Føler at jeg må imponere/konkurrere med psykologen

[AnonymBruker]

Håper dette ikke blir misforstått.

Greia er at jeg synes psykologen min virker så perfekt. Som om han har lykkes i livet, og har alt på stell. Han er kanskje den mest intelligente personen jeg har møtt, og det får meg til å føle meg dum, verdiløs, utilstrekkelig. Føler veldig på at "han er der oppe, og jeg er her nede". Blir trist av å tenke på at jeg aldri kommer til å komme på hans nivå. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å, hva skal jeg si, imponere tilbake. Bruker lang tid på utseendet før timene. Tenker på hva jeg skal si, som høres bra ut. Har begynt på en krevende utdanning fordi jeg kjenner på et press om å være like flink. Det hender faktisk at jeg gråter av fortvilelse fordi jeg føler meg så mislykket sammenliknet meg psykologen. Jeg ønsker liksom at han skal synes at jeg er like bra som jeg synes at han er. Er jeg helt teit? Veit ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne spiralen. 

Anonymkode: c0332...993

[AnonymBruker]

Hvilken type terapi går du i? Om det er i psykodynamisk retning, kan det være nyttig å prøve å avdekke hva som er din bakenforliggende motivasjon for at du tenker og gjør dette. 

Anonymkode: c734f...c32

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken type terapi går du i? Om det er i psykodynamisk retning, kan det være nyttig å prøve å avdekke hva som er din bakenforliggende motivasjon for at du tenker og gjør dette. 

Anonymkode: c734f...c32

Ikke helt sikker. Det er i alle fall for PTSD etter overgrep, angst og depresjon.

Anonymkode: c0332...993

[AnonymBruker]

Han trigger nok mest sannsynlig en følelse av å ikke være god nok hos deg, og du responderer med de strategiene du har utviklet for å kompensere for dette.

Veien ut av spiralen er å snakke om det, være så åpen og ærlig du klarer, også om det som er flaut. Noe som for de fleste kan ta tid. 

Anonymkode: c734f...c32

[Mëmëso]

Jeg er ikke trådstarter, men jeg kjenner meg igjen og har lyst til å spørre hva man gjør med det om det er kognitiv terapi og ikke psykodynamisk? 

[Gjest Maggie55]

Jeg ville kuttet ham ut dersom det gikk tydelig frem at min bakgrunn eller eventuelle yrkestilknytning  i hans øyne var mindreverdig eller ikke verdig det nivå han selv mente å befinne seg på. Man risikerer til slutt å bli så svekket at man ikke klarer å forsvare seg mot alvorlig feilbehandling. Man kan bli rundlurt både en selv og de nærmeste man måtte være så heldig å ha i situasjonen. Og ingen tror på hva som har skjedd i etterkant. Alt bare bortforklart med subjektive opplevelser. Pårørende kan stå forsvarsløse igjen. Så ville vært kritisk med å stole for mye. Kanskje mulig å få en second opinion.

[kupton]

Det viktigste er at du/dere må finne ut hva som er målet med terapien. Hvorfor går du i behandling? Hva er det du ønsker skal endres? Hvordan vet du om du har nådd målet? Så må du/dere fokusere på dette. Nå har du et helt annet fokus, og da har terapien ingen hensikt, dvs du nærmer deg ikke målet.

Ja, psykologer i dag er sannsynligvis svært intelligente. Inntaksgrensene på studiet er svært høye og studiet er krevende. Det krever både et lyst hode, stor arbeidskapasitet og selvdisiplin. Det skal pasientene være glade for.

[Gjest Maggie55]

For all del. Alle har sitt å tenke på i dag og tenke med. Kanskje er han den aller beste.

[Mëmëso]

Beklager å kuppe tråden her. Jeg lurer på om ett slikt mål kan være å oppleve seg som ok/likeverdig (i samfunnet generelt, lærte på skolen en gang at alle er like mye verdt, handler ikke om utdannelse eller å ikke sette pris på at andre er kunnskapsrike/flinke)? Vil ikke dette være relevant da? Eller er ett slikt mål for lite konkret/målbart, og at man bør spisse det mot noe som handler om hvordan man fungerer med andre, f.eks? Vil det uansett være urelevant ved ett slikt fokus, en psykolog er for meg ihvertfall noe av det mest skremmende på to bein.  

[kupton]

Et utgangspunkt kan være å ta fatt i det som gjorde at en søkte psykologisk hjelp. 

[Lillemus]

2 timer siden, Maggie55 skrev:

Jeg ville kuttet ham ut dersom det gikk tydelig frem at min bakgrunn eller eventuelle yrkestilknytning  i hans øyne var mindreverdig eller ikke verdig det nivå han selv mente å befinne seg på. Man risikerer til slutt å bli så svekket at man ikke klarer å forsvare seg mot alvorlig feilbehandling. Man kan bli rundlurt både en selv og de nærmeste man måtte være så heldig å ha i situasjonen. Og ingen tror på hva som har skjedd i etterkant. Alt bare bortforklart med subjektive opplevelser. Pårørende kan stå forsvarsløse igjen. Så ville vært kritisk med å stole for mye. Kanskje mulig å få en second opinion.

Jeg tror ikke psykologen har disse tankene, det er trådstarter som føler seg underlegen fordi h*n føler at psykologen er så perfekt. Psykologen er nok like uperfekt som alle oss andre når det kommer til stykket.  

[laban]

4 timer siden, Maggie55 skrev:

Jeg ville kuttet ham ut dersom det gikk tydelig frem at min bakgrunn eller eventuelle yrkestilknytning i hans øyne var mindreverdig eller ikke verdig det nivå han selv mente å befinne seg på.

Det er ingenting i trådstarters beskrivelse som tyder på at det er dette som foregår.

[AnonymBruker]

1 time siden, laban skrev:

Det er ingenting i trådstarters beskrivelse som tyder på at det er dette som foregår.

Nei, absolutt ikke. Dette er i mitt hode. Psykologen opptrer som om vi er  likeverdige.

Anonymkode: c0332...993

[Gjest Maggie55]

Det er jo en annen sak. Beklager vi har ikke alle de samme gode minnene fra hverken oppvekstmiljø eller legekonsultasjoner. Enkelte av er noe mer skeptisk til kanskje en helt ytre fasade.

[AnonymBruker]

15 timer siden, Mëmëso skrev:

Jeg er ikke trådstarter, men jeg kjenner meg igjen og har lyst til å spørre hva man gjør med det om det er kognitiv terapi og ikke psykodynamisk? 

Måten man arbeider på. 

Anonymkode: b8fba...7fb