Hadde jeg Münchausen-syndrom som barn?

[AnonymBruker]

Etter at foreldrene mine skilte seg, og jeg i samme periode ble (bla. seksuelt) misbrukt, begynte jeg å fake sykdom og skader for å få omsorg, kjærlighet og oppmerksomhet. Jeg faket overfor familie, og også venner og lærere på barne -og ungdsomsskolen. 

Det jeg gjorde var å lese meg opp på informasjon om en sykdom, skade eller lidelse. Deretter faket jeg at jeg hadde tilstanden, enten ved å virkelig skade meg (prøvde å forstue eller brekke bein, lagde sår osv.) eller ved at jeg spilte skuespill og kanskje sminket på meg synlige symptomer. Jeg løy på meg alt fra forstuinger, hjernerystelser, magesår - ja, mye forskjellig. Jeg sluttet med dette etter hvert, da det kom til et punkt der det ble så mye som feilte meg, at de rundt meg begynte å tvile, og å kalle meg hypokonder, eller bare sluttet å ta meg seriøst. 

Nå slo plutselig tanken meg: hadde jeg egentlig Münchausen? Eller er det noe helt annet?

Anonymkode: 53e42...1b6

[AnonymBruker]

Kom på et par ting til som kanskje er viktige: jeg kuttet meg og blandet blod i urinen og avføringen for at det skulle slå ut på tester, og jeg lot være å drikke på flere dager for å bli dehydrert. 

Anonymkode: 53e42...1b6

[motorPrøysen]

Ja, det vil jeg si ganske klart var Münchausens syndrom. Ta det opp om du går i behandling nå, det er viktig informasjon.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Ja, det vil jeg si ganske klart var Münchausens syndrom. Ta det opp om du går i behandling nå, det er viktig informasjon.

Ja, jeg går i behandling, så jeg burde kanskje nevne det. Kom inn på tanken da jeg så på Sharp Objects, der moren har Munchausen by proxy. - Men jeg er litt bekymret for å plutselig bli mistenkt for å ha det fortsatt, da 😝 Er det viktig å nevne hvis jeg ikke har det lenger? Sluttet med det da jeg var rundt femten år. 

Anonymkode: 53e42...1b6

[motorPrøysen]

Ja, du burde absolutt nevne det. Det er viktig informasjon fordi det sier noe om vanskelighetene i situasjonen du var i som barn, og det sier noe om reaksjonsmønsteret du hadde da. Begge deler kan hjelpe behandleren din å hjelpe deg. Hvis du holder tilbake  slik viktig informasjon blir det vanskeligere. Det at du nå kan snakke om det vil i seg selv være en indikater på at dette ikke lenger er et problem for deg, så det syns jeg ikke du skal frykte.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Ja, du burde absolutt nevne det. Det er viktig informasjon fordi det sier noe om vanskelighetene i situasjonen du var i som barn, og det sier noe om reaksjonsmønsteret du hadde da. Begge deler kan hjelpe behandleren din å hjelpe deg. Hvis du holder tilbake  slik viktig informasjon blir det vanskeligere. Det at du nå kan snakke om det vil i seg selv være en indikater på at dette ikke lenger er et problem for deg, så det syns jeg ikke du skal frykte.

Ja, det var et par gode poeng. Takk👍🏻

Anonymkode: 53e42...1b6

[kupton]

Støtter de som sier at du absolutt bør ta det opp i terapien.

Jeg er litt usikker på om diagnosen Münchaussen (Factitious Disorder Imposed on Self) stilles på barn, eller om det forutsetter forventning om mer modne reaksjoner hos voksne.

[Gjest]

30 minutter siden, kupton skrev:

Støtter de som sier at du absolutt bør ta det opp i terapien.

Jeg er litt usikker på om diagnosen Münchaussen (Factitious Disorder Imposed on Self) stilles på barn, eller om det forutsetter forventning om mer modne reaksjoner hos voksne.

Jeg hadde det ganske likt i min barndom. Men jeg gikk ikke så langt som TS. Jeg faket belastningsskader og prøvde å pådra meg beinbrudd flere ganger. 

Gjorde det for å slippe gym på skolen (klarte ikke at noen fysisk tok på meg) men også fordi jeg var sulten på omsorg eller bli tatt vare på av noen voksne. 

Om det ikke er munhausen, er det vel pga omsorgssvikt, seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold og utestengelse sosialt på skolen?

