Negative symptomer.

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at den sykepleieren ikke er bra for deg. Virker som han bare ødelegger og gjør ambivalensen større.

Anonymkode: 27d4e...b86

Jeg blir nok mer amivalent av det ja når de to ikke er på lik linje,samtidig respekterte han min tro...det åndelige. Det var godt det og,da kunne jeg snakke om alt mulig uten at det var rart eller mas om medisiner. Var tydelig på at det var mitt valg, og jeg liker jo det åndelige. Mens psykiateren så på alt som sykt, og en gang vurderte han tvangsmedisinering. "Neida" sa sykepleieren, det kom ikke til å skje. Så egentlig tror jeg sykepleieren styrer skuta, det er han som bestemmer. Han er jo min hovedbehandler, og har aldri sett på meg som psykotisk. Bare at jeg har min tolkning av virkeligheten, og psykiatrien har sinn. Det har jo vært litt godt å få aksept på det, at det er greit å være meg. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ok. Jeg har og tatt AD før,ble ganske dårlig av enkelte av de og da ville jeg ikke ha dem heller. Har vært deprimert flere ganger, men er ikke det nå. Mest avflatet tror jeg. 

Godt du har et bra samarbeid med psykiateren din. Ja må vel bruke det en stund før det kan evalueres. Det er bare vanskelig siden jeg alltid pleier å slutte, det er det jeg driver med hver gang. Men får se om jeg holder ut litt lengre denne gangen. 

Du må ikke tenke på at du bruker å slutte hver gang, men at den her gangen skal du klare å bruke det over tid. 
Det vil ta en stund før du blir vant til "den nye deg", men du kommer til å bli det, må bare prøve å ikke tenke så mye på hvordan det var før.

I to år slet jeg med et veldig tankekaos, da det ble "stille" i hode så var det veldig uvant og jeg følte jeg mistet en del av meg, men nå to år etter så forstår jeg hvor plaget jeg var og at jeg har fått litt mer ro i meg. Kanskje det er litt sånn meg deg og det åndelige.

Anonymkode: 3ef98...73e

[stjernestøv]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har en psykoselidelse som vanligvis krever livslang medisinering. 

Anonymkode: 4c639...d3b

Bare tenker "Hvordan være sikker på det"?

[stjernestøv]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ikke tenke på at du bruker å slutte hver gang, men at den her gangen skal du klare å bruke det over tid. 
Det vil ta en stund før du blir vant til "den nye deg", men du kommer til å bli det, må bare prøve å ikke tenke så mye på hvordan det var før.

I to år slet jeg med et veldig tankekaos, da det ble "stille" i hode så var det veldig uvant og jeg følte jeg mistet en del av meg, men nå to år etter så forstår jeg hvor plaget jeg var og at jeg har fått litt mer ro i meg. Kanskje det er litt sånn meg deg og det åndelige.

Anonymkode: 3ef98...73e

Kan prøve på det, tenke at jeg skal prøve over tid. Bruke det til psykiateren sier jeg kan stoppe, høre på han og ikke meg selv. 

Ja jeg var plaget jeg også, men i det åndelige var det også gode ting...som støtte. Nå er det ikke der lenger,så jeg tenker "Hvor ble de av"? At medisiner kan fjerne sånt er for meg en gåte. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, stjernestøv skrev:

Kan prøve på det, tenke at jeg skal prøve over tid. Bruke det til psykiateren sier jeg kan stoppe, høre på han og ikke meg selv. 

Ja jeg var plaget jeg også, men i det åndelige var det også gode ting...som støtte. Nå er det ikke der lenger,så jeg tenker "Hvor ble de av"? At medisiner kan fjerne sånt er for meg en gåte. 

Ved hypomani kan man bli spesielt interessert i en ting som man egentlig ikke trenger å like, for eksempel baking. Baker, leser oppskrifter og tips og triks, baker og baker og suger til seg  informasjon, men så fort perioden med hypomani er over så er også interessen for baking borte.

Så ja sykdom kan gjøre slik at man tenker annerledes eller oppfører seg annerledes, og ved hjelp av medisiner så kan man holde sykdommen litt i sjakk og leve et ganske bra liv, men medisiner fikser ikke alt man må selv gjøre en formidabel innsats og det kan være både tøft og slitsomt. Tror man egentlig må gå i seg selv og bestemme seg for en endring, men det er ikke lett. 

Anonymkode: 3ef98...73e

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ved hypomani kan man bli spesielt interessert i en ting som man egentlig ikke trenger å like, for eksempel baking. Baker, leser oppskrifter og tips og triks, baker og baker og suger til seg  informasjon, men så fort perioden med hypomani er over så er også interessen for baking borte.

Så ja sykdom kan gjøre slik at man tenker annerledes eller oppfører seg annerledes, og ved hjelp av medisiner så kan man holde sykdommen litt i sjakk og leve et ganske bra liv, men medisiner fikser ikke alt man må selv gjøre en formidabel innsats og det kan være både tøft og slitsomt. Tror man egentlig må gå i seg selv og bestemme seg for en endring, men det er ikke lett. 

Anonymkode: 3ef98...73e

Ja når ungene var små hadde jeg i perioder en veldig interesse for å male i huset,det gikk som en lek med musikk. Malte rommene deres, stua og kjøkkenet osv. Var helt hekta, jeg malte til og med malerier på veggene på et rom på loftet. Det så jo ikke ut, jeg drakk cider samtidig og følte meg i ekstase. Men det var jo bare i perioder, men likte de periodene. Malte på lerret også i perioder, var veldig kreativ. Nå har jeg ikke slike perioder lenger, føler at tidene på ap har gjort noe med meg...dempet meg. Men jeg vet ikke,det er litt rart da. 

Ja endring må vel til etter alle disse årene på og av ap,får prøve så godt jeg kan. Det er bare det at jeg ikke liker meg selv som jeg er nå, det tar nok tid å akseptere meg selv.