Kutting

[AnonymBruker]

Jeg har mye mental smerte, og liker og kutte meg selv for og føle fysisk smerte i stedet, hvor dypt må man kutte for og utvikle nerve skader? jeg bruker razor, som jeg vasker med sprit, og kutter ikke noe dypt, kan dette gi meg nerve skader, eller må man kutte dypt for og få nerve skader?

Anonymkode: 8f23e...520

[FjellOgDalar]

Det kommer an på hvor du kutter deg. Tolker det som at du er redd for at det skal skje, men av hensyn til andre som ikke har godt av slik info ønsker jeg ikke svare detaljert på det.

Det er M-Y-E bedre å søke hjelp, jobbe med å finne mindre destruktive måter å takle smerten på. Vet det kan være fryktelig vanskelig, for jeg har vært der selv. Alt det har skaffet meg er en haug med stygge arr, relasjoner som virkelig har blitt satt på prøve, en forferdelig skam, dårlige opplevelser ved legevakt. Det skumle med å kutte seg er at man etter hvert kan utvikle en tåleranse, og få behov for å skade seg mer alvorlig for å få samme mentale smertelindring. Man frigjør endorfiner, og de blir ikke omtalt som kroppens naturlige morfin uten grunn. Og morfin er temmelig vanedannende. Om du føler jeg gir deg en moralpreken nå, så får det være. Men det eneste jeg ønsker for deg er at du skal slippe å havne skikkelig i selvskadeklisteret. Jeg syntes faktisk det var lettere å slutte å røyke enn å slutte med selvskading; det hadde vært min skakkjørte mestringsstrategi siden jeg var 12 Å komme ut av det skulle ta nærere 22 år. Røyken var jeg kvitt i løpet av en sommer for ti år siden.

. Har du en behandler/terapeut du går ti?l Eller en grei fastlege? I så fall - skaff deg hjelp i morgen den dag; dette er tungt og vanskelig å leve med aleine.

Så hvordan kom jeg meg ut av ss-klisteret? Årevis med terapi hjalp, men jeg kom selv til et punkt hvor det ble så pas stygt at jeg VIRKELIG skremte meg selv (det var ikke en kuttskade, så ikke nerveskade). Det bl et svært viktig vendepunkt for meg. Jeg er i høy risiko for å sprekke om jeg skulle få det man kaller en bipolar blandet episode, men "hverdags-selvskadingen" er det slutt på.Når trangen melder seg, setter jeg meg alltid ned og skriver. Enten det er liste nummer tusen over alle de uheldige og upraktiske ringvirkningene det vil få om jeg skader meg. Jeg kan skrive om hvordan jeg har det, prøve å ha en bevissthet rundt hvilke tanker som oppstår, hva som fyrer det opp og hva som hjelper. Det sitste kan være noe så banalt som å skrive det ned. Noen vet jeg synes det er lettere å snakke og ta det opp enten på lyd eller med webam (for en selv, for all del ikke legge ut på nettet). Jeg har og brukt dette. Ellers prøver jeg å tenke på hva jeg egentlig trenger. Er det utløp for aggresjon, så kan det hjelpe å gå en tur hvor man tar seg skikkelig ut. Krisetelefoner er god hjelp for mange når det blir tøft og barberbladet ikke ligger så langt unna. Man har tjenesten til mental helse som heter sidetmedord.no, hvor man kan skrive meldinger med de som jobber der. Å få svar vil ta noe tid, men det er en nokså fast gjeng som svarer. Ofte opplever jeg svarene derifra som reflekterte, godt gjennomtenkte og omtenksome. Kan absolutt anbefale denne tjenesten.