Hvordan skal jeg klare å fortsette?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en jente på 19 år (f.99) som er livredd for fremtiden. Jeg burde egentlig ha fullført vgs denne våren, men jeg har enda et år igjen. Jeg fikk et "sammenbrudd" forrige skoleår og klarer av den grunn ikke å fullføre vgs på normert tid. Jeg seilet glatt gjennom hele grunnskolen, og endte opp med ca.5 i snitt til tross for elendig konsentrasjon. Blir svært lett distrahert, f.eks hvis en fugl flyr forbi klasserommet faller jeg helt ut. Dagdrømmer ekstremt mye, og har brukt 80% av alle minuttene jeg har tilbrakt på dette. Har også veldig mye "mas" i hodet, har mange tanker i hodet samtidig, den beste måten å beskrive det på er vel som om mange mennesker snakker i munnen på hverandre, bare at det føles slik i hodet mitt. Hvis noen nevner f.eks Bergen så kan jeg begynne å tenke: "det er en fin by, der kunne jeg studert" så fortsetter denne avsporingen min lang tid før jeg innser at jeg faktisk sitter i timen/har en samtale med noen, eller av at noen dunker til meg/roper til meg. Jeg kobler alltid ut hvis noen snakker lenge, hvis det er uinteressant. Er det interessant så graver jeg meg ned i det som er interessant slik at jeg ikke får med meg noe annet av kapittelet, så det hjelper jo ikke så mye det heller. Har også veldig mye irritasjon/rastløshet i meg, slik at hvis jeg sitter med samme oppgave/serie etc i mer enn kanskje 10 minutter så blir jeg så rastløs at jeg får lyst til å knuse noe, jeg pleide faktisk å ødelegge kulepenner pga dette som barn. Har derfor også brukt mye tid av skoletimene på å "gå på do" for å kunne takle dette.  

Jeg har også av en eller annen grunn endt opp med å få borderline personlighetsforstyrrelse, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Har hatt en grei oppvekst, med unntak av en noe narsissistisk far som kritiserte meg, som også til tider (sjeldent) kunne finne på å dytte meg opp etter veggen osv. Men ellers har jeg hatt en ganske fin barndom, og har nesten bare gode minner fra barndomen min. I tillegg til dette så sliter jeg med at jeg får haugevis kortvarige depresjoner. Disse varer riktig nok bare i en måned så da. Problemet er at jeg ikke ser en utvei fra denne tilværelsen. Jeg har en elendig konsentrasjon som kommer til å føre til at jeg aldri kommer til å komme meg gjennom en høyere utdanning. Allerede nå merker jeg at karakterene mine har dalt betraktelig siden vg1 (hadde 5 i snitt, nå har jeg 3,8) til tross for at jeg ikke øvde stort mye. Da jeg kun klarer å øve på prøver i full panikk 22:13 kvelden før prøven. Så jeg vet jo at jeg må gi opp den drømmen, men hva skal jeg da gjøre med livet mitt? Jeg er også ufattelig lei av eupf, og orker ikke mer av det heller, både grunnet den smerten jeg påfører meg selv, og smerten jeg påfører mine pårørende med selvmordsforsøk o.l. Jeg klarer likevel ikke å bli bedre, jeg prøver men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Det jeg vet er at jeg ikke orker å leve sånn i mange år til, og jeg er livredd for at jeg aldri kommer til å bli frisk. Alt jeg vil her i livet er å fungere i hverdagen, med utdannelse, jobb og stabile relasjoner. Hvordan skal jeg få dette til? Terapi har foreløpig ikke hjulpet, ei heller medisiner. Må jeg rett og slett bare forsone meg med at det er slik jeg er, og at det er slik livet mitt kommer til å forbli? Jeg vet at det er mennesker med psykiske lidelser som blir friske og velfungerende, men det er også dem som er uføre livet ut. Sistnevnte er jeg livredd for å bli. Dette høres kanskje litt fælt, men et slikt liv (som jeg har nå) er ikke verdt å leve. Spørsmålet mitt er da om det er noe jeg kan gjøre med dette? Hvordan kan jeg øke funksjonsnivået mitt, og hvordan skal jeg klare å fortsette dette helvete av et liv, hvis det er slik det kommer til å forbli?

Anonymkode: 3da98...1eb

[cilie]

Det høres ut som du har det vanskelig. Jeg synes du bør snakke med rådgiver ved skolestart og få hjelp til å få et så tilrettelagt skoleår som mulig. Det er viktig at du får fullført vgs, slik at du får et større «handlingsrom». PPT og helsesøster kan også hjelpe deg gjennom skoleåret.

