Min personlige erfaring og sikkert mange som er uenig i dette

[AnonymBruker]

Jeg har strevd med angst og depresjon helt fra barneårene. Hatt et aktivt liv og levd « normalt». Ikke gravd meg ned i følelser eller latt det styre livet mitt. Støttet og oppmuntret andre som hadde utfordringer. Da jeg kom til et punkt der jeg ikke klarte mer og oppsøkte hjelp forventet jeg litt respekt,  forståelse og medfølelse( skammer meg over å ha forventet det).I stedet møtte jeg et « kynisk» system. Realitetsorientering og harde fakta er bra men man trenger ikke å servere dem sånn med en gang eller helt uten varme. Jeg vet så godt med min forstand hva som er rett og har prøvd ut alle metoder men følelsene lever sitt eget liv. De har vært der så lenge at de er nærmest automatisk og nærmest en del av min identitet. Det hjelper ikke nødvendigvis med alle disse typiske frasene som jeg har hørt fra behandlere , venner og familie når man ligger nede for telling og nesten ikke får puste. Behandlere har en tendens til å generalisere. De antar at du er sånn og sånn utifra erfaringer de har hatt med andre. De har kanskje gått mange runder med mennesker som ikke har ønsket eller prøvd å forandre seg. De har blitt lei og  frustrert av timesvis og åresvis samtaler med psyke mennesker. Til slutt er pasientene en homogen masse som krever mer enn man orker å gi. Kanskje det er egoistisk å tenke at jeg skulle ønske at de så meg som meg. Har aldri opplevd janteloven så tydelig som i psykiatrien. « Du må ikke tro at du er noe, du må ikke tro at du vet bedre enn meg, du må ikke tro at du er spesiell «. Jeg visste ikke lenger hvem jeg var da jeg gikk ut fra DPSen siste gang. Noe var brutt ned inni meg for alltid. Kanskje det var stolthet og jeg trengte å bli ydmyket ? Jeg vet egentlig ikke lenger. Kanskje janteloven er det rette for meg da? Terapeuter har stor tiltro til sin utdannelse og det siste de har lært innen metoder. Og de er viktige og gode støttespillere for de fleste. Men de kan ta sååå grundig feil noen ganger . Det skjer maktovergrep i psykiatrien selv i dag. Men mer i det skjulte bak lukkede dører mellom en terapeut og en plaget sjel. Bare at ingen tror den psyke. 

Anonymkode: 77967...3da

[kupton]

Du har et viktig poeng. Behandlerne må ta sitt ansvar for dette, men myndighetene har hovedansvaret. Effektivitetskravet til behandlerne er stadig økende. Flere konsultasjoner per dag og per uke. Enda fyldigere dokumentasjon. Færre konsultasjoner per pasient.

Jeg leste en studie som sa at mer enn 3-4 konsultasjoner per  dag over tid ville tappe "empatilagrene" til behandlerne. Jeg kjenner mange som har tomme lagre. De fleste vet det selv og er bekymret. Men kravet om inntjening i poliklinikkene er stadig økende, og det er ingen tegn som tyder på at det blir bedre. Heller tvert imot.

Dessverre.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i din opplevelse og har opplevd lignende selv. Det er så mange som både trenger mental hjelp og mange som kanskje bare trenger noe å gjøre som ikke får det tror jeg.

Anonymkode: 73b26...180

[AnonymBruker]

Det virker vanskelig, kanskje umulig, å finne det rette balansepunktet mellom tillit, åpenhet og endringsvilje som pasient og en passende dose varme, forståelse OG evne til å korrigere hos behandler. Det kan virke som det faglige og kjølige profesjonelle i blant tar all plass, slik at det ikke er mulig å oppnå en ekte, nær kontakt, som jeg tenker er vesentlig, i hvert fall for meg. Balanse er viktig her, absolutt, men når varmen mangler, og støtten fra behandler oppleves som innlærte, tomme fraser... Ikke så lett å åpne seg da. 

