Hvordan kan man lære seg å spørre om hjelp når man ikke takler det alene?

[AnonymBruker]

Det jeg synes er skummelt med å slite psykisk er å åpne seg og være ærlig og innrømme det at man sliter og si at "nå kjenner jeg at det er alt for vanskelig og vondt at nå trenger jeg hjelp fordi jeg takler ikke det alene, jeg må ha hjelp nå før det går skikkelig galt" og det å si at man ønsker å bli innlagt akutt for eksempel. Det som gjør det skummelt er at man kan bli avvist fordi er man allereie langt nede så er det ikke så veldig langt igjen til bunnen.

Hvordan kan man lære seg å spørre om hjelp når man ikke takler det alene?

Anonymkode: 2a5bc...f4c

[Villanda]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg synes er skummelt med å slite psykisk er å åpne seg og være ærlig og innrømme det at man sliter og si at "nå kjenner jeg at det er alt for vanskelig og vondt at nå trenger jeg hjelp fordi jeg takler ikke det alene, jeg må ha hjelp nå før det går skikkelig galt" og det å si at man ønsker å bli innlagt akutt for eksempel. Det som gjør det skummelt er at man kan bli avvist fordi er man allereie langt nede så er det ikke så veldig langt igjen til bunnen.

Hvordan kan man lære seg å spørre om hjelp når man ikke takler det alene?

Anonymkode: 2a5bc...f4c

Ikke så lett. Jeg gav sist beskjed om at "jeg trenger hjelp med å takle dette", og beskrev symptom (på depresjon) systematisk. Jeg fikk hjelp.

Avvist.. at du ikke får mer hjelp? Man kan kanskje bli avvist,  men man får oftest heller ikke mer hjelp om man ikke sier fra om at man trenger det.

[Mëmëso]

Jeg vet ikke, men kjenner meg igjen. Fastlegen hadde en liten streng peptalk i dag til jeg skal på DPS i morgen og ikke helt vet om jeg egentlig trenger, og jeg er redd for å bli ledd av og sendt rett ut igjen. Kanskje det kan hjelpe deg også. Hun sa blant annet noe sånt som: "ikke underdriv og bagatelliser problemene dine" og "du fortjener hjelp like mye som alle andre". 

[FjellOgDalar]

Det er vanskelig, særlig når man ikke kjenner behandleren sin så godt. Men etter det virkelig gikk galt for meg, har jeg innsett at jeg begikk en kjempefeil da jeg ikke torde å svare direkte ja eller nei på et spørsmål om jeg følte meg deprimert. Hadde akkurat vært innlagt, og var redd for å ikke virke bedre. Kostet meg nesten livet, og jeg har virkelig måttet jobbe med angsten for å overdrive ting. Men om jeg ikke klarer det selv, spiller jeg på kontakten min i kommunens psykiatritjeneste eller pårørende. 

En ting er i alle fall sikkert. Man får ikke hjelp om man ikke ber om det. Det er jo en behandlers ønske, å hjelpe de som sliter på ulike måter er jobben deres. Du blir ikke nødvendigvis lagt inn,  men de skal gjøre hva de kan for å få en over kneika og helst et godt stykke lengre enn det. 

[Soletti]

Er ikke så vant med å bli hørt så redselen for å bli avvist har forhindret meg i å si ifra en del ganger.