Jeg er så tragisk at jeg burde dø :(

[AnonymBruker]

Nå orker jeg snart ikke mer. 

Hva er problemet?

Da jeg var liten ble jeg utsatt for incest, og også misbrukt på andre måter.

I ungdomstiden hadde jeg depresjoner, angst og spiseforstyrrelser. Pluss PTSD, da, men det visste ingen om.

Som voksen har jeg utviklet bipolar lidelse type 1, dissosiativ pf, bulimi, og gen. angst.

Jeg svinger hyppig i stemningsleiet, men tar ikke medisinene mine, fordi jeg har angst for å putte annet enn sunn mat og vann i kroppen min.

Familien har jeg et distansert forhold til, og vennene mine virker ikke som om de egentlig bryr seg om meg.

Jeg er gift, og i begynnelsen av 30-årene. Har en snill mann, men han sliter med at jeg sliter.

Jeg får ikke til å holde på en jobb mer særlig lenge, og slutter pga. bipolare svingninger. Føler meg utrolig mislykket. 

De siste fem årene har jeg vært forelsket i behandleren min, og håpt at han likte meg utover det vanlige. I et desperat øyeblikk fortalte jeg han dette, og ble avvist. Selvfølgelig. Innerst inne har jeg visst at han "gir meg det jeg trenger" som profesjonell støtte. Det har føltes så godt at jeg har trengt mer enn jeg kunne få. Nå føler jeg meg som en idiot, og kommer ikke til å tørre å se han igjen.

I sommer og høst har jeg vært veldig deprimert, og jeg klarer ikke å se noen utvei fra dette helvetes livet. Hvordan kan man leve når man er som meg? Jeg er jo en helt forferdelig person, samtidig som jeg har det fælt hele tiden  

Anonymkode: f9109...78e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå orker jeg snart ikke mer. 

Hva er problemet?

Da jeg var liten ble jeg utsatt for incest, og også misbrukt på andre måter.

I ungdomstiden hadde jeg depresjoner, angst og spiseforstyrrelser. Pluss PTSD, da, men det visste ingen om.

Som voksen har jeg utviklet bipolar lidelse type 1, dissosiativ pf, bulimi, og gen. angst.

Jeg svinger hyppig i stemningsleiet, men tar ikke medisinene mine, fordi jeg har angst for å putte annet enn sunn mat og vann i kroppen min.

Familien har jeg et distansert forhold til, og vennene mine virker ikke som om de egentlig bryr seg om meg.

Jeg er gift, og i begynnelsen av 30-årene. Har en snill mann, men han sliter med at jeg sliter.

Jeg får ikke til å holde på en jobb mer særlig lenge, og slutter pga. bipolare svingninger. Føler meg utrolig mislykket. 

De siste fem årene har jeg vært forelsket i behandleren min, og håpt at han likte meg utover det vanlige. I et desperat øyeblikk fortalte jeg han dette, og ble avvist. Selvfølgelig. Innerst inne har jeg visst at han "gir meg det jeg trenger" som profesjonell støtte. Det har føltes så godt at jeg har trengt mer enn jeg kunne få. Nå føler jeg meg som en idiot, og kommer ikke til å tørre å se han igjen.

I sommer og høst har jeg vært veldig deprimert, og jeg klarer ikke å se noen utvei fra dette helvetes livet. Hvordan kan man leve når man er som meg? Jeg er jo en helt forferdelig person, samtidig som jeg har det fælt hele tiden  

Anonymkode: f9109...78e

Du kan begynne med å ta medisinene dine.

Anonymkode: ac8b8...60e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan begynne med å ta medisinene dine.

Anonymkode: ac8b8...60e

Det er litt vanskeligere enn det kanskje virker. Jeg ble putta i piller og alkohol da jeg var barn, og så utnyttet, så jeg er livredd for å ta piller. 

Anonymkode: f9109...78e

[Soletti]

Da skjønner jeg at medisiner er tøft for deg. Kan du forsøke å snu tankene omkring medisiner? Har du forsøkt å være innlagt mens du øver deg på å ta medisiner? Evt søke om at hjemmetjenesten kommer hver dag og gir medisiner og samtidig tar seg tid til å prate? 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Soletti skrev:

Da skjønner jeg at medisiner er tøft for deg. Kan du forsøke å snu tankene omkring medisiner? Har du forsøkt å være innlagt mens du øver deg på å ta medisiner? Evt søke om at hjemmetjenesten kommer hver dag og gir medisiner og samtidig tar seg tid til å prate? 

Jeg har vært innlagt, men lurt meg unna medisinene, rett og slett fordi jeg er redd for hva de skal gjøre med meg, og at jeg skal havne i en tilstand der jeg ikke har kontroll på hva som skjer med meg. Når noen vil gi meg piller, blir jeg umiddelbart redd og skeptisk til hva som er deres intensjoner. Det er litt håpløst  

Anonymkode: f9109...78e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært innlagt, men lurt meg unna medisinene, rett og slett fordi jeg er redd for hva de skal gjøre med meg, og at jeg skal havne i en tilstand der jeg ikke har kontroll på hva som skjer med meg. Når noen vil gi meg piller, blir jeg umiddelbart redd og skeptisk til hva som er deres intensjoner. Det er litt håpløst  

Anonymkode: f9109...78e

Det er ikke vanskelig å forstå at du kan være redd for å ta medisiner, men det er vanskelig å forstå at du velger å unnvike det du er redd for. Den spesifikke angsten knyttet til å ta medisiner, vil jo reduseres dersom du tar medisiner hver dag over tid.

