Kan jeg tørre å ta opp dette vanskelig med å være uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Min psykiater uføretrygdet meg. Det var nøye gjennomtenkt og mye annet var prøvd. Jeg vet jo at det var en helt riktig avgjørelse. Problemet er at det å være uføretrygdet hjelper på psyken på en måte men samtid forverrer det andre sider ved psyken. Jeg tørr ikke snakke om dette fordi det  er så sterke meninger rundt dette. Noen tror at bare man blir uføretrygdet så ordner alt seg og man skal i hvert fall ikke klage. Jeg trenger hjelp til å leve som uføretrygdet. Jeg opplever nærmest en eksistensiell krise. Samtidig misunner folk meg denne evige « ferien». Jeg er redd for at hvis jeg tar dette opp med noen vil de utelukkende foreslå jobb som løsningen. Eller de vil se på meg som utakknemlig eller komme med spydige kommentarer. 
    ◦    

 

Anonymkode: 889a2...a11

[kupton]

Uten de trygdede (både uføre og alders-) hadde det frivillige Norge stoppet opp. Det ville hatt enorme negative konsekvenser for hele samfunnet.

I hvilken organisasjon kan du tenke deg å bruke din restarbeidsevne?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig vært igjennom samme prosess og kjent på sorg og skam knyttet til det å bli ufør. Sorg over at det var sånn mitt liv skulle ende, helse- og yrkesmessig, med alle de konsekvensene det medfører, sosialt, økonomisk mm. Skam over å være «en av dem», som ikke maktet presset. Av å være et dårlig forbilde for mine barn. En outsider i mitt jevnt over ressurssterke nettverk av familie og venner. 

Jeg jobber for å bedre eget selvbilde og livskvalitet, både i terapi og ellers og har troen på å stå stødigere i min nye «sosiale status» etter hvert, selv om det nok alltid vil være litt skam knyttet til den. Det er heller ikke bare negativt, men et uttrykk for at jeg skulle ønske noe annet. Å kunne bidra, være en del av arbeidslivet heller enn en passiv mottaker. 

Og det er mange måter å bidra på, selv om man ikke jobber. Være frivillig i en eller annen setting, gi ekstra støtte til en venn, familiemedlem eller nabo som trenger det, praktisk eller følelsesmessig. Om man har overskudd til det, selvsagt. Jeg spøker med at jeg kan bli en freelance sosialarbeider, med fleksibel arbeidstid og fast lønn, når helsen blir bedre. Ser man veldig stort på det, kommer pengene fra samme sted, enten man jobber i offentlig sektor eller mottar trygd. Trygdede kan også bidra til fellesskapet, om rammene rundt er annerledes enn i et ansettelsesforhold.

Anonymkode: 8ac07...532

[AnonymBruker]

Akkurat nå, kupton skrev:

Uten de trygdede (både uføre og alders-) hadde det frivillige Norge stoppet opp. Det ville hatt enorme negative konsekvenser for hele samfunnet.

I hvilken organisasjon kan du tenke deg å bruke din restarbeidsevne?

Har tenkt og tenkt på hvor. Vil egentlig ikke men føler jeg bør. Så du mener å jobbe er den eneste medisinen? Tenkte jeg skulle klare å trene først. Eller ta meg mer av ungene, bli med en venn på kafé først. Bli ferdig med terapien først osv. Eller kanskje vente til jeg fikk lyst til å gjøre slikt arbeid først ? Men kanskje det er best å begynne med arbeid ( evt frivillig) først og så vil det andre løse seg?. 

Anonymkode: 889a2...a11

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig vært igjennom samme prosess og kjent på sorg og skam knyttet til det å bli ufør. Sorg over at det var sånn mitt liv skulle ende, helse- og yrkesmessig, med alle de konsekvensene det medfører, sosialt, økonomisk mm. Skam over å være «en av dem», som ikke maktet presset. Av å være et dårlig forbilde for mine barn. En outsider i mitt jevnt over ressurssterke nettverk av familie og venner. 

Jeg jobber for å bedre eget selvbilde og livskvalitet, både i terapi og ellers og har troen på å stå stødigere i min nye «sosiale status» etter hvert, selv om det nok alltid vil være litt skam knyttet til den. Det er heller ikke bare negativt, men et uttrykk for at jeg skulle ønske noe annet. Å kunne bidra, være en del av arbeidslivet heller enn en passiv mottaker. 

Og det er mange måter å bidra på, selv om man ikke jobber. Være frivillig i en eller annen setting, gi ekstra støtte til en venn, familiemedlem eller nabo som trenger det, praktisk eller følelsesmessig. Om man har overskudd til det, selvsagt. Jeg spøker med at jeg kan bli en freelance sosialarbeider, med fleksibel arbeidstid og fast lønn, når helsen blir bedre. Ser man veldig stort på det, kommer pengene fra samme sted, enten man jobber i offentlig sektor eller mottar trygd. Trygdede kan også bidra til fellesskapet, om rammene rundt er annerledes enn i et ansettelsesforhold.

