Tungt

[florista]

Det er tøft. Tøft å telle dager. Å telle timer. Å telle minutter. Tøft å ha angsten så overveldende at du ikke vet om du klarer å puste mer. Men på et underlig vis fortsetter du å puste. Mekanismer slår inn. Og pusten går. (Mens inni der et sted kunne du håpe og ønske at pustet stoppet helt). For hvilken frihet. 

Det er tøft med et liv uten mening. Det går stadig opp for henne. Hvor lite hun bidrar og hvor mye hun får. Emosjonelt og økonomisk. 

På et vis er hun fungerende. I den lille stunden hun må forholde seg til friske mennesker. Familie. Venner. Og full kollaps etterpå. Som all energi er brukt opp. Ikke mer å gi. Og det gjør så vondt å kjenne på. 

Men er det livets realiteter som hun først nå ser? Hva kan vel hun klare å jobbe med? Få utdannelse? Når det finnes så mange triggere? Hvordan kan hun leve og føle mening? Når alt dette drukner henne? 

[Soletti]

Kan hun tenke seg å legge ifra seg den dårlige samvittigheten først? Den gjør ikke noe godt. 

[florista]

Det er vanskelig. Hvilken rett har hun til å kollapse? Ikke klare? Ikke mestre?

[XbellaX]

20 timer siden, florista skrev:

Det er tøft. Tøft å telle dager. Å telle timer. Å telle minutter. Tøft å ha angsten så overveldende at du ikke vet om du klarer å puste mer. Men på et underlig vis fortsetter du å puste. Mekanismer slår inn. Og pusten går. (Mens inni der et sted kunne du håpe og ønske at pustet stoppet helt). For hvilken frihet. 

Det er tøft med et liv uten mening. Det går stadig opp for henne. Hvor lite hun bidrar og hvor mye hun får. Emosjonelt og økonomisk. 

På et vis er hun fungerende. I den lille stunden hun må forholde seg til friske mennesker. Familie. Venner. Og full kollaps etterpå. Som all energi er brukt opp. Ikke mer å gi. Og det gjør så vondt å kjenne på. 

Men er det livets realiteter som hun først nå ser? Hva kan vel hun klare å jobbe med? Få utdannelse? Når det finnes så mange triggere? Hvordan kan hun leve og føle mening? Når alt dette drukner henne? 

 

Jeg - ikke hun. Jeg vil vite hva florista mener og tenker, ikke en hvilken som helst annen. 

 

"Det er tøft med et liv uten mening. Det går stadig opp for henne. Hvor lite hun bidrar og hvor mye hun får. Emosjonelt og økonomisk. " I blant er det perioder i livet hvor vi får mer enn vi gir, slik er det for de aller fleste av oss, og det er helt ok. 

 

Kollapsen skjønner jeg forsåvidt fordi slik jeg tolker det er du fortsatt i en arbeidsfase, du jobber aktivt med å bli bedre. Å bruke krefter sammen med venner og familie er ikke det eneste som tapper for energi, det gjør også all den andre jobbingen du driver med - og det er bra- det er normalt at du kjenner deg sliten. I tillegg har du en diagnose, tror jeg, som også er med på å tappe deg for energi og som gjør at du per nå tåler mindre og må justere deg etter det. Hvil deg, sov, slapp av, og så spenner du på deg skoene og gyver løs igjen. 

 

"Men er det livets realiteter som hun først nå ser? Hva kan vel hun klare å jobbe med? Få utdannelse? Når det finnes så mange triggere? Hvordan kan hun leve og føle mening? Når alt dette drukner henne?" Ja det finnes mange triggere men dette skal dere jobbe med i terapi, du skal få oversikten over dette og du skal lære deg teknikker for å håndtere slik at du ikke opplever eksplosjoner på høylys dag like ofte som før. Triggere skal ikke få lov til å styre hva du skal bruke livet ditt på. 

 

[frosken]

6 timer siden, florista skrev:

Det er vanskelig. Hvilken rett har hun til å kollapse? Ikke klare? Ikke mestre?

