Relasjonstraumer - følelsesmessige flashbacks? G

[AnonymBruker]

Jeg er en voksen kvinne, med relasjonstraumer grunnet emosjonell omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Når jeg blir alvorlig trigget eller føler meg sterkt krenket/kritisert, enten i terapi eller i nære relasjoner får jeg ofte en forsinket, kraftig reaksjon i form av intens psykisk smerte. Kjennes ut som en blanding av sterk redsel og sinne, som jeg ikke får helt kontakt med. Det er liksom låst fast på et vis. Det oppleves som veldig smertefullt, migrene og massive muskelspenninger er som oftest også involvert og det kan stå på i 2-4 dager før det løser jeg opp og jeg blir meg selv igjen. Jeg utagerer ikke når det skjer, føler meg tvert i mot låst og lammet, nesten apatisk, grunnet smerten. 

Kan dette være en form for flashback? At den intense redselen og undertrykte sinnet jeg må ha følt som barn blir aktivert når jeg føler mitt skjøre selv og spinkle trygghet blir truet? 

Noen som kjenner seg igjen, eller vet noe om det? 

 

Anonymkode: a54ce...613

[Gjest]

Kunne skrevet mye av dette selv. Kjenner meg igjen i nesten alt. 

Hos meg er det flashbaks. 

[XbellaX]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en voksen kvinne, med relasjonstraumer grunnet emosjonell omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Når jeg blir alvorlig trigget eller føler meg sterkt krenket/kritisert, enten i terapi eller i nære relasjoner får jeg ofte en forsinket, kraftig reaksjon i form av intens psykisk smerte. Kjennes ut som en blanding av sterk redsel og sinne, som jeg ikke får helt kontakt med. Det er liksom låst fast på et vis. Det oppleves som veldig smertefullt, migrene og massive muskelspenninger er som oftest også involvert og det kan stå på i 2-4 dager før det løser jeg opp og jeg blir meg selv igjen. Jeg utagerer ikke når det skjer, føler meg tvert i mot låst og lammet, nesten apatisk, grunnet smerten. 

Kan dette være en form for flashback? At den intense redselen og undertrykte sinnet jeg må ha følt som barn blir aktivert når jeg føler mitt skjøre selv og spinkle trygghet blir truet? 

Noen som kjenner seg igjen, eller vet noe om det? 

 

Anonymkode: a54ce...613

Ja, det er helt riktig antatt. 

[Gjest]

Ts: er det sterk angst du også har? 

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke å kalle det «angst» det blir så diffust et begrep og som om det er noe som «bare» skjer, men ja, noen ville gjerne kalle det dét. Jeg føler meg liten, fanget og hjelpesløs i denne tilstanden. Samtidig kan jeg fungere relativt greit utad, i korte sekvenser. Ellers må jeg bare hvile/holde meg for meg selv. 

Oftest blir det utløst av skam (internt) eller kritikk utenfra (eksternt). Dette utløser sterke følelser av redsel/sinne og får meg til å spinne mentalt, hvor det blir viktig å finne ut om jeg har sagt/handlet galt eller om jeg kan legge skyld/ansvar på noe(n) utenfor meg selv. Som oftest ender jeg opp med at ALT er min feil og deretter at jeg ER feil. 

Det er først i den senere tid jeg har sett at det er et slags mønster i dette, og jeg blir ikke fullt så fanget i det lenger. Jeg ser sammenhenger ifht min livshistorie og grunnleggende mønstre, og jeg er litt mindre preget av svart/hvitt tankegang underveis. Litt økt evne til å «holde» meg selv i stedet for å hate meg selv, kort fortalt. 

43 minutter siden, XbellaX skrev:

Ja, det er helt riktig antatt. 

Takk, XBellaX. Lurer på hvorfor min behandler ikke har kunnet opplyse om det, når jeg gjentatte ganger har forklart hva som skjer og desperat bedt om en forklaring - noen knagger å henge det på. Har du noen formening? Er det kun blant traume-fagpersonell man mener dét, eller er det en vanlig oppfatning innen psykisk helse generelt? 

Anonymkode: a54ce...613

[Gjest]

Ts. Takk for at du skriver om dette.

[XbellaX]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke å kalle det «angst» det blir så diffust et begrep og som om det er noe som «bare» skjer, men ja, noen ville gjerne kalle det dét. Jeg føler meg liten, fanget og hjelpesløs i denne tilstanden. Samtidig kan jeg fungere relativt greit utad, i korte sekvenser. Ellers må jeg bare hvile/holde meg for meg selv. 

Oftest blir det utløst av skam (internt) eller kritikk utenfra (eksternt). Dette utløser sterke følelser av redsel/sinne og får meg til å spinne mentalt, hvor det blir viktig å finne ut om jeg har sagt/handlet galt eller om jeg kan legge skyld/ansvar på noe(n) utenfor meg selv. Som oftest ender jeg opp med at ALT er min feil og deretter at jeg ER feil. 