Anonymkode: 8ac07...532

Helt sannt. Mye oppmuntrende her. Jeg må nok begynne å tenke slik og ha det som et mål. At det er ikke « over». Det finnes muligheter til å bidra med noe positivt i samfunnet fremdeles. Må bare få legge av meg alt det tunge og vanskelige som enda plager meg fra et langt yrkesliv. 

Anonymkode: 889a2...a11

[kupton]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener å jobbe er den eneste medisinen?

Det er svært sjelden at noe er "eneste medisin". Mye av det du nevner er også god medisin. Jeg tenkte heller ikke på det som "å jobbe". Jeg tenkte på det som en meningsfull aktivitet for deg og fordi mange synes det er meningsfylt å gjøre noe for andre/fellesskapet. Det å gjøre noe hyggelig og meningsfullt sammen med andre hyggelige mennesker, er vanligvis noe som bidrar til positivt livsinnhold.

[AnonymBruker]

35 minutter siden, kupton skrev:

Det er svært sjelden at noe er "eneste medisin". Mye av det du nevner er også god medisin. Jeg tenkte heller ikke på det som "å jobbe". Jeg tenkte på det som en meningsfull aktivitet for deg og fordi mange synes det er meningsfylt å gjøre noe for andre/fellesskapet. Det å gjøre noe hyggelig og meningsfullt sammen med andre hyggelige mennesker, er vanligvis noe som bidrar til positivt livsinnhold.

Du har rett Kupton og jeg forstår hva du mener. Skulle egentlig skrive beste medisin og ikke eneste😊. Er egentlig en omsorgsperson i utgangspunktet. Jeg er bare litt redd for at det trigger OCDen som nettopp har roet seg. Hadde et OCDteam i ryggen og store doser AD sist jeg prøvde arbeidslivet. Jeg har også familie og en funksjonshemmet sønn som krever litt.,mye å gjøre og mange som trenger meg. Jeg er litt tom!. Men ser mer og mer at det du beskriver hadde vært godt for meg. 

 

Anonymkode: 889a2...a11

[Gjest Maggie55]

Jeg hadde delvis uføre en periode i ungdom og kom opp i mange vonde episoder fordi jeg var altfor åpen om det. Alt bare stener til en stor byrde.

Jeg ville ikke tenkt på arbeide eller stressfylte situasjoner men prøvet å roe ned og som du er inne på følge opp terapitilbudet og familie og venner og evt en liten hobby man måtte ha. Noe lystbetont. 

Nå har ikke jeg barn, men er det noe jeg ville prioritert i en situasjon du sier litt om så er det å gjøre hyggelige ting med barna og legge videre godt kontaktgrunnlag. Tida går så altfor fort selv om man ikke har noen jobb pr.dato er min erfaring.😊

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Maggie55 skrev:

Jeg hadde delvis uføre en periode i ungdom og kom opp i mange vonde episoder fordi jeg var altfor åpen om det. Alt bare stener til en stor byrde.

Jeg ville ikke tenkt på arbeide eller stressfylte situasjoner men prøvet å roe ned og som du er inne på følge opp terapitilbudet og familie og venner og evt en liten hobby man måtte ha. Noe lystbetont. 

Nå har ikke jeg barn, men er det noe jeg ville prioritert i en situasjon du sier litt om så er det å gjøre hyggelige ting med barna og legge videre godt kontaktgrunnlag. Tida går så altfor fort selv om man ikke har noen jobb pr.dato er min erfaring.😊

Takk for gode ord Maggie. 😊

 

Anonymkode: 889a2...a11

[Gjest Maggie55]

Bare hyggelig. Husker psykologen sa til meg for nesten førti år siden at " noe kommer bare til alle". Den gang var dette litt  tomme og uforståelige ord for meg men hun var i femtiårene dengang og hadde jobbet i en tøff del av oppsøkende virksomhet så på dette punkt tror jeg hun visste så altfor godt. Husker henne den dag i dag. Stålblå øyne og satt og strikket til barnebarna i pausene. Alt er ofte ikke så lett. Ikke alltid så mye valg.

Lykke til.😊

[yellow ledbetter]

De fleste har godt av å ha en eller annen form for aktivitet. Men kanskje i første omgang noe du ikke er forpliktet til å stille opp på. Da kan det fort bli for mye stress og så baller det på seg med negative ting. Hvis du har lyst til å trene er jo det supert. Fysisk aktivitet er alltid positivt, og du kan regulere mengden etter hva du ser fungerer for deg. Å påta deg verv og lignende kan fort gjøre vondt verre hvis du synes det blir for mye og presser deg selv til å fortsette. Been there, done that. Jeg er fullt arbeidsfør, men det ble for mye likevel.