Du må skrive i jeg-form, florista🙂

[florista]

15 timer siden, XbellaX skrev:

 

Jeg - ikke hun. Jeg vil vite hva florista mener og tenker, ikke en hvilken som helst annen. 

 

"Det er tøft med et liv uten mening. Det går stadig opp for henne. Hvor lite hun bidrar og hvor mye hun får. Emosjonelt og økonomisk. " I blant er det perioder i livet hvor vi får mer enn vi gir, slik er det for de aller fleste av oss, og det er helt ok. Men jeg har mottatt så mye så lenge. Og klarer ikke å se når jeg skal klare å bidra. 

 

Kollapsen skjønner jeg forsåvidt fordi slik jeg tolker det er du fortsatt i en arbeidsfase, du jobber aktivt med å bli bedre. Å bruke krefter sammen med venner og familie er ikke det eneste som tapper for energi, det gjør også all den andre jobbingen du driver med - og det er bra- det er normalt at du kjenner deg sliten. I tillegg har du en diagnose, tror jeg, som også er med på å tappe deg for energi og som gjør at du per nå tåler mindre og må justere deg etter det. Hvil deg, sov, slapp av, og så spenner du på deg skoene og gyver løs igjen. Ja, jeg er fortsatt i en aktiv arbeidsfase og om litt skal den intensiveres på ene siden, for å se om vi kan legge noe av det bak oss. Ikke la det ha så stor plass. Ikke det vonde, men mat til høsten. Men hvordan klare det, når jeg nesten ikke henger sammen? Men jeg må. Jeg vil. Men er så redd for å ikke mestre. Hvilken skuffelse for de rundt. Og for meg. Og med en sommer i møte, med mer familie og venner, jeg føler jeg drukner

 

"Men er det livets realiteter som hun først nå ser? Hva kan vel hun klare å jobbe med? Få utdannelse? Når det finnes så mange triggere? Hvordan kan hun leve og føle mening? Når alt dette drukner henne?" Ja det finnes mange triggere men dette skal dere jobbe med i terapi, du skal få oversikten over dette og du skal lære deg teknikker for å håndtere slik at du ikke opplever eksplosjoner på høylys dag like ofte som før. Triggere skal ikke få lov til å styre hva du skal bruke livet ditt på. Jeg klarer ikke å se hvordan det skal gå. Triggere kan komme fra ingensteds. Noe jeg ikke var forberedt på. Hvordan skal det gå da? Bang, så er du et annet sted. Og klarer ikke hente deg inn... Jeg er bare veldig redd... og sliten... Og lurer på dette med livet... meningen med livet... Og litt redd... Det er dette livet vi har. Og hva gjør jeg med det? Jeg klarer ikke å ta imot det med åpne armer. Jeg knyter meg og er redd. Jeg klarer ikke føle mening. 

 

 

[florista]

14 timer siden, frosken skrev:

Du må skrive i jeg-form, florista🙂

Jeg skal prøve, kjære frosken.

[XbellaX]

På 27.6.2018 den 10.17, florista skrev:

 

 

Triggere kan komme fra ingensteds. Noe jeg ikke var forberedt på. Hvordan skal det gå da? Bang, så er du et annet sted. Og klarer ikke hente deg inn... Jeg er bare veldig redd... Ha tålmodighet. Triggere kan komme ut av det blå men du kan etterhvert lære deg å hente deg inn igjen. Gode teknikker som gjør at du minner deg selv på at du faktisk lever her og nå og ikke i fortiden. Du er trygg, -i nåtid. I tillegg er det viktig å viktig å gjøre god minerydding på veiene. Få jobbet med triggere og det som er vanskelig slik at så lite som mulig skal komme overraskende på deg. 

"Men jeg har mottatt så mye så lenge. Og klarer ikke å se når jeg skal klare å bidra. " - Du bidrar når du forsøker å jobbe mot å få det bedre med deg selv. Du bidrar når du drikker kaffe med familien og venner. Du bidrar når du inkluderer noen av de nærmeste i kampen din.

