Hvirdan opplever dere andre det når ting blir bedre psykisk? Rett tilbake til livet eller?

[AnonymBruker]

Dette høres veldig utakknemmelig ut.  Men det faktisk litt utfordrende å bli bedre psykisk. Man har blitt så opptatt av å kjempe med vanskelige følelser, søvnproblemer og bivirkninger av medisiner at når dette tar mindre fokus må man liksom « face»selve livet. Man ser plutselig at årene har gått, venner forsvant og man må fikse det å være friskere. Ta ansvar og få orden på livet sitt igjen. Jeg stresser sånn med dette akkurat nå at jeg tenker det blir for overveldende. Skal jeg flykte inn i en likegyldig pilletåke igjen eller tørre dette?. Jeg burde jo være veldig glad for å ha kommet over en tung psykisk kneik men livet var ikke så enkelt på denne siden av kneiken heller. Dessuten tar den sånn tid å finne tilbake, kanskje jeg aldri finner tilbake? Jeg er enda sliten , har mindre angst , mindre tvang og mindre deprimert men kravene til livet er større. Er det andre som har opplevd utfordringene med disse overgangene?. Hvordan takler man det ? 

Anonymkode: 40809...46c

[Villanda]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres veldig utakknemmelig ut.  Men det faktisk litt utfordrende å bli bedre psykisk. Man har blitt så opptatt av å kjempe med vanskelige følelser, søvnproblemer og bivirkninger av medisiner at når dette tar mindre fokus må man liksom « face»selve livet. Man ser plutselig at årene har gått, venner forsvant og man må fikse det å være friskere. Ta ansvar og få orden på livet sitt igjen. Jeg stresser sånn med dette akkurat nå at jeg tenker det blir for overveldende. Skal jeg flykte inn i en likegyldig pilletåke igjen eller tørre dette?. Jeg burde jo være veldig glad for å ha kommet over en tung psykisk kneik men livet var ikke så enkelt på denne siden av kneiken heller. Dessuten tar den sånn tid å finne tilbake, kanskje jeg aldri finner tilbake? Jeg er enda sliten , har mindre angst , mindre tvang og mindre deprimert men kravene til livet er større. Er det andre som har opplevd utfordringene med disse overgangene?. Hvordan takler man det ? 

Anonymkode: 40809...46c

Tja.., vender vel litt gradvis tilbake. I friske perioder takler jeg krava bedre. Kan selvsagt bli sliten, stressa, lei meg..., men det er ikke så overveldende. Prøver å øke krav/aktivitet litt i takt med at energien vender tilbake. Men det jeg nok gjør feil, er å sette for høye krav til meg selv,  prøver så hardt å fungere som frisk, også i dårlige perioder (Men jeg kommer noen ganger til et punkt der det ikke går). Dikrepansen mellom hva jeg VIL greie og hva jeg KAN greie er jo mye mindre i friske perioder, og det føles bra 😀.

[AnonymBruker]

Etter innleggelser kan jeg føle det som å bli kastet ut til ulvene igjen med beskjed om å klare meg selv. Akkurat som om de mener at jeg er frisk når jeg blir utskrevet. 

Anonymkode: 68787...334

[Villanda]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Etter innleggelser kan jeg føle det som å bli kastet ut til ulvene igjen med beskjed om å klare meg selv. Akkurat som om de mener at jeg er frisk når jeg blir utskrevet. 

Anonymkode: 68787...334

Ikke noe hjelpeapparat utenfor sykehus?

[AnonymBruker]

Etter 6 år som psyk har mye i min livssituasjon endret seg. Mine barn er blitt unge voksne og flyttet hjemmefra. Jeg er blitt uføretrygdet. Min mann og jeg har flyttet til en nabokommune, så hjem og nærmiljø er også et annet. 