Allerede nå ville jeg imidlertid tatt kontakt med fastlegen din og forklart hvordan du har det - det kan være muligheter som du ikke har prøvd. 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg er en jente på 19 år (f.99) som er livredd for fremtiden. Jeg burde egentlig ha fullført vgs denne våren, men jeg har enda et år igjen. Jeg fikk et "sammenbrudd" forrige skoleår og klarer av den grunn ikke å fullføre vgs på normert tid. Jeg seilet glatt gjennom hele grunnskolen, og endte opp med ca.5 i snitt til tross for elendig konsentrasjon. Blir svært lett distrahert, f.eks hvis en fugl flyr forbi klasserommet faller jeg helt ut. Dagdrømmer ekstremt mye, og har brukt 80% av alle minuttene jeg har tilbrakt på dette. Har også veldig mye "mas" i hodet, har mange tanker i hodet samtidig, den beste måten å beskrive det på er vel som om mange mennesker snakker i munnen på hverandre, bare at det føles slik i hodet mitt. Hvis noen nevner f.eks Bergen så kan jeg begynne å tenke: "det er en fin by, der kunne jeg studert" så fortsetter denne avsporingen min lang tid før jeg innser at jeg faktisk sitter i timen/har en samtale med noen, eller av at noen dunker til meg/roper til meg. Jeg kobler alltid ut hvis noen snakker lenge, hvis det er uinteressant. Er det interessant så graver jeg meg ned i det som er interessant slik at jeg ikke får med meg noe annet av kapittelet, så det hjelper jo ikke så mye det heller. Har også veldig mye irritasjon/rastløshet i meg, slik at hvis jeg sitter med samme oppgave/serie etc i mer enn kanskje 10 minutter så blir jeg så rastløs at jeg får lyst til å knuse noe, jeg pleide faktisk å ødelegge kulepenner pga dette som barn. Har derfor også brukt mye tid av skoletimene på å "gå på do" for å kunne takle dette.  

Jeg har også av en eller annen grunn endt opp med å få borderline personlighetsforstyrrelse, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Har hatt en grei oppvekst, med unntak av en noe narsissistisk far som kritiserte meg, som også til tider (sjeldent) kunne finne på å dytte meg opp etter veggen osv. Men ellers har jeg hatt en ganske fin barndom, og har nesten bare gode minner fra barndomen min. I tillegg til dette så sliter jeg med at jeg får haugevis kortvarige depresjoner. Disse varer riktig nok bare i en måned så da. Problemet er at jeg ikke ser en utvei fra denne tilværelsen. Jeg har en elendig konsentrasjon som kommer til å føre til at jeg aldri kommer til å komme meg gjennom en høyere utdanning. Allerede nå merker jeg at karakterene mine har dalt betraktelig siden vg1 (hadde 5 i snitt, nå har jeg 3,8) til tross for at jeg ikke øvde stort mye. Da jeg kun klarer å øve på prøver i full panikk 22:13 kvelden før prøven. Så jeg vet jo at jeg må gi opp den drømmen, men hva skal jeg da gjøre med livet mitt? Jeg er også ufattelig lei av eupf, og orker ikke mer av det heller, både grunnet den smerten jeg påfører meg selv, og smerten jeg påfører mine pårørende med selvmordsforsøk o.l. Jeg klarer likevel ikke å bli bedre, jeg prøver men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Det jeg vet er at jeg ikke orker å leve sånn i mange år til, og jeg er livredd for at jeg aldri kommer til å bli frisk. Alt jeg vil her i livet er å fungere i hverdagen, med utdannelse, jobb og stabile relasjoner. Hvordan skal jeg få dette til? Terapi har foreløpig ikke hjulpet, ei heller medisiner. Må jeg rett og slett bare forsone meg med at det er slik jeg er, og at det er slik livet mitt kommer til å forbli? Jeg vet at det er mennesker med psykiske lidelser som blir friske og velfungerende, men det er også dem som er uføre livet ut. Sistnevnte er jeg livredd for å bli. Dette høres kanskje litt fælt, men et slikt liv (som jeg har nå) er ikke verdt å leve. Spørsmålet mitt er da om det er noe jeg kan gjøre med dette? Hvordan kan jeg øke funksjonsnivået mitt, og hvordan skal jeg klare å fortsette dette helvete av et liv, hvis det er slik det kommer til å forbli?

Anonymkode: 3da98...1eb

Livet kommer til å endre seg. Det gjør det for alle som er så unge som deg. At du har hatt det vanskelig gjennom videregående, betyr ikke at du ikke kommer til å få det bedre etter hvert. 

Er du et strukturert behandlingsopplegg nå? Det tar vanligvis noen år å bli vesentlig bedre i forhold til eupf. Har du noen ok planer for sommeren?