" Og med en sommer i møte, med mer familie og venner, jeg føler jeg drukner"  Ser at den kan være tung. Husk å ta pauser. Du trenger ikke "mestre", "fikse" hele tiden, du kan sette deg ned med en kopp kaffe og snakke med dem. Det er lov å gjemme seg i blant for å samle litt krefter før du tar deg en tur ut i hverdagen igjen. 

 

Jeg klarer ikke føle mening.  Noen ganger er det ikke mening. Noen ganger står man i så mye dritt at det eneste man må gjøre er å holde seg fast, fordi i de aller aller fleste tilfeller så blir det faktisk bedre. Å ta en grundig refleksjon over hvorvidt man føler mening eller ikke er heller ikke et sjakktrekk å gjøre når man generelt strever med livet. Den analysen venter du med til du er stabil og har vært stabil over lengre tid. Først da kan du sette deg ned å å filosofere litt, aller helst med noen gode venner 🙂

Husk hvor langt du er kommet. Veien mot mer stabilitet er ikke en slak bakke oppover. Det er en berg og dalbane.. det er fortsatt litt frem og litt tilbake. Men svingningene og tilbakeskrittene vil kanskje med tid bli litt mindre og litt mindre opprivende. 

Hold ut. 

 

[Betti 11]

8 timer siden, XbellaX skrev:

 

Triggere kan komme fra ingensteds. Noe jeg ikke var forberedt på. Hvordan skal det gå da? Bang, så er du et annet sted. Og klarer ikke hente deg inn... Jeg er bare veldig redd... Ha tålmodighet. Triggere kan komme ut av det blå men du kan etterhvert lære deg å hente deg inn igjen. Gode teknikker som gjør at du minner deg selv på at du faktisk lever her og nå og ikke i fortiden. Du er trygg, -i nåtid. I tillegg er det viktig å viktig å gjøre god minerydding på veiene. Få jobbet med triggere og det som er vanskelig slik at så lite som mulig skal komme overraskende på deg. 

"Men jeg har mottatt så mye så lenge. Og klarer ikke å se når jeg skal klare å bidra. " - Du bidrar når du forsøker å jobbe mot å få det bedre med deg selv. Du bidrar når du drikker kaffe med familien og venner. Du bidrar når du inkluderer noen av de nærmeste i kampen din.

" Og med en sommer i møte, med mer familie og venner, jeg føler jeg drukner"  Ser at den kan være tung. Husk å ta pauser. Du trenger ikke "mestre", "fikse" hele tiden, du kan sette deg ned med en kopp kaffe og snakke med dem. Det er lov å gjemme seg i blant for å samle litt krefter før du tar deg en tur ut i hverdagen igjen. 

 

Jeg klarer ikke føle mening.  Noen ganger er det ikke mening. Noen ganger står man i så mye dritt at det eneste man må gjøre er å holde seg fast, fordi i de aller aller fleste tilfeller så blir det faktisk bedre. Å ta en grundig refleksjon over hvorvidt man føler mening eller ikke er heller ikke et sjakktrekk å gjøre når man generelt strever med livet. Den analysen venter du med til du er stabil og har vært stabil over lengre tid. Først da kan du sette deg ned å å filosofere litt, aller helst med noen gode venner 🙂

Husk hvor langt du er kommet. Veien mot mer stabilitet er ikke en slak bakke oppover. Det er en berg og dalbane.. det er fortsatt litt frem og litt tilbake. Men svingningene og tilbakeskrittene vil kanskje med tid bli litt mindre og litt mindre opprivende. 

Hold ut. 

 

Det er ikke uvanlig å føle sånn. Kanskje trenger det litt mer tid å blir bedre. Livet er en berg og dalbane og ikke alle blir frisk i samme tid. Vi kan vare takknemlig for denne hjelpeapparaten rundt oss. Ikke alle land har så en godt helsevesen. Ta all den hjelpen du kan få og bedre gå en gang for mye enn for lite til behandling. 

