Kupton. Jeg trenger litt hjelp, hvis du har tid.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en kvinne på 28 år som har begynt å innse at det er noe som kanskje ikke er helt som det skal med meg.

Så lenge jeg kan huske, har jeg levd i to verdener. Den ekte verden, og i en fantasiverden. Det er ikke bare sånn at jeg har litt livlig fantasi. Jeg bruker mange timer av døgnet i fantasier og dagdrømmer. Det har vært slik siden jeg var barn, men jeg husker ikke akkurat når det startet. Jeg har vært mye alene (etter eget ønske), og jeg gjetter på at jeg bruker omtrent halve dagen "et annet sted". 

Jeg har ingen problemer med å skille på virkelighet og fantasi. Samtidig blir jeg like emosjonelt engasjert i fantasiene og dagdrømmene mine som jeg hadde blitt hvis det samme skjedde IRL. Jeg gjennomgår alt fra glede, sinne, sorg, forelskelse, seksuell aktivering, osv. som reaksjoner på det som skjer i fantasiene mine. Jeg kan altså kjefte, gråte, le, osv. på ordentlig - men jeg lar meg bare gjøre det når jeg er alene, så ingen skal se det. Det er i grunn like, om ikke mer, engasjerende å leve i dette enn i livet ellers. Følelser som oppstår som følge av fantasier påvirker i stor grad humøret mitt og livet mitt, og jeg må hele tiden minne meg selv på å aktivt skille på hva som er fantasi og ikke når jeg er sammen med andre, da jeg jo vet at det er litt krise om disse blir blandet. Andre hadde nok synes at jeg virket veldig merkelig hvis de hadde sett meg reagere på noe som egentlig ikke skjer, hvis du skjønner. Det kan være slitsomt om fantasiene presser seg på når jeg er sammen med andre og i andre settinger - la oss si at jeg er på besøk hos et vennepar og vi har det fint, men at jeg samtidig har påtrengende fantasier om at jeg er sammen med noen andre, og at noe veldig opprørende skjer, og jeg føler meg veldig sint og lei meg, for eksempel. Det kan være slitsomt å holde meg balansert, men jeg klarer det ganske godt. Jeg har jo gjort dette i årevis. 

Fantasiene kan handle om alt mulig. Ofte er det i tillegg til mye annet, imaginere kjærlighetsforhold som går igjen. Jeg er alltid forelsket i en person. Det har jeg vært siden jeg var barn. Jeg er alltid i et fantasiforhold til noen som faktisk eksisterer, og som jeg gjerne kjenner eller er bekjent med, men det er ingenting ekte med det. Det vet jeg. Likevel er jeg veldig emosjonelt investert. Feks. de tre siste årene har jeg fantasert om at jeg er i et forhold med en mann, og det føles som om jeg elsker han, og at jeg trenger han for å overleve. Men jeg vet samtidig at det kun er fantasi, og at mannen på ordentlig er i et annet forhold, at han har barn, og at han knapt nok vet at jeg eksisterer. 

Jeg har i løpet av det siste året begynt å bli bevisst på at andre ikke er så investert i fantasiene sine som jeg. At det ikke er vanlig å bruke mange timer hver dag på å "sveve inn i fantasier" slik som jeg gjør. Jeg har gjort det så lenge at jeg har tenkt at det er normalt, eller ikke vært så bevisst rundt det, jeg har bare gjort det. Nå har jeg begynt å tenke på hvor mye jeg kanskje går glipp av på å gjøre dette, og at det kanskje ikke er helt sunt. Jeg vet ikke om jeg klarte å beskrive dette så godt, men kanskje du skjønner noe av det. Hva er dine tanker rundt dette? Og i tilfelle du lurer; ja, jeg vokste opp i et hjem med mye alkohol og overgrep. 

Jeg føler meg alltid distansert fra andre, og fra livet. Ofte er det litt som om det ordentlige livet er det uvirkelige, og at fantasiene er mer virkelige, eller føles mer ekte. Det er vanskelig å bygge gode relasjoner for meg, fordi det føles som om andre mennesker er så langt unna, og det krever mye å prøve å være der de er. Men jeg er litt redd nå som jeg har blitt mer bevisst på at dette er et problem. Jeg er redd for at det er noe galt med meg, redd for hva jeg skal gjøre med det, redd for at andre synes jeg er rar osv. Tar i mot tips med takknemlighet. 

Anonymkode: c6ff7...cc4

[motorPrøysen]

Du fantaserer nok mer enn hva som er vanlig, men å fantasere mye i seg selv er ikke sykelig. Tenk f.eks. på hvor avhengig en skjønnlitterær forfatter er av evnen til å fantasere, og hvor mye tid han tilbringer i en fantasiverden.

Problemet oppstår hvis fantasiene blir en erstatning for mangler i det virkelige livet, eller en tilflukt fra det, og det høres det ut som det delvis er for deg. Du skal være glad for at du har en så god evne til å fantasere som du har, for det er det ikke alle som kan, selv om de vil — men du bør også se etter muligheter for å flytte flere hendelser og spenning over i det virkelige livet.

Du kan bestemme deg for å bli mer aktiv i det virkelige livet, snakke mer når du er sammen med andre, fortelle hva du mener, tanker og følelser du har, smile til virkelige menn, osv. Jeg vet at det ikke er lett, men hvis du begynner med små, konkrete steg blir det enklere. Jeg tror også at det kan ha noe for seg å snakke med en psykolog eller psykiater om dette, for å finne ut hvorfor fantasiene har blitt så vikitge for deg, og for å få hjelp til å delta mer i det virkelige livet, i den grad du ønsker det.

[AnonymBruker]

7 timer siden, motorPrøysen skrev:

Du fantaserer nok mer enn hva som er vanlig, men å fantasere mye i seg selv er ikke sykelig. Tenk f.eks. på hvor avhengig en skjønnlitterær forfatter er av evnen til å fantasere, og hvor mye tid han tilbringer i en fantasiverden.

Problemet oppstår hvis fantasiene blir en erstatning for mangler i det virkelige livet, eller en tilflukt fra det, og det høres det ut som det delvis er for deg. Du skal være glad for at du har en så god evne til å fantasere som du har, for det er det ikke alle som kan, selv om de vil — men du bør også se etter muligheter for å flytte flere hendelser og spenning over i det virkelige livet.

Du kan bestemme deg for å bli mer aktiv i det virkelige livet, snakke mer når du er sammen med andre, fortelle hva du mener, tanker og følelser du har, smile til virkelige menn, osv. Jeg vet at det ikke er lett, men hvis du begynner med små, konkrete steg blir det enklere. Jeg tror også at det kan ha noe for seg å snakke med en psykolog eller psykiater om dette, for å finne ut hvorfor fantasiene har blitt så vikitge for deg, og for å få hjelp til å delta mer i det virkelige livet, i den grad du ønsker det.

Takk. Ja, det høres fornuftig ut. Litt usikker på hvordan jeg skal komme ut av det, men det hjelper muligens bare det at jeg har blitt mer bevisst på det. Jeg vet ikke.

Anonymkode: c6ff7...cc4

[kupton]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt usikker på hvordan jeg skal komme ut av det

Du har fått meget gode råd om det i tredje avsnitt fra mP.