Bipolar 2

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått diagnosen.. hvordan forholde meg til dette? Håper noen kan komme med litt råd. Kjenner meg litt knekt.

 

Anonymkode: 008d1...c8c

[AnonymBruker]

Medisiner hjalp meg enormt. Det er absolutt mulig å bli stabil/unngå nye episoder. Å få nok søvn er viktig. Det samme er å holde en stabil døgnrytme. Å unngå narkotika, eller alt for mye alkohol er også en fordel hvis man vil holde seg stabil og symptomfri. Det hjelper også å la være å stresse mye, men det er vanskelig å unngå.

Anonymkode: 566ec...e40

[Janus30]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig fått diagnosen.. hvordan forholde meg til dette? Håper noen kan komme med litt råd. Kjenner meg litt knekt.

 

Anonymkode: 008d1...c8c

Få nok søvn og regelmessige korte ferier fra jobb, typ fire-fem dager. Å gå månedsvis mellom hver langferie er for lenge, i alle fall for meg. 

Jeg profitterer mye mer på hyppige avbrekk fra jobben fremfor mange måneder på jobb, og deretter tre uker fri. 

[FjellOgDalar]

Det er ikke gøy å få vite at man er syk og at det er kronisk attpå. Jeg skjønner godt at det føles tungt. På den annen side er det kanskje også litt ok å ha et navn på det som forårsaker plager særlig med depresjoner, men og hypomanier hvor man kan ha funnet på noe man angrer. En diagnose er viktig i forhold til hvordan man skal tenke videre når det kommer til det å finne beste mulige behandling. 

Det er veldig viktig å ha stabile og gode kontakter i helsevesenet som kan støtte en, særlig i starten. Det finnes og kurs man kan gå flere steder i landet - under navn som bipolarskole. Mange har stor nytte av det både for seg selv, pårørende og venner. Dette ville jeg forhørt meg om finnes der du bor. 

Så er det vanlige triggere. Jeg takler ikke mye stress, mange inntrykk på en gang, uforutsigbarhet, å bli sittende inne, og søvnmangel. Det er virkelig kjempeviktig å få nok søvn - som de andre og sier. Være forsiktig med alkohol. Om man føler man sliter med alkohol, skal man ikke nøle med å be om hjelp med det. Sier ikke det fordi jeg mistenker at du har problemer med det, men statistikken for bp er høy - har selv slitt med det og fått hjelp. Enkelte dager trenger jeg rett og slett å ta det med ro for å ha nok energi til å takle utfordringer og rett og slett fikse de dagene jeg er i mye aktivitet. Hadde jeg vært i jobb, ville jeg nok valgt å ikke ha 100% stilling. 

Også er det den medisinske biten. Man trenger kontakt med en psykiater for å finne ut hva som er riktig for deg og hvordan dette bør følges opp. Lamictal er gjerne førstevalget. Svingninger blir man ikke nødvendigvis kvitt, men de blir mindre uttalte og mange lever med det. Å kjenne sine egne symptomer er viktig. Tenk på hva som er tidlige indikatorer på at en eventuell sykdomsepisode  er på vei, og ha en plan kriseplan for hvordan dere går fram. Både DPS og psykehus har maler for sånne planer. Min inneholder tidlige tegn jeg kan kjenne, tegn venner og pårørende kan se, hva jeg kan gjøre, hva de kan gjøre, hva vi gjør om det ikke hjelper. Hvem gjør hva, og hva ønsker jeg gjort? Hva ønsker man at ikke skal gjøres? Den inneholder og telefonnumre til de jeg har kontakt med i hjelpeapparatet. Mine pårørende har en kopi, og kontakten min i kommunepsykiawtrien har en. Og behandleren min på DPS selvsagt. 

Det er en bipolargruppe på FB som kan være lur å sjekke ut. Også er det mange hyggelige mennesker her :). Kontakt med likesinnede er viktig. Det er vi som vet hvordan det føles på kroppen å leve med denne sykdommen, leger og psykologer er mer som guider i tankeverdenen og veiledere slik jeg ser det.