Kjæresten er deprimert

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Vi har vært sammen i 5 år. Nå nylig kom det frem at han sliter med alvorlig angst og depresjon, som forklarer mye av oppførselen han har hatt mot meg de siste årene. Han er ekstremt avhengig av intimitet og bekreftelse, i den grad at han ikke tar et nei for et nei. Han maser altså til han får det som han vil, eller til jeg blir sint. Dette bunner i tidligere opplevelser. Dette har ødelagt sexlivet vårt, og gjør at jeg ikke har lyst lenger. Jeg har slitt med mye smerter i underlivet (har blant annet vestibulitt) som han har tatt null hensyn til, selv om jeg har forklart dette hundrevis av ganger. Etter å ha kranglet meg til det, gikk han med på å slutte å presse meg. Han mener at dette er en del av han og hvem han er, og at han ikke kom til å klare å slutte. I mine ører høres det lite troverdig ut. Han kan også bli sint hvis jeg ikke svarer på meldinger med en gang, eller drar ut med venner uten å invitere han. (Han er ikke alltid sånn, kun i sine dårlige perioder)

Jeg har kommet frem til at jeg ønsker å gjøre det slutt, men han er så langt nede nå (er på nippet til å bli innlagt) at jeg ikke har hjerte til å klare å gå fra han akkurat nå. Jeg er redd at han skal gjøre noe dumt hvis jeg går fra han nå som han har det som verst.

Han er god og snill på mange områder, men nå makter jeg faktisk ikke mer. Jeg blir psykisk sliten, og de rundt meg merker at jeg ikke har det bra. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hva er mest skånsomt - vente til han kommet seg på beina igjen, eller dra av plasteret med en gang og bli ferdig med det? Jeg er veldig skeptisk til at dette forholdet kan reddes sånn som ting er nå, og har en følelse av at han ikke burde være i et forhold nå.

Anonymkode: 22232...a97

[Lillemus]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er god og snill på mange områder, men nå makter jeg faktisk ikke mer. Jeg blir psykisk sliten, og de rundt meg merker at jeg ikke har det bra. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hva er mest skånsomt - vente til han kommet seg på beina igjen, eller dra av plasteret med en gang og bli ferdig med det? Jeg er veldig skeptisk til at dette forholdet kan reddes sånn som ting er nå, og har en følelse av at han ikke burde være i et forhold nå.

Anonymkode: 22232...a97

Jeg har ikke vært i en tilsvarende situasjon, men min eks mente at det var best å vente med å fortelle meg at han ville skilles da min mor var syk. Jeg var i etterkant illsint på ham for dette, det føltes mye verre å vite at han på en måte hadde holdt meg for narr så lenge og jeg mener at i vårt tilfelle hadde det vært best om han gjorde da han hadde bestemt seg og ikke ventet i månedsvis.

At dette er vanskelig for deg har jeg full forståelse for, er det noen mulighet for at du kan få en liten prat med hans behandler og høre om h*n har noen råd om det er greit å gjøre det nå eller om du bør vente? Du har vært utrolig tålmodig, jeg hadde gått forlengst...

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Jeg har ikke vært i en tilsvarende situasjon, men min eks mente at det var best å vente med å fortelle meg at han ville skilles da min mor var syk. Jeg var i etterkant illsint på ham for dette, det føltes mye verre å vite at han på en måte hadde holdt meg for narr så lenge og jeg mener at i vårt tilfelle hadde det vært best om han gjorde da han hadde bestemt seg og ikke ventet i månedsvis.

At dette er vanskelig for deg har jeg full forståelse for, er det noen mulighet for at du kan få en liten prat med hans behandler og høre om h*n har noen råd om det er greit å gjøre det nå eller om du bør vente? Du har vært utrolig tålmodig, jeg hadde gått forlengst...

Ja, du sier noe der.. Jeg har vært veldig tålmodig over lang tid, fordi jeg har fokusert på det positive i forholdet vårt. Nå derimot har jeg fått nok, og jeg fikk en skikkelig oppvekker når mine nærmeste begynte å kommentere det. Jeg må ut av dette forholdet

Anonymkode: 22232...a97

[Lillemus]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du sier noe der.. Jeg har vært veldig tålmodig over lang tid, fordi jeg har fokusert på det positive i forholdet vårt. Nå derimot har jeg fått nok, og jeg fikk en skikkelig oppvekker når mine nærmeste begynte å kommentere det. Jeg må ut av dette forholdet

Anonymkode: 22232...a97

Jeg skjønner at det er ekstra vanskelig å gå når han så langt nede som nå, på den annen side kan det kanskje være greit å gjøre det når han er innlagt, da har han i alle fall noen rundt seg til enhver tid som avverge om han prøver på noe.

