Alltid et behov for likevekt - hvordan slutte med det?

[florista]

Hei. 

Jeg går fortsatt i behandling og får god behandling. Men det er noe jeg sliter veldig med, i denne prosessen, som er ubeskrivelig tung og tøff. Og det er at jeg hele tiden har et stort behov for å "veie opp" for det gode som jeg nå må tilføre meg selv. Når jeg feks spiser det jeg skal, for å oppnå vektoppgang, så kommer tankene og ikke minst behovet for å veie opp. Det handler kanskje litt om at jeg ikke fortjener. At jeg må veie opp og skape likevekt? 

Hvordan kan jeg klare å få vekk denne følelsen og dette behovet? Så jeg ikke stadig ødelegger på andre måter? Nå jobber jeg feks mye med maten, men da kommer tankene om at jeg ikke fortjener og at jeg må veie opp. Slutte på antidepressiva, for jeg bare gråter og er lei meg likevel. Eller det å skade meg selv, som jeg ikke har gjort på lenge nå. Jeg vet med fornuften at det ikke er sånn det egentlig skal fungere, men likevel så er følelsen og avskyen mot meg selv så inderlig sterkt. Hvordan kan jeg få hjelp med dette? Hvordan kan jeg stoppe med å hele tiden ha dette behovet for likevekt? Hva er årsaken? 

Jeg vil så inderlig gjerne bli frisk, men hvordan bli det, når dette gjør så mye med meg? 

Mvh Florista

[XbellaX]

Øvelse gjør mester. Det er garantert uvant for deg men forhåpentligvis med tid og øvelse vil du få erfaring med at du i første omgang klarer å romme de vanskelige følelsene selv om det river i deg. Det gjør vondt og det vil fortsette å gjøre vondt, men du klarer å komme deg gjennom det. Med tid og stunder vil du kanskje få erfaring med at det kanskje kjennes litt ok ut å være snill med seg selv, de destruktive følelsene har ikke lenger samme tyngde.

Dessuten vil jeg anbefale deg å finne måter å bygge opp ressursene dine på. Behandling er strålende, men hva annet i hverdagen kan være med på å bygge opp selvtillit og dermed styrke den friske siden av deg? 

[florista]

Det er som om hvis jeg gjør noe riktig mot meg selv, som nok mat, så blir behovet for å veie opp så veldig stort. På en måte føles det som om jeg må rettferdiggjøre min eksistens i livet? Og vise for de rundt at jeg vet at jeg ikke har lov til å ha det godt? At de ikke skal tro at jeg føler jeg er verdt noe? Gir det noen mening? 

Jeg prøver å fungere som kone, datter, søster, tante. Og jeg klatrer litt. Men jeg lander alltid tilbake på dette. Veie opp. Likevekt. 

Jeg tenker mye på hvilken rett har jeg egentlig til å tro at jeg skal og kan ha det godt? Hvilken rett har jeg til å være i livet? 

Jeg innser mer og mer at det er nettopp disse tankene som hindrer videre fremgang nå, tror jeg...