Jeg er nesten helt tom

[AnonymBruker]

Når man bor i et hus hvor sykdom og medisiner er det som driver hverdagen, hvilke dose min mor er på og hva slags nytt fantastisk opplegg min søster har lagt seg ut i. Føles det  som om jeg drukner i reseptene, og alle anfallene min søster opplever.  Og jeg føler med dem,  men uansett hva jeg gjør for at det helle skal bli lettere for min søster, uansett hva jeg sier går det ikke igjennom.

Jeg fiksa leilighet hun kunne bo i, jeg fikk hun til å forstå alt mor ikke har kapasitet til å hente hun tre ganger om dagen fordi hun er dårlig, og sitte i telefon med henne syv ganger daglig.... og det holdt hun ved! i fem dager. og jeg forstår at dette ikke er lett for henne, men jeg er lei av å forstå alt.... jeg vil at hun skal få hjelp, ikke av min mor, men en virkelig lege.

Jeg har tenkt mye i det siste, at dette er mitt ansvar som den "stabile" i familien å få orden på... ikke å gjøre det helt bra, men forbedre det på no måte. Og jeg vet at dette bare er tull, jeg kan ikke fikse noe det trengs profesjonelle til...  likevel putter jeg til siden mine traumer og greier sånn at det er en person som kan tenke klart i heimen.

Men nå vet jeg liksom ikke om jeg kommer til å klare å beholde denne rollen, for alle dråpene jeg klarer å fylle opp med blir drukket opp.

Det har gått til det at jeg er redd for å gå til terapi eller snakke med min mor om ting jeg har opplevd, for da er det ingen av barna som har hodet klart... 

 

dette er kanskje litt teit å skrive her, vet bare ikke om no sted jeg kan slippe fri tankene mine

Anonymkode: 6982d...52c

[kupton]

Jeg antar at din søster er voksen/myndig når jeg svarer.

Det finnes dessverre noen mennesker som ikke har noen grenser når det gjelder å utnytte og bruke andre. Ofte over grensen for det en vil kalle antisosialt/psykopatisk. Det eneste som hjelper er at en selv setter grenser for dem. Du må sette grenser for din søster slik at hun ikke ødelegger deg. Krev at hun oppsøker profesjonell hjelp. Hun kommer nok ikke til å gjøre det med det første. Tross dette må du stå på dine grenser uansett hva hun truer med og hvilke drama hun klarer å stelle i stand.

Dessverre kan du ikke sette grenser på vegne av din mor. Hun må selv ta dette ansvaret eller ta følgene. Du må være konsekvent også mot henne. Om din søster tar all hennes energi, er det ikke du som skal erstatte denne.

Det var en tråd for noen dager siden: "Ta på din egen oksygenmaske først". Les den. Om du ikke tar vare på deg selv, kan du heller ikke hjelpe andre.

Konklusjon: Sett grenser. Hold dem. Voksne folk har hovedansvaret for seg selv - det inkluderer også din søster.

[AnonymBruker]

På 9.7.2018 den 1.07, AnonymBruker skrev:

Når man bor i et hus hvor sykdom og medisiner er det som driver hverdagen, hvilke dose min mor er på og hva slags nytt fantastisk opplegg min søster har lagt seg ut i. Føles det  som om jeg drukner i reseptene, og alle anfallene min søster opplever.  Og jeg føler med dem,  men uansett hva jeg gjør for at det helle skal bli lettere for min søster, uansett hva jeg sier går det ikke igjennom.

Jeg fiksa leilighet hun kunne bo i, jeg fikk hun til å forstå alt mor ikke har kapasitet til å hente hun tre ganger om dagen fordi hun er dårlig, og sitte i telefon med henne syv ganger daglig.... og det holdt hun ved! i fem dager. og jeg forstår at dette ikke er lett for henne, men jeg er lei av å forstå alt.... jeg vil at hun skal få hjelp, ikke av min mor, men en virkelig lege.

Jeg har tenkt mye i det siste, at dette er mitt ansvar som den "stabile" i familien å få orden på... ikke å gjøre det helt bra, men forbedre det på no måte. Og jeg vet at dette bare er tull, jeg kan ikke fikse noe det trengs profesjonelle til...  likevel putter jeg til siden mine traumer og greier sånn at det er en person som kan tenke klart i heimen.

Men nå vet jeg liksom ikke om jeg kommer til å klare å beholde denne rollen, for alle dråpene jeg klarer å fylle opp med blir drukket opp.

Det har gått til det at jeg er redd for å gå til terapi eller snakke med min mor om ting jeg har opplevd, for da er det ingen av barna som har hodet klart... 

 

dette er kanskje litt teit å skrive her, vet bare ikke om no sted jeg kan slippe fri tankene mine

Anonymkode: 6982d...52c

Du må huske på at hvis det gjelder phykiatri så dope legene bare på. Dem drit i din søster. Tro meg har vært pasient sjøl jeg. Er ikke nå lengere takket være meg selv. Legene oppfører seg som doplangere.

Anonymkode: 2d014...ff0