Det var en gang... NHD (hjelp)

[Gjest Ulykkelig sjel]

Det var en gang en liten jente, hun var kanskje ikke som andre barn.

Hun lekte med dem, -ja. Men hun gledet seg ikke over leken.

Hun lekte bare fordi hun følte at omgivelsene forventet at hun skulle leke og oppføre seg som et normalt barn.

Hun gikk på skolen, uten at hun helt forstod hvorfor. Hun visste jo at hun skulle lære.

Men akkurat hvorfor, og hvorfor man skulle leve opp, det forstod hun ikke.

Så hun prøvde så godt hun kunne, å gjøre som de andre barna og de voksne forventet.

Den lille jenten var aldri glad.

Hun var opptatt av evigheten, og hun så alltid frem til den dagen hun kunne forlate denne verden. Men hun måtte bare spille normalt barn først. Å gjøre det noen forventet av henne. Fordi hun ville være snill og ikke skuffe noen. Fordi hun ville ikke ødelegge andres liv, fordi hun visste at deres liv var viktigere enn hennes eget.

Meningen med de andres liv var å ha det bra. Men meningen med hennes eget liv, var å se på livet, forsøke å studere menneskene og lære dem å kjenne de 20 årene hun skulle leve.

Hun visste, fra hun var liten. At hun kom til å dø ung.

At hun en dag ville gi slipp på ansvaret om å leve for de andres del.

Hun visste at de engang, og snarest mulig ville godta at hun gikk sin egen vei. Bort fra livet. Hun måtte bare ta "pliktårene" sine først.

Altså, å leve så lenge, at de ikke trengte henne mer. Slik at hun med god samvittighet og fred i hjertet kunne forlate dem. Den lille jenten tvang seg igjennom livet. Hun kjempet nok hardt. Hardere enn de fleste. For henne var livet aldri morro.

Hun forstod ikke hvorfor og hvordan det gikk an å være glad i denne verden.

Hun så bare frem til den dagen hun kunne ta seilbåten sin til evigheten og dra avgårde, slik det indre instinktet hennes sa, fordi det var sterkere enn viljen til å leve.

Hun ville nok ha greidd seg bra, hun hadde et godt hode, slekten hennes var kjennt for å være flinke folk, og de var gode mennesker..

Men så var det instinktet da. Det krevde sitt.

Men det gav også en indre ro.

Hun vokste. Ble større.

Forsøkte å gjøre slik menneskene forventet av henne. Hun gikk på skole igjen, fikk gode karrakterer, ikke fordi hun egentlig ville det, men fordi det var hennes plikt.

Årene går, ti år...femten år...

timeglasset renner ut.

Noen og tjue år gammel føler hun at tiden begynner å nærme seg.

At hun kan gi slipp på kravene fra de andre.

At de snart er rede til å akseptere hennes valg, hun tenker at når hun er gammel nok vil de ikke lenger elske henne som et lite barn. Og hennes vilje til å leve vil ikke lenger være rotfestet i kravet om å leve for deres del.

Et sted på reisen ble kravet deres mindre, og hun forstår at reisen er snart over, de er rede til å akseptere hennes valg nå.

Og livsviljen, hvis hun noen gang hadde det, vil være lik null, fordi hun ikke lenger bærer kravet om å leve for de andres del..

NB: Dette er ingen selvmordstrussel....men jeg prøver bare å få ut det jeg tenker.....

Hva feiler det meg kjære NHD...????

Jeg kan ikke si dette til noen.

Kan noen hjelpe meg på sporet igjen????

Jeg bør vel leve litt til...

[Gjest Kristine]

Jeg synes historien din og betaktningene dine rundt livet er meget gode. Jeg kjenner meg igjen. Jeg har også vært med på ferden og gjordt det som forventes uten glød og tro på at dette er livet for MEG.

Det er ikke umulig at den måten vi innretter livet vårt på i vår kultur rett og slett ikke passer alle. Jeg føler at krav, forventninger fra andre kveler meg.

