Er målet å komme til et punkt der man klarer å holde ut ?

[AnonymBruker]

Jeg syns det er så vanskelig å vite hvordan mitt følelsesliv er i forhold til andre. Er følelsene mine helt normale bare at min reaksjon på følelsene er feil ?. Jeg var supergod på å takle mine vanskelige følelser før men det ble et veldig slitsomt liv der over halvparten av tiden var dominert av følelsesmessig smerte og vanskelige tanker. Men jeg lærte liksom å holde ut til det neste gode øyeblikk. Jeg er uføretrygdet pga en langvarig og tung psykisk periode som liksom aldri tok slutt. Da var det uutholdelig og jeg måtte starte med medisiner. Akkurat nå står jeg uten medisin og det som forvirrer meg er at jeg er tilbake i denne holde ut modusen. Er det greit liksom? Hører psykologen snakke litt strengt om å ikke flykte fra smerten , stå i angsten og leve med det tunge depressive. Ikke bruke medisin. Jeg har fått så mange ulike råd ang medisin av ulike leger , psykiater , psykologer og også folk her på forumet at jeg er totalt forvirret. Er målet med terapi å komme til et punkt der du klarer å holde ut ? Hvorfor ser behandlingsapparatet så lettvint på psykisk smerte????. Jeg føler meg noen ganger som en taper som av og til bare vil ha en pause selv om jeg vet at jeg ikke dør av smerten. Men kanskje alle terapeuter selv har følt på lignede smerte og vet at det ikke er så ille. At det går fint å leve med ?. Bare at jeg er så svak og så dum at jeg ikke klarer å ta de rette grepene for å møte denne smerten ? 

Anonymkode: db5e1...469

[AnonymBruker]

Ja, målet mitt med å gå til behandling er i alle fall å komme dit til det punktet at jeg har lært meg mestringsstrategier for klare å holde ut. Det beste hadde selvfølgelig vært om jeg faktisk hadde komt til det punktet hvor jeg ønsket å leve, men jeg tenker at det beste er å ha realistiske mål så man ikke blir skuffet om man ikke klarer å oppnå det.

Anonymkode: cd8e0...b16

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, målet mitt med å gå til behandling er i alle fall å komme dit til det punktet at jeg har lært meg mestringsstrategier for klare å holde ut. Det beste hadde selvfølgelig vært om jeg faktisk hadde komt til det punktet hvor jeg ønsket å leve, men jeg tenker at det beste er å ha realistiske mål så man ikke blir skuffet om man ikke klarer å oppnå det.

Anonymkode: cd8e0...b16

Så da gjør jeg rett i at jeg ikke ønsker å leve for det er tryggest liksom? 

Anonymkode: db5e1...469

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så da gjør jeg rett i at jeg ikke ønsker å leve for det er tryggest liksom? 

Anonymkode: db5e1...469

Det er det veldig vanskelig å svare på. Det er slik det er for meg og, men om det er rett er jo ikke så lett å vite.

Anonymkode: cd8e0...b16

[AnonymBruker]

Jeg tenker at den første målsettingen kan være å klare å holde ut uten å gjøre selvødeleggende handlinger. Men en like viktig målsetting bør være å se etter muligheter til å gjøre noen nye erfaringer, noen erfaringer som innebærer positive opplevelser. For noen kan det innebære å gjøre mer av noe de allerede liker og ha mindre fokus på det vanskelige. For andre vil det være nødvendig å oppdage sider ved livet de ikke visste fantes. 

 

Anonymkode: 7bebf...b7d

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at den første målsettingen kan være å klare å holde ut uten å gjøre selvødeleggende handlinger. Men en like viktig målsetting bør være å se etter muligheter til å gjøre noen nye erfaringer, noen erfaringer som innebærer positive opplevelser. For noen kan det innebære å gjøre mer av noe de allerede liker og ha mindre fokus på det vanskelige. For andre vil det være nødvendig å oppdage sider ved livet de ikke visste fantes. 

