Mobbing på arbeisplass

[AnonymBruker]

Jeg tror det forekommer mer eller mindre. Det har psykiske konsekvenser for den som blir det. Noen som har blitt det? Hvordan løste du situasjonen? 

Anonymkode: 5a3a2...8cd

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veldig avhengig av hva som skjer eller har skjedd. Om det er lovbrudd så lønner forbrytelser aldri seg og politiet ligger alltid bak bandittene blant oss tror jeg. Men jeg tror det er veldig vanskelig uansett hva det gjelder. Man må ikke kaste rundt seg med gærne mistanker det er også viktig. Det skal være steder eller personer på arbeidsplassen man kan henvende seg til. HMS ansvarlig kanskje. Men alle sjefer klarer ikke å sette foten ned ofte tror jeg når det bare trengs. De tenker bare på at bedriften kan tape markedsandeler osv. Mye kan jo også bare være personligheter som ikke passer sammen. Før i tida prøvet man bare å søke seg videre, men det kan kanskje være vanskelig for mange i dag. Mange kan være bundet opp i bolig og nettverk også.

Går det ut over ens egen eller andres helse synes jeg man kan prøve fastlegen sin for mulig råd om hva man bør gjøre.

Anonymkode: 43f63...c9c

[AnonymBruker]

Jeg tror at det hender saker har så mye " forgreininger" i hele miljøet at det er veldig vanskelig for bedriften og kanskje endre kurs. Jeg tror mest på å bytte miljø hvis mulig. Ofte kan det være økonomisk vanskelig tror jeg for den enkelte  å bytte miljø. Slik har det visst alltid vært. Bare fortvilede situasjoner som tapper all livskraft for dem det gjelder som jeg har opplevet i min lille karriere.

Anonymkode: 43f63...c9c

[AnonymBruker]

Jeg tror også at tingene ofte må oppdages igjen og igjen. Et fritt og godt arbeidsliv med høy faglig integritet. Regler og omstillinger kommer og går også av veldig negativ art ,men jeg tror og håper det er mer grunnleggende tin vi alltid vil streve etter. Spesielt om vi selv har opplevet et godt og inkluderende miljø tror jeg 

Anonymkode: 43f63...c9c

[FjellOgDalar]

Jeg ble krenket av medarbeidere på ene avdelingen jeg jobbet på da jeg for en haug med år siden jobbet på sykehjem. I forhold til en av episodene der, var det beboere som ble opprørt og sa til de det gjaldt at det der bare ikke gikk an. De tok uoppfordret min side, og det syntes jeg i grunnen var ganske fornøyelig. Men jeg endte opp med å jobbe kun ved den avdelingen der jeg trivdes best - utrolig nok, siden det var en tung demensavdeling. Det sier bare noe om hvor sentralt arbeidsmiljøet er for å trives selv i krevende settinger. Jeg følte meg satt pris på, og at de behandlet meg på lik linje med andre ansatte.  Disse som tråkket på meg var fast ansatte, afrikanere begge to. Først opplevde jeg at de plutselig gikk over til å snakke engelsk så fort jeg viste meg, som om jeg ikke kan engelsk... Jeg tør påberope meg å være god i engelsk faktisk. Så jeg sa bare at jeg forstår faktisk utmerket godt hva dere står og snakker om. Så neste gang begge var på samme skift som meg, så var det morsmålet de plutselig begynte med. I tillegg snakket flere nedlatende til meg og mente at jeg ikke hadde noe å gjøre i en slik jobb. Ikke for å være selvrettferdig, men noen følte kanskje at det at jeg er synshemmet og likevel var i stand til å gjøre jobben min fikk dem til å føle et større prestasjonspress, at de så på meg som en slags rival (på grunnlag av en del av de kommentarene og utsagnene de kom med)... Jeg vet ikke, men jeg fikk nesten litt inntrykk av det. Beboerne var imidlertid fornøyde med jobben min, og to av de sa i fra til disse afrikanerne ganske hardt at de fikk oppføre seg og kunne vente seg konsekvenser om så ikke skjedde. Dette var en rehabiliteringspost hvor så godt som alle var helt klare i hodet. Rart hvor forskjellig arbeidsmiljøet var på to avdelinger på samme sykehjem... 

Dette var jo ikke alvorlig, med tanke på at jeg tror det skjer langt verre. overtramp. Men hadde ikke disse tøffe og søte beboerne sagt i fra, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Jeg var ung og ikke særlig tøff i trynet. Bare en skarve pleieassistent. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Jeg ble krenket av medarbeidere på ene avdelingen jeg jobbet på da jeg for en haug med år siden jobbet på sykehjem. I forhold til en av episodene der, var det beboere som ble opprørt og sa til de det gjaldt at det der bare ikke gikk an. De tok uoppfordret min side, og det syntes jeg i grunnen var ganske fornøyelig. Men jeg endte opp med å jobbe kun ved den avdelingen der jeg trivdes best - utrolig nok, siden det var en tung demensavdeling. Det sier bare noe om hvor sentralt arbeidsmiljøet er for å trives selv i krevende settinger. Jeg følte meg satt pris på, og at de behandlet meg på lik linje med andre ansatte.  Disse som tråkket på meg var fast ansatte, afrikanere begge to. Først opplevde jeg at de plutselig gikk over til å snakke engelsk så fort jeg viste meg, som om jeg ikke kan engelsk... Jeg tør påberope meg å være god i engelsk faktisk. Så jeg sa bare at jeg forstår faktisk utmerket godt hva dere står og snakker om. Så neste gang begge var på samme skift som meg, så var det morsmålet de plutselig begynte med. I tillegg snakket flere nedlatende til meg og mente at jeg ikke hadde noe å gjøre i en slik jobb. Ikke for å være selvrettferdig, men noen følte kanskje at det at jeg er synshemmet og likevel var i stand til å gjøre jobben min fikk dem til å føle et større prestasjonspress, at de så på meg som en slags rival (på grunnlag av en del av de kommentarene og utsagnene de kom med)... Jeg vet ikke, men jeg fikk nesten litt inntrykk av det. Beboerne var imidlertid fornøyde med jobben min, og to av de sa i fra til disse afrikanerne ganske hardt at de fikk oppføre seg og kunne vente seg konsekvenser om så ikke skjedde. Dette var en rehabiliteringspost hvor så godt som alle var helt klare i hodet. Rart hvor forskjellig arbeidsmiljøet var på to avdelinger på samme sykehjem... 

