva eller uten, så gjør man ikke med en venn. En venn lytter og trøster. Jeg har ingen forståelse for hennes reaksjon. Jeg tror hun fortrenger alt negative og en gang smeller bomben. Hvordan reagerte hun på unnskyldninger fra deg?

[Lillemus]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Det er virkelig « skummelt» å ha kranglet. Jeg har bedt om unskyldning igjen og igjen. Det er såå skremmende å ha kranglet med en venninne. 

Anonymkode: f7435...74e

Jeg er enig med Betti - om du har det vanskelig så hadde din venninne en veldig merkelig måte å møte deg på. Greit nok med litt Pollyanna-opplegg, men alt kan faktisk ikke smiles bort! Jeg tror ikke det er sunt i lengden, det betyr (sånn som jeg oppfatter det) at man stenger alt sinne og irritasjon inne i seg og later som alt er bra hele tiden. Det kan da umulig gå bra i lengden? Det er nesten så hun heller burde be deg om unnskyldning kanskje?

[XbellaX]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en barndomsvenninne og nabo som er sånn superpositiv. Det er hennes måte å leve og være på. Hun mener bestemt at det er oppskriften på et lykkelig liv og at det er opp til en selv hvordan livet blir. Hun har hatt sine utfordringer men vært vennlig og positiv gjennom det hele. En fantastisk dame. Nå har jeg prøvd å ta opp noen vanskelig tema som har bekymret meg mye. Hun har alltid slått det vekk med noen positive ordtak som feks « det er ikke hvordan man har det men hvordan man  tar det». Så uansett ble jeg liksom stoppet med en lettvint positiv kommentar. Jeg følte meg ikke så mye bedre av det egentlig. Slik har det vært i åresvis. Her en dag « sprakk» det for meg og jeg prøvde å forklare hvordan jeg opplevde ting med en engasjert og gråtkvalt stemme. Hun knakk fullstendig sammen og var sjokkert over at jeg kunne snakke slik til henne. Gråt og kallet meg både det ene og andre. Jeg hadde ikke sagt noe ufint til henne men hun brukte veldig harde og nedlatende ord. Kommenterte i detalj hvordan jeg beveget meg, hvordan jeg hadde sagt ting og hvordan stemmen min hørtes ut i stedet for å gi respons på problemet jeg prøvde å formidle.  Kan min reaksjon være pga at jeg har sluttet med antidepressiva nå og plutselig føler igjen. Må jeg etter noen år i likegyldighet øve meg på å takle følelser igjen?. Kan det være den vanskelige terapien jeg nå går igjennom som gjør meg slik?. Eller er det at jeg såå veldig trengte å bli hørt og forstått ?. Jeg krangler aldri med folk så for meg er dette veldig skremmende. Det er virkelig « skummelt» å ha kranglet. Jeg har bedt om unskyldning igjen og igjen. Det er såå skremmende å ha kranglet med en venninne. 

Anonymkode: f7435...74e

Jeg synes du skal bli mye flinkere til å si ifra før det sprekker hos deg. Da er sjansene langt større for at du kan forklare for andre hvordan du opplever og forstår situasjonen fra ditt utgangspunkt uten å bli overveldet av følelser og gråt. Noe som igjen gjør at det blir enklere for henne å spørre fremfor å føle seg "nedlesset" av din reaksjon. 

 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, XbellaX skrev:

Jeg synes du skal bli mye flinkere til å si ifra før det sprekker hos deg. Da er sjansene langt større for at du kan forklare for andre hvordan du opplever og forstår situasjonen fra ditt utgangspunkt uten å bli overveldet av følelser og gråt. Noe som igjen gjør at det blir enklere for henne å spørre fremfor å føle seg "nedlesset" av din reaksjon. 

 

Helt greit det. Vi er ulike personligheter og kanskje du er som henne. Har prøvd mange ganger å ta det opp men blitt stoppet med en lettvint kommentar. For det handler om et problem som hun må involvere seg i for at det skal bli løst. Og da jeg enda en gang ikke ble tatt imot ble jeg litt følsom. Er vanligvis en fattet person. 

Anonymkode: f7435...74e

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt greit det. Vi er ulike personligheter og kanskje du er som henne. Har prøvd mange ganger å ta det opp men blitt stoppet med en lettvint kommentar. For det handler om et problem som hun må involvere seg i for at det skal bli løst. Og da jeg enda en gang ikke ble tatt imot ble jeg litt følsom. Er vanligvis en fattet person. 

Anonymkode: f7435...74e

 

Trist at du blir avspist, men enda tristere at du lar deg avspise. Du har rett til å føle slik du føler og en god venn vil forstå det uten å feie det bort. Noe sier meg (jeg kan ta feil) at måten du ytrer dine meninger på er så forsiktige og vage at hun kanskje ikke har fått det med seg. Jeg lurer på om du kan være engstelig for normale og sunne diskusjoner fordi du assosierer dem automatisk med krangler, jeg tenker slik fordi du overøser henne med unnskyldninger og fordi du synes dette var en skummel situasjon.

I hovedinnlegget skriver du "Jeg hadde ikke sagt noe ufint til henne men hun brukte veldig harde og nedlatende ord. Kommenterte i detalj hvordan jeg beveget meg, hvordan jeg hadde sagt ting og hvordan stemmen min hørtes ut i stedet for å gi respons på problemet jeg prøvde å formidle." -slik jeg ser det kan dette være et typisk eksempel på at det ikke handler om hva man sier men måten man sier det på (jmf mitt tidligere innlegg). Hun trenger absolutt å høre din side av saken, men skal hun klare å ta det inn bør det være på en normal/ok måte. Om ikke kan man lett føle seg angrepet og "nedlesset".

Jeg håper du setter en strek for unnskyldninger i akkurat denne situasjonen og at dere får skværet opp på en skikkelig måte.

[FGT]

Merkelig venneforhold !