[Trine]

På 25.6.2018 den 22.33, florista skrev:

Det er tøft. Tøft å telle dager. Å telle timer. Å telle minutter. Tøft å ha angsten så overveldende at du ikke vet om du klarer å puste mer. Men på et underlig vis fortsetter du å puste. Mekanismer slår inn. Og pusten går. (Mens inni der et sted kunne du håpe og ønske at pustet stoppet helt). For hvilken frihet. 

Det er tøft med et liv uten mening. Det går stadig opp for henne. Hvor lite hun bidrar og hvor mye hun får. Emosjonelt og økonomisk. 

På et vis er hun fungerende. I den lille stunden hun må forholde seg til friske mennesker. Familie. Venner. Og full kollaps etterpå. Som all energi er brukt opp. Ikke mer å gi. Og det gjør så vondt å kjenne på. 

Men er det livets realiteter som hun først nå ser? Hva kan vel hun klare å jobbe med? Få utdannelse? Når det finnes så mange triggere? Hvordan kan hun leve og føle mening? Når alt dette drukner henne? 

Hva er det du teller til?

Hvorfor må livet til en hver tid ha en mening? Kan du ikke bare la livet gå sin gang, satse på at det blir bedre etterhvert, og trøste deg med de tingene som gir litt mening. Jeg ble mye mer avslappet da jeg fant ut at jeg ikke gidder lete etter den berømte meningen med livet. For meg har ikke livet noen bestemt mening. Jeg er her, jeg lever, jeg får gjøre det beste ut av det. Noen dager er fine, noen ganger finner jeg på noe gøy, noen ganger gråter jeg, noen ganger har jeg lyst til å slå noen, noen ganger syns jeg livet er skikkelig urettferdig.... Men hva er meningen? Vel, den må vel være at jeg i størst mulig grad gjør ting som er bra for nettopp meg. Jeg kollapser etter de fleste familiesammenkomster. Ikke av samme årsak som deg, men fordi jeg tar inn alt og rekker ikke førdøye. Så vel, hva må da målet være i slike situasjoner. Jo, det må være at jeg trekker meg unna i tide, så jeg slipper kollaps og heller kan sitte igjen med følelse av mestring. Jeg blir aldri "frisk", jeg er født sånn og har ikke annet valg enn å lære meg å leve med det. Jeg vil aldri strekke til på en slik måte jeg har trodd var nødvendig. En av grunnene til at jeg trodde det var nødvendig, er at jeg har lest innlegg fra slike som deg (heh, hørtes nesten ut som du var en egen rase  ). Innlegg om å overhode ikke strekke til, ikke klare å ta seg 100% av mann, barn, foreldre, venner, husarbeid o.s.v. Og oh my holy crap, hvor mye folk med angst mener de skal klare. Jeg bor alene, de eneste jeg omgås på "fulltid" er hundene mine. Har foreldrene mine overnattet en natt, begynner jeg bli grinete og føle jeg trenger luft, ro, stillhet... Jeg gjør husarbeid når det passer meg. Vil jeg heller rote meg bort noen timer i skogen, gjør jeg det. Det hender jeg må diskutere litt med meg selv, overbevise meg om at det faktisk ikke er krise om jeg ikke spiser så sunt som alle mener man å gjøre. Jeg kommer aldri i familiebursdager til tantebarna mine (hey, snakk om å ikke strekke til. Men heldigvis har søsteren min pratet med barna sine om akkurat det, så de forstår). Noen ganger (kanskje ganske ofte) prioriterer jeg å gjøre noe jeg vil, men som tapper meg for energi, istedefor å stille opp for andre. For hvem sitt liv er det egentlig jeg lever? Hvem har hovedansvaret for at jeg har et godt liv? Og hvorfor skal jeg ta mer hensyn til andre enn jeg tar til meg selv? Hva så om du ikke kan jobbe med noe, hva så om du ikke får deg en unndannelse? Kan du ikke bare være deg? Kan du ikke sette mål utifra de forutsetningerne du har? Så kan du heller endre målene etterhvert som du blir bedre. Det er mye bedre å bygge seg selv opp, bit for bit, enn å hele tiden bryte seg ned ved å kreve mer enn man vet man takler.