Det er først i den senere tid jeg har sett at det er et slags mønster i dette, og jeg blir ikke fullt så fanget i det lenger. Jeg ser sammenhenger ifht min livshistorie og grunnleggende mønstre, og jeg er litt mindre preget av svart/hvitt tankegang underveis. Litt økt evne til å «holde» meg selv i stedet for å hate meg selv, kort fortalt. 

Takk, XBellaX. Lurer på hvorfor min behandler ikke har kunnet opplyse om det, når jeg gjentatte ganger har forklart hva som skjer og desperat bedt om en forklaring - noen knagger å henge det på. Har du noen formening? Er det kun blant traume-fagpersonell man mener dét, eller er det en vanlig oppfatning innen psykisk helse generelt? 

Anonymkode: a54ce...613

Det korte du beskriver høres ut som flashbacks i en traumelidelse, (mulig kptsd, men det skal jeg selvsagt ikke si med sikkerhet selv om det høres slik ut. Sjekk det ut fordi foranledningen til episodene du beskriver harmoniserer med symptomene på lidelsen). Det høres ut som om du går inn i en freeze-modus og jeg linker den som deg helt klart til tidligere opplevelser. Jeg synes også det er rart vedkommende ikke har opplyst om det siden denne type traume er riktig så godt opplyst for tiden. Du er såpass god på å beskrive hva du strever med at om dere har snakket sammen om akkurat det du beskriver her synes jeg det er snodig h*n ikke har grepet fatt i hva som kan gjøres for å forsøke forebygge slike episoder du opplever. Forøvrig imponert over at du klarer se sammenhenger. Det er godt gjort.

 

[Gjest]

8 minutter siden, XbellaX skrev:

Det korte du beskriver høres ut som flashbacks i en traumelidelse, (mulig kptsd, men det skal jeg selvsagt ikke si med sikkerhet selv om det høres slik ut. Sjekk det ut fordi foranledningen til episodene du beskriver harmoniserer med symptomene på lidelsen). Det høres ut som om du går inn i en freeze-modus og jeg linker den som deg helt klart til tidligere opplevelser. Jeg synes også det er rart vedkommende ikke har opplyst om det siden denne type traume er riktig så godt opplyst for tiden. Du er såpass god på å beskrive hva du strever med at om dere har snakket sammen om akkurat det du beskriver her synes jeg det er snodig h*n ikke har grepet fatt i hva som kan gjøres for å forsøke forebygge slike episoder du opplever. Forøvrig imponert over at du klarer se sammenhenger. Det er godt gjort.

 

Setter stor pris på svaret ditt, selv om jeg ikke er Ts. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, XbellaX skrev:

Det korte du beskriver høres ut som flashbacks i en traumelidelse, (mulig kptsd, men det skal jeg selvsagt ikke si med sikkerhet selv om det høres slik ut. Sjekk det ut fordi foranledningen til episodene du beskriver harmoniserer med symptomene på lidelsen). Det høres ut som om du går inn i en freeze-modus og jeg linker den som deg helt klart til tidligere opplevelser. Jeg synes også det er rart vedkommende ikke har opplyst om det siden denne type traume er riktig så godt opplyst for tiden. Du er såpass god på å beskrive hva du strever med at om dere har snakket sammen om akkurat det du beskriver her synes jeg det er snodig h*n ikke har grepet fatt i hva som kan gjøres for å forsøke forebygge slike episoder du opplever. Forøvrig imponert over at du klarer se sammenhenger. Det er godt gjort.

 

Jeg spurte for over ett år siden om jeg kunne ha KPTSD. Da svarte han spontant at han hadde lurt på det samme. Jeg har «bare» tilbakevendende depresjon som diagnose, men med mye historikk og atferd  som peker mot relasjonstraumer, og det er vel også dette som er fokus i terapien, selv om jeg tidvis ikke ser noen rød tråd ifht dette. Uansett, jeg fylte ut en test ifht dissosiasjon (lyder, smerter etc) som et ledd i utredning ifht mulig KPTSD og ettersom jeg ikke hadde utslag på denne, så ble det ikke noe mer snakk om dét. 

For meg vil det trolig hjelpe å knytte opplevelsene jeg har (freeze høres riktig ut) opp i mot en forståelsesramme som gir mening (flashback), og som samtidig løfter vekk skyld og skam for at jeg kunne valgt eller gjort noe annerledes når jeg er fanget i det og ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor. 

