Lurer på om jeg vil skilles...

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min er så ulike. Han er veldig konservativ kristen. Jeg er ikke kristen. Giftet meg veldig ung, fordi jeg «måtte», ellers måtte vi slå opp. Jeg sa i fra at jeg ikke egentlig ønsket å gifte meg så tidlig, men da hadde det blitt brudd for oss. Siden jeg var desperat etter å beholde han, og at jeg tenkte at vi uansett kom til å være sammen i mange år, kanskje i alle år, så da jeg «ja» til frieriet. Har egentlig aldri angra. Mannen min har mange gode kvaliteter. Dessverre har religiøsiteten hans, interessene hans, mer intime ting og flere småting, gjort at jeg begynner å innse at vi ikke passer så godt sammen, og vi trekker hverandre ofte ned. For meg, føles det som om jeg er sammen med en overreøigiøs gubbe på 80 år, når jeg selv er i slutten av 20-årene. Jeg er lei av å bli kritisert for hvem jeg er som ikke-kristent individ, lei av at så mye skal være på hans premisser fordi han er kristen og «alltid har rett» med Gud ved sin side, lei av at han gir penger til «alle» kristne «brødre» som spør (litt egoistisk, men vi har dårlig råd selv), lei av at religionen kommer før meg. Skulle gjerne hatt en mann som liker og aksepterer den jeg er, som elsker meg høyest, og som bygger meg opp. I det siste har jeg dessverre tenkt en del på om jeg vil avslutte ekteskapet. Vi har ikke barn, bla fordi jeg vet at mannen min vi oppdra de kristent, og at det vil bli flere konflikter mellom oss. Huff, får ta det opp med han nå snart. Ikke en samtale jeg gleder meg til, akkurat.

Anonymkode: 26dd3...955

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min er så ulike. Han er veldig konservativ kristen. Jeg er ikke kristen. Giftet meg veldig ung, fordi jeg «måtte», ellers måtte vi slå opp. Jeg sa i fra at jeg ikke egentlig ønsket å gifte meg så tidlig, men da hadde det blitt brudd for oss. Siden jeg var desperat etter å beholde han, og at jeg tenkte at vi uansett kom til å være sammen i mange år, kanskje i alle år, så da jeg «ja» til frieriet. Har egentlig aldri angra. Mannen min har mange gode kvaliteter. Dessverre har religiøsiteten hans, interessene hans, mer intime ting og flere småting, gjort at jeg begynner å innse at vi ikke passer så godt sammen, og vi trekker hverandre ofte ned. For meg, føles det som om jeg er sammen med en overreøigiøs gubbe på 80 år, når jeg selv er i slutten av 20-årene. Jeg er lei av å bli kritisert for hvem jeg er som ikke-kristent individ, lei av at så mye skal være på hans premisser fordi han er kristen og «alltid har rett» med Gud ved sin side, lei av at han gir penger til «alle» kristne «brødre» som spør (litt egoistisk, men vi har dårlig råd selv), lei av at religionen kommer før meg. Skulle gjerne hatt en mann som liker og aksepterer den jeg er, som elsker meg høyest, og som bygger meg opp. I det siste har jeg dessverre tenkt en del på om jeg vil avslutte ekteskapet. Vi har ikke barn, bla fordi jeg vet at mannen min vi oppdra de kristent, og at det vil bli flere konflikter mellom oss. Huff, får ta det opp med han nå snart. Ikke en samtale jeg gleder meg til, akkurat.

Anonymkode: 26dd3...955

Jeg hadde ikke orket være i et forhold med en mann som setter kristendommen først i livet sitt. Om han tror på gud og holder det for selv så hadde det ikke gjort noe, men en slik mann som du beskriver? Nah.

Jeg tror du vil få det mye bedre alene og etterhvert med en partner som er deg likeverdig, ikke en som ser på seg selv som den som skal bestemme og deg som en kvinne som skal være ham underdanig. Ta ansvar for ditt eget liv - det er bare du som kan gjøre det! Lykke til!  