[emilie321]

10 minutter siden, MxxM skrev:

Jeg hadde det ganske likt i min barndom. Men jeg gikk ikke så langt som TS. Jeg faket belastningsskader og prøvde å pådra meg beinbrudd flere ganger. 

Gjorde det for å slippe gym på skolen (klarte ikke at noen fysisk tok på meg) men også fordi jeg var sulten på omsorg eller bli tatt vare på av noen voksne. 

Om det ikke er munhausen, er det vel pga omsorgssvikt, seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold og utestengelse sosialt på skolen?

Jeg prøvde å kjøre en kniv i magen da jeg var 12. Håpet å komme på sykehuset i noen dager så jeg slapp å komme hjem. Var også utsultet på omsorg og trygghet. 

Er også utsatt for omsorgssvikt, seksuelt misbrukt, fysisk og psykisk vold. Samt noe mobbing på skolen.

[Gjest]

14 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg prøvde å kjøre en kniv i magen da jeg var 12. Håpet å komme på sykehuset i noen dager så jeg slapp å komme hjem. Var også utsultet på omsorg og trygghet. 

Er også utsatt for omsorgssvikt, seksuelt misbrukt, fysisk og psykisk vold. Samt noe mobbing på skolen.

Kjenner meg igjen. 

Har det heldigvis ikke sånn lenger. Er voksen nå. Trist å lese at du har hatt det sånn. 

Endret 24. august 2018 av Gjest

[emilie321]

2 minutter siden, MxxM skrev:

Kjenner meg igjen. 

Har det heldigvis ikke sånn lenger. Er voksen nå. Trist å lese at du har hatt det sånn. 

Godt å høre at du har det bedre i dag.

Jeg er også voksen nå og har det mye bedre enn på den tiden. 

[Gjest]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Godt å høre at du har det bedre i dag.

Jeg er også voksen nå og har det mye bedre enn på den tiden. 

Bra. Men det er litt skremmende at slikt kan kvalifisere for nevnte diagnose..?

[emilie321]

16 minutter siden, MxxM skrev:

Bra. Men det er litt skremmende at slikt kan kvalifisere for nevnte diagnose..?

Tror du vi kunne fått den diagnosen ? (Hvis de fikk greie på bakgrunnen vår)   Jeg har blitt fortalt flere ganger at min tilstand er helt normal i forhold til hva jeg har vært gjennom. Er i tillegg bipolar. Nå fikk de (sykehuset) greie på ting på en litt spesiell måte da. 

[Gjest]

3 minutter siden, emilie321 skrev:

Tror du vi kunne fått den diagnosen ? (Hvis de fikk greie på bakgrunnen vår)   Jeg har blitt fortalt flere ganger at min tilstand er helt normal i forhold til hva jeg har vært gjennom. Er i tillegg bipolar. Nå fikk de (sykehuset) greie på ting på en litt spesiell måte da. 

Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror det er en normal reaksjon på en unormal og ekstrem barndom. 

[AnonymBruker]

De gir vel ikke diagnosen hvis det ikke er aktuell lenger. Men det kan jo være at behandler vurderer oss med det i bakhodet, hvis h*n får vite om at slike symptomer meldte seg i barndommen. Jeg har også bipolar, btw.

Anonymkode: 53e42...1b6

[Gjest]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

De gir vel ikke diagnosen hvis det ikke er aktuell lenger. Men det kan jo være at behandler vurderer oss med det i bakhodet, hvis h*n får vite om at slike symptomer meldte seg i barndommen. Jeg har også bipolar, btw.

Anonymkode: 53e42...1b6

Jeg tror det er relevant informasjon som behandler kan bruke i behandlingen.

 Innleggene deres fikk meg til å se at jeg har hatt en ekstremt unormal barndom. Jeg har liksom ikke tatt det helt på alvor. Men det forklarer hvorfor jeg reagerer og føler som jeg gjør. Har jo bla følt meg dum, unormal og annerledes enn andre også pga det, og slitt med sterke følelser og reaksjoner. 

Jeg får ikke endret fortiden. Men innsikten gir meg mulighet til å endre ting jeg sliter med i nåtid. Det er det viktige for meg.

Deler bare tanker i tilfelle noen kan ha bruk for det. 

Endret 24. august 2018 av Gjest

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei venninne som lot som hun hadde vondt kne for å komme på sykehuset da hun var barn. Men det var for å slippe å være hjemme og bli voldtatt av faren sin en liten stund, så jeg vil ikke kalle det Münchhausen. 

Anonymkode: 3b9b8...433