Det er trist å lese om bakgrunnen din, men for å få det bedre, så må du velge å gjøre det du kan gjøre noe med selv. Å ta medisiner slik at du kan bli mer stabil, er noe du kan klare og det er ikke noe noen kan gjøre for deg.

Bra at terapeuten var tydelig da du fortalte om forelskelsen.  

Anonymkode: 52968...84b

[kupton]

Du kan jo sette deg ned i 15 minutter og veie de to alternativene opp mot hverandre. 1. Å fortsette på den veien du nå går. 2. Å begynne med medisiner slik alle anbefaler, både for din egen del, for mannen din sin del og for parforholdet sin del.

[Villanda]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært innlagt, men lurt meg unna medisinene, rett og slett fordi jeg er redd for hva de skal gjøre med meg, og at jeg skal havne i en tilstand der jeg ikke har kontroll på hva som skjer med meg. Når noen vil gi meg piller, blir jeg umiddelbart redd og skeptisk til hva som er deres intensjoner. Det er litt håpløst  

Anonymkode: f9109...78e

Kan du fortelle noen i hjelpeapparatet det du har sagt om medisin her? Da kan de sikkert hjelpe deg mer på å trene å ta medisin. 

[Gjest Gargamel]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå orker jeg snart ikke mer. 

Hva er problemet?

Da jeg var liten ble jeg utsatt for incest, og også misbrukt på andre måter.

I ungdomstiden hadde jeg depresjoner, angst og spiseforstyrrelser. Pluss PTSD, da, men det visste ingen om.

Som voksen har jeg utviklet bipolar lidelse type 1, dissosiativ pf, bulimi, og gen. angst.

Jeg svinger hyppig i stemningsleiet, men tar ikke medisinene mine, fordi jeg har angst for å putte annet enn sunn mat og vann i kroppen min.

Familien har jeg et distansert forhold til, og vennene mine virker ikke som om de egentlig bryr seg om meg.

Jeg er gift, og i begynnelsen av 30-årene. Har en snill mann, men han sliter med at jeg sliter.

Jeg får ikke til å holde på en jobb mer særlig lenge, og slutter pga. bipolare svingninger. Føler meg utrolig mislykket. 

De siste fem årene har jeg vært forelsket i behandleren min, og håpt at han likte meg utover det vanlige. I et desperat øyeblikk fortalte jeg han dette, og ble avvist. Selvfølgelig. Innerst inne har jeg visst at han "gir meg det jeg trenger" som profesjonell støtte. Det har føltes så godt at jeg har trengt mer enn jeg kunne få. Nå føler jeg meg som en idiot, og kommer ikke til å tørre å se han igjen.

I sommer og høst har jeg vært veldig deprimert, og jeg klarer ikke å se noen utvei fra dette helvetes livet. Hvordan kan man leve når man er som meg? Jeg er jo en helt forferdelig person, samtidig som jeg har det fælt hele tiden  

Anonymkode: f9109...78e

Du har vært uheldig og fått utdelt noen dårlige kort. Det er det ikke tvil om.

Jeg skjønner ikke det med at du skal være en forferdelig person. Det var kanskje ikke helt etter boka å bli forelsket i behandleren når du er gift men sånt skjer jo. Jeg tror det var riktig å fortelle det til ham også, selv om det heldigvis ikke kom noe ut av det.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå orker jeg snart ikke mer. 

Hva er problemet?

Da jeg var liten ble jeg utsatt for incest, og også misbrukt på andre måter.

I ungdomstiden hadde jeg depresjoner, angst og spiseforstyrrelser. Pluss PTSD, da, men det visste ingen om.

Som voksen har jeg utviklet bipolar lidelse type 1, dissosiativ pf, bulimi, og gen. angst.

Jeg svinger hyppig i stemningsleiet, men tar ikke medisinene mine, fordi jeg har angst for å putte annet enn sunn mat og vann i kroppen min.

Familien har jeg et distansert forhold til, og vennene mine virker ikke som om de egentlig bryr seg om meg.

Jeg er gift, og i begynnelsen av 30-årene. Har en snill mann, men han sliter med at jeg sliter.

Jeg får ikke til å holde på en jobb mer særlig lenge, og slutter pga. bipolare svingninger. Føler meg utrolig mislykket. 

De siste fem årene har jeg vært forelsket i behandleren min, og håpt at han likte meg utover det vanlige. I et desperat øyeblikk fortalte jeg han dette, og ble avvist. Selvfølgelig. Innerst inne har jeg visst at han "gir meg det jeg trenger" som profesjonell støtte. Det har føltes så godt at jeg har trengt mer enn jeg kunne få. Nå føler jeg meg som en idiot, og kommer ikke til å tørre å se han igjen.

I sommer og høst har jeg vært veldig deprimert, og jeg klarer ikke å se noen utvei fra dette helvetes livet. Hvordan kan man leve når man er som meg? Jeg er jo en helt forferdelig person, samtidig som jeg har det fælt hele tiden  

Anonymkode: f9109...78e

Kjære deg, selvfølgelig avviser terapeuten din deg. Du vet jo at han i straffelovens regler ikke har lov å innlede noe til deg, verken seksuelt eller vennskapelig. Han hadde mistet jobben sin om han hadde gjort det. 

Prøv å flytt fokuset. Jeg var i over lengre periode forelsket i fastlegen min, men han sluttet. Det er en periode du er i nå. 

 

Anonymkode: 28559...f69