Det er både befriende og skremmende å skulle skape innhold og mening i mitt «nye» liv. Sorgen over det jeg har mistet og skammen over å ikke mestre livet (sånn jeg trodde jeg burde), har i det siste halvåret delvis sluppet taket, og det gjør det jo litt lettere. Jeg er opptatt av å ikke sette for høye krav og forventninger til meg selv nå. Kropp og psyke er fremdeles på sparebluss. For meg er det viktig å skille mellom konstruktivt og destruktivt press. Min erfaring er at det ofte er frykt og/eller selvforakt som ligger bak det destruktive presset, hvor man går langt utover egne grenser, på helt feil premisser. 

Jeg har nylig meldt meg inn i et treningssenter. Går foreløpig kun på rolig yoga, to ganger i uken. Timene er på kvelden, ganske sent, og jeg må pushe meg for å komme meg ut dørene. Det er et konstruktivt press, fordi jeg vet det vil gjøre meg godt å gjennomføre, både selve treningsøkten og mestringsfølelsen det gir. Kaffeselskaper, med mennesker jeg ikke trives sammen med, hopper jeg derimot over. Jeg prioriterer den nærmeste familien og gode venner sosialt. Konserter, reiser, teater ++ frister ikke. Det får komme når/om det kjennes naturlig. Jeg skal ikke presse meg for å prøve å føle meg «normal», for å late som om jeg har et liv jeg ikke har. Jeg finner glede andre steder. 

Å akseptere at sånn ER det nå i stedet for å være i krig med meg selv og sånn det burde vært. Å være tro mot meg selv - ikke (alt for) høye idealer. Dét skal være grunnmuren i livet mitt. 

 

Anonymkode: 77e5a...164

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter 6 år som psyk har mye i min livssituasjon endret seg. Mine barn er blitt unge voksne og flyttet hjemmefra. Jeg er blitt uføretrygdet. Min mann og jeg har flyttet til en nabokommune, så hjem og nærmiljø er også et annet. 

Det er både befriende og skremmende å skulle skape innhold og mening i mitt «nye» liv. Sorgen over det jeg har mistet og skammen over å ikke mestre livet (sånn jeg trodde jeg burde), har i det siste halvåret delvis sluppet taket, og det gjør det jo litt lettere. Jeg er opptatt av å ikke sette for høye krav og forventninger til meg selv nå. Kropp og psyke er fremdeles på sparebluss. For meg er det viktig å skille mellom konstruktivt og destruktivt press. Min erfaring er at det ofte er frykt og/eller selvforakt som ligger bak det destruktive presset, hvor man går langt utover egne grenser, på helt feil premisser. 

Jeg har nylig meldt meg inn i et treningssenter. Går foreløpig kun på rolig yoga, to ganger i uken. Timene er på kvelden, ganske sent, og jeg må pushe meg for å komme meg ut dørene. Det er et konstruktivt press, fordi jeg vet det vil gjøre meg godt å gjennomføre, både selve treningsøkten og mestringsfølelsen det gir. Kaffeselskaper, med mennesker jeg ikke trives sammen med, hopper jeg derimot over. Jeg prioriterer den nærmeste familien og gode venner sosialt. Konserter, reiser, teater ++ frister ikke. Det får komme når/om det kjennes naturlig. Jeg skal ikke presse meg for å prøve å føle meg «normal», for å late som om jeg har et liv jeg ikke har. Jeg finner glede andre steder. 

Å akseptere at sånn ER det nå i stedet for å være i krig med meg selv og sånn det burde vært. Å være tro mot meg selv - ikke (alt for) høye idealer. Dét skal være grunnmuren i livet mitt. 

 

Anonymkode: 77e5a...164

En veldig fin betraktning. Skal prøve å ta lærdom av dette. 

Anonymkode: 40809...46c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

En veldig fin betraktning. Skal prøve å ta lærdom av dette. 

Anonymkode: 40809...46c

Det var klargjørende for meg selv og, å formulere noen tanker rundt dette.

Tror mange med angst/depresjon/traumer/skam finner en slags «trygghet» i å holde hjulene i gang på en måte som ikke gavner en. Man pleaser og presterer, går på akkord med seg selv, med selvforakt og frykt for avvisning som drivkraft. 

Anonymkode: 77e5a...164