Vanlig å diskutere pasienter i grupper/team?

[AnonymBruker]

Jeg vet pasienter som er innlagt blir diskutert i team / briefing/ evaluering, men lurer på hvor vanlig dette er når man kun går i samtaleterapi hos fast behandler?

Jeg bor på et lite tettsted (rundt 10.000 innbyggere) og kjenner flere som jobber på dps, og føler veldig ubehag av tanken på at de kanskje får vite ting om meg. Hvor mye av det jeg forteller kan komme mine bekjente for øre? Tenker ikke på korridorsladder, men at man som behandler trenger råd og veiledning dersom man står fast eller noe sånt.. Er det vanlig at man har type "mandagsmøter" hvor man diskuterer visse pasienter? Jeg vet jo at man må rådføre seg med noen i blant, men skjer dette i en gruppe eller på tomannshånd med en man vet ikke har personlig kjennskap til pasient? 

Jeg vet at alle som jobber der har taushetsplikt, men a) jeg vil fortsatt ikke at "Naboen min Ola" skal vite "x" om meg -eller min mann, som jeg utleverer i stor grad under samtaleterapien-, selv om det ikke bringes videre til kona hans, eller b) jeg stoler ikke på at "Kari i parallellklassen" overholder taushetsplikten like sterkt som det hun ville gjort som min primærbehandler.

Og nei, jeg tror ikke jeg er så spesiell at alle har interesse av meg, men her i bygda har man to fritidstilbud: fotball og sladder.

Anonymkode: 3cb46...9e4

[kupton]

Jeg kan skrive litt om hvordan det vanligvis er og hvordan det bør være.

Ansatte i poliklinikker er vanligvis inndelt i team på 4-8 personer. Tverrfaglig sammensatt og med minst en spesialist i teamet. Spesialister er psykologspesialister og psykiatere. Det er vanlig og pålagt at en har behandlingsmøter, diagnosemøter og epikrisemøter. Disse tema trenger ikke deles slik i konkrete oppdelte møter, men det er ikke uvanlig å gjøre det slik.

Hvor mye en skal ta opp, avhenger av behandlers kompetanse. Den ferske ikkespesialisten må selvsagt ta opp mer i teamet enn spesialisten, og høyskoleutdannede (som sosionomer og sykepleiere) må ta opp mer enn leger og psykologer som har bl.a. diagnostikk i sin grunnutdanning.

Diagnosemøter brukes til å kvalitetssikre diagnosen. Ingen skal få en diagnose uten at det er drøftet med en spesialist. Denne diagnosen er viktig fordi den legger grunnlaget for den videre behandling.

Behandlingsmøter brukes både for å legge opp behandling i starten, men også for evaluering underveis. Dette er viktig for å sikre at det er fremgang i behandlingen.

Epikrisemøter brukes til å sette den endelige diagnose. Den en mener er mest korrekt. Videre skal det skrives anbefalinger for den videre oppfølging og også hva som bør gjøres ved eventuelle tilbakefall.

På alle mindre steder er det ikke til å unngå at en får vite noe om noen en kjenner. Men det er ikke nødvendig å opplyse alle detaljer i slike møter. Kun de opplysninger som er relevante for å legge planer for en god og riktig behandling. Alle team jobber hele tiden med at det som opplyses er i kategorien "Need to know" og ikke "Nice to know".