Vi lever i et kaldt land med kaldt klima og mennesker med forventninger til sine nærmeste som gir livet lite rom til den enkelte og lite varme. De nærmeste krever og samfunnet krever.

Jeg føler også at vi nordboere ikke gjør særlig mye for å gjøre tilværelsen god og varm for andre enn seg selv. Det er mye surving. Jeg føler også at jeg har gjordt mye for å imøtegå andres surving. Og tatt ansvar sosialt på alle plan ift. familie, nærmiljø, storsamfunn.

Vi har det godt materielt i dette landet, men takknemlighet og varme vet vi nordboere ikke hva er. Noen krever mye av sine nærmeste.

Hvis en person er et menneske som blir krevd mye av og er vant til å gi blir det tungt å leve, uten å få spesielt mye tilbake. Andre er vant til at du er slik du er.

I fortsettelsen er det antagelig viktig å finne ut hva DU (og jeg) ønsker med livene våre. Uavhengig av ANDRE.

Er du ung og alene kan det kanskje være en annen kultuerll virkelighet du burde vært i. Et annet land kan kanskje gi deg det du savner. Dette kan du teste ut før du etablerer deg med mann og barn. (For da skal jeg love deg at ditt liv er temmelig låst.)

[tropas]

Kjære Ulykkelig sjel

Jeg ble veldig grepet av din skildring. Du skriver fantastisk godt og gir oss et uvanlig godt innblikk i ditt liv.

Vi blir ofte stilt overfor store og til tider urimelige krav. Men størst er kanskje kravene vi stiller til oss selv. Men også våre egne krav til oss selv er et resultat av det samfunn vi bor og vokser i. I større perspektiv handler folks helse og fungering om politikk.

Det er politikerene som legger rammene og dermed også premissene for våre liv. Det er et samfunns tilgang på goder som avgjør hvem som faller utenfor. Til høyere politikerne legger lista, til flere faller utenfor.

Samfunnet i dag er blitt veldig stressende, med stadig større jag etter fortjeneste og profitt. Alt dreier seg om effektivitet. Det er i dette perspektivet jeg tror mange ikke klarer å henge med.

-Det forventes at man er snill

-Det forventes at man er pen og ren

-Det forventes at man er flink på skolen

-Det forventes at man tar utdanning

-Det forventes at man har en bra jobb

-Det forvente at man har familie og barn

-O.s.v, listen kan gjøres uendleig.

Men spørsmålet tilslutt må være om alt dette gir oss økt livskvalitet. Jeg tror det ikke. Jeg tror vi må rette fokuset inn mot mellommenneskelige forhold og likeverd.

Et samfunn hvor vi bryr oss om og med hverandre. Hvor livskvalitet ikke er regnet utifra økonomiske teser, men på vennskap og kjærlighet. Kanskje kunne vi alle fått det bedre da.

Kjære ulykkelige sjel husk at dagen er din, det er du som bestemmer. Hva andre måtte mene spiller egentlig ingen rolle hvis du ikke vil.

Prøv å lev i nået. Fortiden får du ikke gjort noe med og fremtiden er bare en ny nåtid som må leves når den tid kommer.

Mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vanskelig å vite hva som feiler deg.

Jeg får to tanker i hodet:

1. Du har en depresjon med svært tidlig debut.

2. Dette har ført deg inn i en ond tankesirkel du ikke har kommet ut av. I tillegg til depresjonen har det blitt en "fiks ide". (det siste var ikke et godt begrep, men jeg finner ikke noe bedre.)

[goliane]

Kjære deg.

Du bør leve litt til!

Det var rart å lese det du skrev. Sjelden å få et så godt innblikk i et annet menneskes tankeverden. Tankevekkende!

Jeg syns du skulle prøve å snakke med en psykolog. Du har alt tatt det første skrittet ved å kontakte NHD. Ta med deg det du skrev her og vis det til psykologen.

Kanskje kan han hjelpe deg å snu tankebanene dine, sånn at du får et annet syn på livet.