Husker en time vi avsluttet i vår. En sår og vond time, hvor min behandler igjen understreket at han ikke kunne gi meg det jeg lengter etter (jeg må finne det i meg selv). Jeg forstår dét, men det gjør så vondt å høre, og jeg blir så skamfull når han sier det. Jeg så på ham da jeg gikk ut døra, og jeg så på ansiktet/øynene at han var berørt/følte med meg. Det er noe av det mest verdifulle jeg har opplevd i terapien. Hadde jeg gått uten å se på ham, som jeg ofte gjør, hadde jeg ikke fått det med meg. Jeg bruker dette øyeblikket til å minne meg om at han bryr seg, selv om det ikke alltid kommer til uttrykk. 

Anonymkode: 61e64...4f6

[stjernestøv]

Jeg føler at sykepleieren tar så lett på mine problemer, er det noe av det samme? Tar meg ikke på alvor på en måte,jeg er jo bare en av mange. Og det går jo alltid strålende med meg, jeg er psykisk stabil. Føler ikke det selv. 

[Anne 47 år]

26 minutter siden, kupton skrev:

Du har et viktig poeng. Behandlerne må ta sitt ansvar for dette, men myndighetene har hovedansvaret. Effektivitetskravet til behandlerne er stadig økende. Flere konsultasjoner per dag og per uke. Enda fyldigere dokumentasjon. Færre konsultasjoner per pasient.

Jeg leste en studie som sa at mer enn 3-4 konsultasjoner per  dag over tid ville tappe "empatilagrene" til behandlerne. Jeg kjenner mange som har tomme lagre. De fleste vet det selv og er bekymret. Men kravet om inntjening i poliklinikkene er stadig økende, og det er ingen tegn som tyder på at det blir bedre. Heller tvert imot.

Dessverre.

Takk for at du svarte slik. Det betyr mye å få ærlige svar. Jeg har selv jobbet i hjelpeapparatet i titals år og har selv kjent på underbemanning og effektivitetskrav. Har selv vært utbrent og mistet menneskene bak diagnosene ut av syne. Men innerst inne hadde jeg en sterkt integrert tanke om å vise respekt og empati. Gjøre mitt beste og hjelpe folk men jeg kom til kort. Jeg kunne jo ha sluttet men jeg hadde jo også regninger som skulle betales. Jeg burde ikke forventet mer av terapeutene da jeg selv inntok pasienteollen. Men det er absolutt noe annet når man opplever det fra den andre siden og man føler nærmest at livet avhenger av den behandleren man møter. Takk igjen for at du snakker ærlig om dette. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker vanskelig, kanskje umulig, å finne det rette balansepunktet mellom tillit, åpenhet og endringsvilje som pasient og en passende dose varme, forståelse OG evne til å korrigere hos behandler. Det kan virke som det faglige og kjølige profesjonelle i blant tar all plass, slik at det ikke er mulig å oppnå en ekte, nær kontakt, som jeg tenker er vesentlig, i hvert fall for meg. Balanse er viktig her, absolutt, men når varmen mangler, og støtten fra behandler oppleves som innlærte, tomme fraser... Ikke så lett å åpne seg da. 

Husker en time vi avsluttet i vår. En sår og vond time, hvor min behandler igjen understreket at han ikke kunne gi meg det jeg lengter etter (jeg må finne det i meg selv). Jeg forstår dét, men det gjør så vondt å høre, og jeg blir så skamfull når han sier det. Jeg så på ham da jeg gikk ut døra, og jeg så på ansiktet/øynene at han var berørt/følte med meg. Det er noe av det mest verdifulle jeg har opplevd i terapien. Hadde jeg gått uten å se på ham, som jeg ofte gjør, hadde jeg ikke fått det med meg. Jeg bruker dette øyeblikket til å minne meg om at han bryr seg, selv om det ikke alltid kommer til uttrykk. 

Anonymkode: 61e64...4f6

Så godt at du fikk se det. Skal så lite til. Jeg hadde en periode bare samtaler med en psykologstudent. Dette mens jeg ventet på en « ordentlig» psykolog. De timene med studenten var de beste. Jeg følte meg sett og hørt. Det var god tid og en genuin interesse. Han hadde ikke alle svarene men var lydhør for mine forslag og sammen kunne vi finne en vei liksom. Dessuten tok han tid til å undersøke og spørre andre om råd for å finne svar. Følte meg likeverdig. Det forandret seg fort da jeg kom til hos psykologspesialisten. 

Anonymkode: 77967...3da