[kupton]

Det er ingen sammenheng mellom å lide av angst og depresjon og det å tvinge seg på kjæresten seksuelt. Dette er høyst en meget billig unnskyldning.

Enig med Lillemus: Ingen grunn til å utsette det.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre lenger. Vi har vært sammen i 5 år. Nå nylig kom det frem at han sliter med alvorlig angst og depresjon, som forklarer mye av oppførselen han har hatt mot meg de siste årene. Han er ekstremt avhengig av intimitet og bekreftelse, i den grad at han ikke tar et nei for et nei. Han maser altså til han får det som han vil, eller til jeg blir sint. Dette bunner i tidligere opplevelser. Dette har ødelagt sexlivet vårt, og gjør at jeg ikke har lyst lenger. Jeg har slitt med mye smerter i underlivet (har blant annet vestibulitt) som han har tatt null hensyn til, selv om jeg har forklart dette hundrevis av ganger. Etter å ha kranglet meg til det, gikk han med på å slutte å presse meg. Han mener at dette er en del av han og hvem han er, og at han ikke kom til å klare å slutte. I mine ører høres det lite troverdig ut. Han kan også bli sint hvis jeg ikke svarer på meldinger med en gang, eller drar ut med venner uten å invitere han. (Han er ikke alltid sånn, kun i sine dårlige perioder)

Jeg har kommet frem til at jeg ønsker å gjøre det slutt, men han er så langt nede nå (er på nippet til å bli innlagt) at jeg ikke har hjerte til å klare å gå fra han akkurat nå. Jeg er redd at han skal gjøre noe dumt hvis jeg går fra han nå som han har det som verst.

Han er god og snill på mange områder, men nå makter jeg faktisk ikke mer. Jeg blir psykisk sliten, og de rundt meg merker at jeg ikke har det bra. Er det noen som har vært i en lignende situasjon? Hva er mest skånsomt - vente til han kommet seg på beina igjen, eller dra av plasteret med en gang og bli ferdig med det? Jeg er veldig skeptisk til at dette forholdet kan reddes sånn som ting er nå, og har en følelse av at han ikke burde være i et forhold nå.

Anonymkode: 22232...a97

Vært i lignende situasjon, men uten at vedkommende har noen diagnose så vidt jeg vet. Subsyndromal introvert(?) Narsissisme kaller jeg det for meg selv (Det var andre ting enn det du nemner i tillegg). Det var sikkert mindre intenst, men til gjengjeld ikke bare periodevis. Jeg dro. 

Anonymkode: a3c22...a91

[FjellOgDalar]

Jeg har ikke vært i en kjæresterelasjon med noen som strever slik, men det har vært noen krevende relasjoner på såkalt venneplan. De vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få en til å tilfredsstille vedkommende på ymse plan til man blir helt ødelagt  Løgner, press til å være med på ting man ikke vil, hersketeknikker. En klassiker er "gjør du ikke det, så tar jeg livet av meg." Det er dramatisk, og mange er jo naturligvis redde for å være delaktig i noe slikt. Og dermed stiller man kanskje unødvendig opp egentlig. Jeg endte en gang med å si til en person at hn bare fikk ta livet av seg, og at jeg ikke kunne hindre det. Vedkommende la meg for hat, sjikanerte meg til jeg ble rådet til å anmelde - hvilket jeg og gjorde. 

Bedre å skygge unna sånne destruktive forhold før det blir for ille, mener jeg. Hva han foretar seg, er faktisk ikke ditt ansvar TS. Man skal ta vare på seg selv, og det gjør man ikke ved å la seg tvinge til å ha sex (og det at du har en smertefull sykdomstilstand mener jeg er en ekstra skjerpende omstendighet) eller å forvente at du skal passe på så ikke slik eller sånn skjer. Det er hans ansvar, ikke ditt. Mitt eneste råd til deg er å komme deg langt vekk fra det forholdet. Vanskelig er det nok, men jeg tror du vil føle deg langt bedre på sikt.