[florista]

På 1.7.2018 den 0.14, XbellaX skrev:

 

Triggere kan komme fra ingensteds. Noe jeg ikke var forberedt på. Hvordan skal det gå da? Bang, så er du et annet sted. Og klarer ikke hente deg inn... Jeg er bare veldig redd... Ha tålmodighet. Triggere kan komme ut av det blå men du kan etterhvert lære deg å hente deg inn igjen. Gode teknikker som gjør at du minner deg selv på at du faktisk lever her og nå og ikke i fortiden. Du er trygg, -i nåtid. I tillegg er det viktig å viktig å gjøre god minerydding på veiene. Få jobbet med triggere og det som er vanskelig slik at så lite som mulig skal komme overraskende på deg. 

"Men jeg har mottatt så mye så lenge. Og klarer ikke å se når jeg skal klare å bidra. " - Du bidrar når du forsøker å jobbe mot å få det bedre med deg selv. Du bidrar når du drikker kaffe med familien og venner. Du bidrar når du inkluderer noen av de nærmeste i kampen din.

" Og med en sommer i møte, med mer familie og venner, jeg føler jeg drukner"  Ser at den kan være tung. Husk å ta pauser. Du trenger ikke "mestre", "fikse" hele tiden, du kan sette deg ned med en kopp kaffe og snakke med dem. Det er lov å gjemme seg i blant for å samle litt krefter før du tar deg en tur ut i hverdagen igjen. 

 

Jeg klarer ikke føle mening.  Noen ganger er det ikke mening. Noen ganger står man i så mye dritt at det eneste man må gjøre er å holde seg fast, fordi i de aller aller fleste tilfeller så blir det faktisk bedre. Å ta en grundig refleksjon over hvorvidt man føler mening eller ikke er heller ikke et sjakktrekk å gjøre når man generelt strever med livet. Den analysen venter du med til du er stabil og har vært stabil over lengre tid. Først da kan du sette deg ned å å filosofere litt, aller helst med noen gode venner 🙂

Husk hvor langt du er kommet. Veien mot mer stabilitet er ikke en slak bakke oppover. Det er en berg og dalbane.. det er fortsatt litt frem og litt tilbake. Men svingningene og tilbakeskrittene vil kanskje med tid bli litt mindre og litt mindre opprivende. 

Hold ut. 

 

Tusen takk for gode, trøstende svar. For refleksjon og for at jeg sitter igjen med at kanskje jeg ikke skal jage etter meningen med livet, selv om det er nettopp dét jeg higer etter. For det må jo være en mening med et menneskes liv? 

Jeg håper så veldig at jeg med tiden - snart - vil klare å føle det annerledes. Kjenne det annerledes. At jeg en dag kan stå på andre siden av hjelpeapparatet. Kanskje er det ikke realistisk. Kanskje blir jeg aldri en som kan bidra. Og det skremmer livskiten ut av meg. 

Jeg er nok kommet langt, når jeg bare tenker meg om. Når jeg reflekteter og klarer å huske hvordan livet mitt var. Jeg klarer mye mer, tåler mer, og tar ikke de dumme farlige valgene uten at å ha kontroll. Jeg puster kanskje litt mer, selv om det ikke føles sånn, så puster jeg nok mer enn jeg gjorde før. Jeg klarer å reflektere mer - kanskje? Ta mer innover meg de andre språk, nonverbale og det verbale språket. Jeg tør å løfte blikket littegrann innimellom, og får med meg informasjon jeg ikke før fikk med meg. 

Jeg håper - så inderlig høyt - at jeg en dag snart vil kunne rekke armene i været og være fri, og ikke bare føle for å rekke armene i været og si "stopp". 

[florista]

På 1.7.2018 den 10.31, Trine skrev:

Hva er det du teller til?