[AnonymBruker]

På 27.6.2018 den 9.38, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min er så ulike. Han er veldig konservativ kristen. Jeg er ikke kristen. Giftet meg veldig ung, fordi jeg «måtte», ellers måtte vi slå opp. Jeg sa i fra at jeg ikke egentlig ønsket å gifte meg så tidlig, men da hadde det blitt brudd for oss. Siden jeg var desperat etter å beholde han, og at jeg tenkte at vi uansett kom til å være sammen i mange år, kanskje i alle år, så da jeg «ja» til frieriet. Har egentlig aldri angra. Mannen min har mange gode kvaliteter. Dessverre har religiøsiteten hans, interessene hans, mer intime ting og flere småting, gjort at jeg begynner å innse at vi ikke passer så godt sammen, og vi trekker hverandre ofte ned. For meg, føles det som om jeg er sammen med en overreøigiøs gubbe på 80 år, når jeg selv er i slutten av 20-årene. Jeg er lei av å bli kritisert for hvem jeg er som ikke-kristent individ, lei av at så mye skal være på hans premisser fordi han er kristen og «alltid har rett» med Gud ved sin side, lei av at han gir penger til «alle» kristne «brødre» som spør (litt egoistisk, men vi har dårlig råd selv), lei av at religionen kommer før meg. Skulle gjerne hatt en mann som liker og aksepterer den jeg er, som elsker meg høyest, og som bygger meg opp. I det siste har jeg dessverre tenkt en del på om jeg vil avslutte ekteskapet. Vi har ikke barn, bla fordi jeg vet at mannen min vi oppdra de kristent, og at det vil bli flere konflikter mellom oss. Huff, får ta det opp med han nå snart. Ikke en samtale jeg gleder meg til, akkurat.

Anonymkode: 26dd3...955

Det høres ikke bra ut! Bedre du går nå, før du få barn. Troen hans er veldig stor og da er det rom for konflikter. Jeg tror selv, men forventer ikke at familien min gjør det samme. En skal bestemmer selv hvordan man vil leve. Du se det jo selv at dere ikke passer sammen.

Anonymkode: 0f09a...362

[AnonymBruker]

Man kan jo nogås lurer på om ikke han heller vil være med en som også er troende ? Men uansett- du må ta ansvar for eget liv!

Anonymkode: f692a...b6e

[morsan]

Jeg kan bare svare ut fra meg selv, og jeg kunne ikke levd med en som hadde veldig ulikt livssyn som meg selv, herunder en som var veldig religiøs. Men jeg ville ikke valgt en slik person i utgangspunktet heller – det har jo du gjort. Så det var jo noe der i starten iallfall, og du må vurdere om det fortsatt er liv laga. Men det er vel nokså sannsynlig at den slitasjen du kjenner på nå fort vil kunne bli større om/når dere får barn.

 

[Gjest Gargamel]

På 27.6.2018 den 9.38, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min er så ulike. Han er veldig konservativ kristen. Jeg er ikke kristen. Giftet meg veldig ung, fordi jeg «måtte», ellers måtte vi slå opp. Jeg sa i fra at jeg ikke egentlig ønsket å gifte meg så tidlig, men da hadde det blitt brudd for oss. Siden jeg var desperat etter å beholde han, og at jeg tenkte at vi uansett kom til å være sammen i mange år, kanskje i alle år, så da jeg «ja» til frieriet. Har egentlig aldri angra. Mannen min har mange gode kvaliteter. Dessverre har religiøsiteten hans, interessene hans, mer intime ting og flere småting, gjort at jeg begynner å innse at vi ikke passer så godt sammen, og vi trekker hverandre ofte ned. For meg, føles det som om jeg er sammen med en overreøigiøs gubbe på 80 år, når jeg selv er i slutten av 20-årene. Jeg er lei av å bli kritisert for hvem jeg er som ikke-kristent individ, lei av at så mye skal være på hans premisser fordi han er kristen og «alltid har rett» med Gud ved sin side, lei av at han gir penger til «alle» kristne «brødre» som spør (litt egoistisk, men vi har dårlig råd selv), lei av at religionen kommer før meg. Skulle gjerne hatt en mann som liker og aksepterer den jeg er, som elsker meg høyest, og som bygger meg opp. I det siste har jeg dessverre tenkt en del på om jeg vil avslutte ekteskapet. Vi har ikke barn, bla fordi jeg vet at mannen min vi oppdra de kristent, og at det vil bli flere konflikter mellom oss. Huff, får ta det opp med han nå snart. Ikke en samtale jeg gleder meg til, akkurat.

Anonymkode: 26dd3...955

Hvis du egentlig er sikker på at du vil ut bør du gjøre det nå. Man må jo ha noenlunde samme mål og verdier hvis det skal være noen vits i å strekke seg langt for å redde et forhold uten barn.