Anonymkode: a54ce...613

[XbellaX]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spurte for over ett år siden om jeg kunne ha KPTSD. Da svarte han spontant at han hadde lurt på det samme. Jeg har «bare» tilbakevendende depresjon som diagnose, men med mye historikk og atferd  som peker mot relasjonstraumer, og det er vel også dette som er fokus i terapien, selv om jeg tidvis ikke ser noen rød tråd ifht dette. Uansett, jeg fylte ut en test ifht dissosiasjon (lyder, smerter etc) som et ledd i utredning ifht mulig KPTSD og ettersom jeg ikke hadde utslag på denne, så ble det ikke noe mer snakk om dét. 

For meg vil det trolig hjelpe å knytte opplevelsene jeg har (freeze høres riktig ut) opp i mot en forståelsesramme som gir mening (flashback), og som samtidig løfter vekk skyld og skam for at jeg kunne valgt eller gjort noe annerledes når jeg er fanget i det og ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor. 

Anonymkode: a54ce...613

Jeg er helt enig i det du skriver og merker jeg blir irritert på dine vegne over at du ikke får hjelp til dette.

Tester kan være farlige, de kan gjøre at behandlere mister fornuften sin fullstendig.

[Gjest]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spurte for over ett år siden om jeg kunne ha KPTSD. Da svarte han spontant at han hadde lurt på det samme. Jeg har «bare» tilbakevendende depresjon som diagnose, men med mye historikk og atferd  som peker mot relasjonstraumer, og det er vel også dette som er fokus i terapien, selv om jeg tidvis ikke ser noen rød tråd ifht dette. Uansett, jeg fylte ut en test ifht dissosiasjon (lyder, smerter etc) som et ledd i utredning ifht mulig KPTSD og ettersom jeg ikke hadde utslag på denne, så ble det ikke noe mer snakk om dét. 

For meg vil det trolig hjelpe å knytte opplevelsene jeg har (freeze høres riktig ut) opp i mot en forståelsesramme som gir mening (flashback), og som samtidig løfter vekk skyld og skam for at jeg kunne valgt eller gjort noe annerledes når jeg er fanget i det og ikke skjønner hva som skjer, eller hvorfor. 

Anonymkode: a54ce...613

Det er ikke meg du svarer, men jeg vil bare si at det er flott at du forstår og finner ut av dette så du har mulighet til å gjøre noe med det. Jeg vet hvilke ekstreme, emosjonelle smerter det å være i en sånn flashbackstilstand gir. Det finnes ikke noe som er mer smertefullt (iallefall ikke for meg), og da har jeg også opplevd ekstreme fysiske smerter som har endt med besvimelse. 

Godt å se andre sette ord på noe jeg selv har plagdes med (misfprstå meg rett - jeg unner ingen det). Jeg håper du vil få god hjelp fremover. 

Endret 27. juli 2018 av Gjest

[AnonymBruker]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Jeg er helt enig i det du skriver og merker jeg blir irritert på dine vegne over at du ikke får hjelp til dette.

Tester kan være farlige, de kan gjøre at behandlere mister fornuften sin fullstendig.

Takk for støtte og forståelse. Det er ganske fortvilende når du ikke bare er ambivalent til behandler fordi du har store vansker med tillit, men i tillegg har grunn til å lure på om du virkelig blir forstått og får best mulig behandling basert på dét. 

Jeg er i tillegg (eller har i hvert fall vært...) ressurssterk på mange områder og med god refleksjonsevne, som nok muligens har gjort det vanskelig for både meg og behandler å se hvor alvorlig skadet jeg faktisk er. Jeg har hele tiden vært så åpen og ærlig jeg klarer, men likevel... litt for flink, litt for sterk - og litt for redd - til at smerten skinner tydelig nok igjennom. 

Anonymkode: a54ce...613

[AnonymBruker]

4 minutter siden, MxxM skrev:

Det er ikke meg du svarer, men jeg vil bare si at det er flott at du forstår og finner ut av dette så du har mulighet til å gjøre noe med det. Jeg vet hvilke ekstreme, emosjonelle smerter det å være i en sånn flashbackstilstand gir. Det finnes ikke noe som er mer smertefullt (iallefall ikke for meg), og da har jeg også opplevd ekstreme fysiske smerter som har endt med besvimelse. 

Godt å se andre sette ord på noe jeg selv har plagdes med (misfprstå meg rett - jeg unner ingen det). Jeg håper du vil få god hjelp fremover. 

Tusen takk - og i like måte. Ja, det er en fryktelig vond tilstand å være låst i, virkelig. 

Anonymkode: a54ce...613

[Gjest]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk - og i like måte. Ja, det er en fryktelig vond tilstand å være låst i, virkelig. 

Anonymkode: a54ce...613

Ja, det er det. Men tro meg - det er håp nå som du vet hva som skjer  bruk det for det det er verdt i terapien - uansett hva det heter. Jeg har hatt stor fremgang, færre og mildere flashbacks, mer kontroll. Det går sakte men sikkert fremover. 

Endret 27. juli 2018 av Gjest