Hvorfor må livet til en hver tid ha en mening? Kan du ikke bare la livet gå sin gang, satse på at det blir bedre etterhvert, og trøste deg med de tingene som gir litt mening. Jeg ble mye mer avslappet da jeg fant ut at jeg ikke gidder lete etter den berømte meningen med livet. For meg har ikke livet noen bestemt mening. Jeg er her, jeg lever, jeg får gjøre det beste ut av det. Noen dager er fine, noen ganger finner jeg på noe gøy, noen ganger gråter jeg, noen ganger har jeg lyst til å slå noen, noen ganger syns jeg livet er skikkelig urettferdig.... Men hva er meningen? Vel, den må vel være at jeg i størst mulig grad gjør ting som er bra for nettopp meg. Jeg kollapser etter de fleste familiesammenkomster. Ikke av samme årsak som deg, men fordi jeg tar inn alt og rekker ikke førdøye. Så vel, hva må da målet være i slike situasjoner. Jo, det må være at jeg trekker meg unna i tide, så jeg slipper kollaps og heller kan sitte igjen med følelse av mestring. Jeg blir aldri "frisk", jeg er født sånn og har ikke annet valg enn å lære meg å leve med det. Jeg vil aldri strekke til på en slik måte jeg har trodd var nødvendig. En av grunnene til at jeg trodde det var nødvendig, er at jeg har lest innlegg fra slike som deg (heh, hørtes nesten ut som du var en egen rase  ). Innlegg om å overhode ikke strekke til, ikke klare å ta seg 100% av mann, barn, foreldre, venner, husarbeid o.s.v. Og oh my holy crap, hvor mye folk med angst mener de skal klare. Jeg bor alene, de eneste jeg omgås på "fulltid" er hundene mine. Har foreldrene mine overnattet en natt, begynner jeg bli grinete og føle jeg trenger luft, ro, stillhet... Jeg gjør husarbeid når det passer meg. Vil jeg heller rote meg bort noen timer i skogen, gjør jeg det. Det hender jeg må diskutere litt med meg selv, overbevise meg om at det faktisk ikke er krise om jeg ikke spiser så sunt som alle mener man å gjøre. Jeg kommer aldri i familiebursdager til tantebarna mine (hey, snakk om å ikke strekke til. Men heldigvis har søsteren min pratet med barna sine om akkurat det, så de forstår). Noen ganger (kanskje ganske ofte) prioriterer jeg å gjøre noe jeg vil, men som tapper meg for energi, istedefor å stille opp for andre. For hvem sitt liv er det egentlig jeg lever? Hvem har hovedansvaret for at jeg har et godt liv? Og hvorfor skal jeg ta mer hensyn til andre enn jeg tar til meg selv? Hva så om du ikke kan jobbe med noe, hva så om du ikke får deg en unndannelse? Kan du ikke bare være deg? Kan du ikke sette mål utifra de forutsetningerne du har? Så kan du heller endre målene etterhvert som du blir bedre. Det er mye bedre å bygge seg selv opp, bit for bit, enn å hele tiden bryte seg ned ved å kreve mer enn man vet man takler.

Tusen takk for ord og refleksjoner. Jeg skal ta det med meg videre. Det er godt å lese ordene dine. Hva du gjør som er godt for deg. Fordi du trenger det. Fordi du vil. Fordi "sånn er det". Jeg håper jeg også klarer å komme dit hen. At "sånn er det". 

[Trine]

4 timer siden, florista skrev:

Tusen takk for ord og refleksjoner. Jeg skal ta det med meg videre. Det er godt å lese ordene dine. Hva du gjør som er godt for deg. Fordi du trenger det. Fordi du vil. Fordi "sånn er det". Jeg håper jeg også klarer å komme dit hen. At "sånn er det". 

Det krever en liten innsats. For meg hjelper det å ha en på lag, på en måte. En som kan si "men herregud, er det så farlig om det ligger litt rot på et bord da?", eller "neida, grønnsaker er ikke så viktig!" Og en jeg kan få bekreftelse fra, at mine valg faktisk er helt ok, og noe andre bare må leve med.

"Sånn er det" ja Eller klappe deg selv på skulderen og si "godt jobba, florista" for små ting som er store for deg. Håper du klarer det en dag