Dette var jo ikke alvorlig, med tanke på at jeg tror det skjer langt verre. overtramp. Men hadde ikke disse tøffe og søte beboerne sagt i fra, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Jeg var ung og ikke særlig tøff i trynet. Bare en skarve pleieassistent. 

Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn. Men jeg har blitt mobbet både på skole, og i arbeidsliv. Jeg vil kalle det mobbing, men det er nok ikke alle som vil bruke begrepet mobbing. Det er et sterkt begrep. Jeg har aldri vært ute etter å lage for mye styr ut av det. Jeg har derfor tatt det opp med mobber når det har vært for mye for meg å takle. Det har vært tll hjelp for en stund, men ofte så har det begynt på igjen. 

Jeg sliter derfor ekstra med motivasjon til å jobbe, pga dårlig tro på meg selv. Men jeg forsøker å fungere. Det er vanskelig å finne seg ny jobb også. Men det beste kan iblant være å ta vakter hvor en jobber lite med den som har mobbet, eller har en tendens til å begynne å mobbe. 

Det er ofte slik at mobberen har god støtte for at vedkommende ikke mobber av andre kollegaer. Årsaken er at de opplever mobberen på en helt annen måte enn hva mobberen gjør. 

Anonymkode: 5a3a2...8cd

[AnonymBruker]

52 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Jeg ble krenket av medarbeidere på ene avdelingen jeg jobbet på da jeg for en haug med år siden jobbet på sykehjem. I forhold til en av episodene der, var det beboere som ble opprørt og sa til de det gjaldt at det der bare ikke gikk an. De tok uoppfordret min side, og det syntes jeg i grunnen var ganske fornøyelig. Men jeg endte opp med å jobbe kun ved den avdelingen der jeg trivdes best - utrolig nok, siden det var en tung demensavdeling. Det sier bare noe om hvor sentralt arbeidsmiljøet er for å trives selv i krevende settinger. Jeg følte meg satt pris på, og at de behandlet meg på lik linje med andre ansatte.  Disse som tråkket på meg var fast ansatte, afrikanere begge to. Først opplevde jeg at de plutselig gikk over til å snakke engelsk så fort jeg viste meg, som om jeg ikke kan engelsk... Jeg tør påberope meg å være god i engelsk faktisk. Så jeg sa bare at jeg forstår faktisk utmerket godt hva dere står og snakker om. Så neste gang begge var på samme skift som meg, så var det morsmålet de plutselig begynte med. I tillegg snakket flere nedlatende til meg og mente at jeg ikke hadde noe å gjøre i en slik jobb. Ikke for å være selvrettferdig, men noen følte kanskje at det at jeg er synshemmet og likevel var i stand til å gjøre jobben min fikk dem til å føle et større prestasjonspress, at de så på meg som en slags rival (på grunnlag av en del av de kommentarene og utsagnene de kom med)... Jeg vet ikke, men jeg fikk nesten litt inntrykk av det. Beboerne var imidlertid fornøyde med jobben min, og to av de sa i fra til disse afrikanerne ganske hardt at de fikk oppføre seg og kunne vente seg konsekvenser om så ikke skjedde. Dette var en rehabiliteringspost hvor så godt som alle var helt klare i hodet. Rart hvor forskjellig arbeidsmiljøet var på to avdelinger på samme sykehjem... 

Dette var jo ikke alvorlig, med tanke på at jeg tror det skjer langt verre. overtramp. Men hadde ikke disse tøffe og søte beboerne sagt i fra, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Jeg var ung og ikke særlig tøff i trynet. Bare en skarve pleieassistent. 

Spørsmålet en kan stille er også : hva er mobbing? 

En mobber kan si at vedkommende har en årsak til å fortelle hvor udugelig kollegaen er, osv. Okey: det harde fakta kan være sant. Altså at kollegaen duger dårlig. Men dersom det er tilfelle så er det måten det blir sagt på. Å fortelle hele tiden at vedkommende er udugelig, dag etter dag vil jeg kalle mobbing. Å være sur bare man ser en kollega vil jeg kalle mobbing. Altså lage sure miner bare man ser vedkommende komme gående. Jeg vil også si at å trekke andre kollega med seg mot en kollega er mobbing. Men mobberen kan ha en tendens til å si at han / hun har gode grunner til å oppføre seg slik. Men jeg har også opplevd at mobberen innrømmer at han/ hun ikke oppførte seg greit, og beklaget det. Og da er det unnskyldt, men man blir jo litt redd for at det samme skjer igjen. Det er helt greit at en sak har to sider, men det viktigste er å legge alt gammelt dritt bak ,og forsøke å behandle hveandre på en ordentlig måte i slike sammenhenger. 

Anonymkode: 5a3a2...8cd

[FjellOgDalar]

Konstruktiv kritikk er helt fint, det kan man faktisk lære noe av. Når kritikken går over i uthenging, latterliggjøring, baksnakking og mistro til hvor vidt man klarer en oppgave eller ikke... Det hører ikke hjemme noe sted.