 

Anonymkode: 7bebf...b7d

Men jeg har levd et « holde ut» liv i mange mange år. Fikk endelig profesjonell hjelp og håpet på noe annet enn bare nye og bedre metoder på å holde ut på. Når man lever i en slik «hold ut tilstand» vil man rett som det er komme til punkt som blir for overveldende selv med gode metoder.  Feks nå ettermiddagen kommer og man er sliten, når natten kommer og man ikke klarer å holde oppe forsvaret osv. Noen kan dessuten ha betydelig psykiske plager og likevel ta seg sammen. Jeg hadde håp om bedre hjelp og mer engasjert diskusjon rundt behov for medisin og hvilken medisin. Hadde heller aldri trodd at den psykiske smerten skulle bli bagatellisert. Slik føles det i hvert fall når man er svært dårlig og må vente tre uker på time hos fastlegen. Fastlegen hører på deg men vil vente og gir ny time. Neste time tre uker senere sender han henvisning til psykolog. Fem mnd senere får man time hos psykologen. Ingen bedring etter to år og NAV reagerer på manglende arbeidsevne. Legen starter endelig med medisiner mest fordi NAV savnet tiltak fra legen. ENDELIG får følelsene mine en pause.!!!. Ganske fort begynner lege og psykolog å snakke om at jeg ikke bør stå så lenge på medisiner. Medisiner var bare en nødløsning og ikke så lurt mente de. Så nå er jeg tilbake til utgangspunktet. Beklager at jeg er så svak. Utholdenhet er sterkt oppskrytt. 

Anonymkode: db5e1...469

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg har levd et « holde ut» liv i mange mange år. Fikk endelig profesjonell hjelp og håpet på noe annet enn bare nye og bedre metoder på å holde ut på. Når man lever i en slik «hold ut tilstand» vil man rett som det er komme til punkt som blir for overveldende selv med gode metoder.  Feks nå ettermiddagen kommer og man er sliten, når natten kommer og man ikke klarer å holde oppe forsvaret osv. Noen kan dessuten ha betydelig psykiske plager og likevel ta seg sammen. Jeg hadde håp om bedre hjelp og mer engasjert diskusjon rundt behov for medisin og hvilken medisin. Hadde heller aldri trodd at den psykiske smerten skulle bli bagatellisert. Slik føles det i hvert fall når man er svært dårlig og må vente tre uker på time hos fastlegen. Fastlegen hører på deg men vil vente og gir ny time. Neste time tre uker senere sender han henvisning til psykolog. Fem mnd senere får man time hos psykologen. Ingen bedring etter to år og NAV reagerer på manglende arbeidsevne. Legen starter endelig med medisiner mest fordi NAV savnet tiltak fra legen. ENDELIG får følelsene mine en pause.!!!. Ganske fort begynner lege og psykolog å snakke om at jeg ikke bør stå så lenge på medisiner. Medisiner var bare en nødløsning og ikke så lurt mente de. Så nå er jeg tilbake til utgangspunktet. Beklager at jeg er så svak. Utholdenhet er sterkt oppskrytt. 

Anonymkode: db5e1...469

Hva slags medisiner er det snakk om? En slik vurdering kan være riktig dersom det gjelder bruk av vanedannende medikamenter fordi utbyttet av terapi reduseres, men dersom det gjelder for eksempel antidepressiva, så synes jeg du kan insistere på at medisiner er hensiktsmessig. 

Anonymkode: 7bebf...b7d

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags medisiner er det snakk om? En slik vurdering kan være riktig dersom det gjelder bruk av vanedannende medikamenter fordi utbyttet av terapi reduseres, men dersom det gjelder for eksempel antidepressiva, så synes jeg du kan insistere på at medisiner er hensiktsmessig. 

Anonymkode: 7bebf...b7d

Det gjelder AD. 

Anonymkode: db5e1...469

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gjelder AD. 

Anonymkode: db5e1...469

Da synes jeg du skal ta frem muskler nok til å få fastlegen (evt. psykiater dersom du også har tilgang til det) din til å forstå at du bør starte opp igjen på medisinene som hjalp deg. Også tror jeg det er viktig at du formidler til psykologen at dette ikke har vært en god vurdering fra hans side, slik at dere kan få "skværet opp" uten at det som har skjedd påvirker din tillit til vedkommende fremover dersom dere ellers har et godt samarbeide. 

Lykke til:-)

Anonymkode: 7bebf...b7d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da synes jeg du skal ta frem muskler nok til å få fastlegen (evt. psykiater dersom du også har tilgang til det) din til å forstå at du bør starte opp igjen på medisinene som hjalp deg. Også tror jeg det er viktig at du formidler til psykologen at dette ikke har vært en god vurdering fra hans side, slik at dere kan få "skværet opp" uten at det som har skjedd påvirker din tillit til vedkommende fremover dersom dere ellers har et godt samarbeide. 

Lykke til:-)

Anonymkode: 7bebf...b7d

Godt å høre din mening. Er lettere å finne de « musklene» med litt støtte fra andre. 

Anonymkode: db5e1...469