Har du ikke en nysgjerrighet etter å se hva framtida vil bringe? Er det ikke noen du er glad i og som du ikke vil forlate? Er det ikke noe du føler du kan bidra med her i verden?

Følter sympati med deg.

Du må ikke "seile bort" herfra.

Verden trenger folk som er følsomme, og ser en annen mening med livet en "velykkethet" og velstand.

Livet er komplisert, men det er til for å leves.

[Gjest Huva]

Kjære ulykkelige sjel..

Er det meg du skriver om? Hvordan kan du vite så mye om meg?

Neida...

Jeg veit ei anna jente som har hatt det omtrent på samme viset..., omtrent.. Da hun var liten gjorde unn alt for å bli akseptert, for å gjøre som de andre forventet. I alle fall utenfor hjemmet. Sammen med sine nærmeste var hun kanskje en heller trassig unge. Denne jenta fikk også gode karakterer. Det som betydde noe og gav mening i hennes hverdag, var skryt fra omgivelsene, det var det hun levde for. Og så levde hun om drømmer om hvor bra alt skulle bli når hun ble voksen, så mye bedre enn nå..Hennes liv var et sjakkbrett med svarte og hvite figurer rundt..Verden skulle bli lysere en gang i framtida.

Denne jenta var mye redd. Redd for det meste, redd for å bli forlatt, for torden, branner, stygge drømmer, for smitte, for alskens sykdommer. Og hun var full av tvang, måtte utføre visse ritualer for å hindre at forferdelige ting skulle skje.

Hun var også så redd for hva andre tenkte om henne. Isolerte seg, satt mest hjemme. Fikk hetetokter og svimmelhetsanfall av å lese høgyt i klassen.

Ikke før i slutten av tenårene, mente hun å forstå at dette livet ikke var noe for henne. Endelig "innså" hun at ting ikke ville bli bedre. Så alle sine lyse framtidsdrømmer knuses og synke til havsens bunn. Så var hun alene med mørket. Hun stod ei stund på vagl. Var det noen vits å prøve å tenne på det lyset som kalles Livsgnist? Hvordan skulle hun greie det? Var det kanskje bedre å klemme veiken med gloa hardt sammen og la den dø? Og la jenta dø?

Men jenta var redd. Turde ikke dette. Greide det ikke. Ikke alene. Etter en stund våga hun å spørre etter hjelp. Det var ikke lett, slett ikke lett, men hun våga. Og hun fikk hjelp. Hun fikk noen å snakke med, så hun ikke følte seg så alene med den døende gloa, og det gav henne mot til å ville kjempe. Det var hardt å kjempe. Mange motbakker. De ble for tunge. Så fikk hun noen krykker, noen hvite, små, runde krykker. Mange kaller slike krykker for "lykkepiller". Disse krykkene gjorde lyset litt mer lett-tennelig. Hun måtte selv blåse liv i gloa, men med krykkene gjorde mulig for henne å frambringe nok kraft for å få det til.

Nå har denne jenta det bra. Hun har sine nedturer. Kan føle seg sliten og deppa i blant, men hun er ikke lenger omgitt av det endeløse mørket. Hun vil ikke lenger dø. Og hun er ikke like redd for mennesker. Sjakkbrettet er pakka sammen og hennes verden er nå full av nyanser..

Jeg håper du, Ulykkelige sjel, også tar mot til deg og kjemper, får hjelp gjerne, og finner livslysta og gleda over livet tilbake!!

[Gjest Ikke så ulykkelig lenger]

Jeg synes historien din og betaktningene dine rundt livet er meget gode. Jeg kjenner meg igjen. Jeg har også vært med på ferden og gjordt det som forventes uten glød og tro på at dette er livet for MEG.

Det er ikke umulig at den måten vi innretter livet vårt på i vår kultur rett og slett ikke passer alle. Jeg føler at krav, forventninger fra andre kveler meg.

Vi lever i et kaldt land med kaldt klima og mennesker med forventninger til sine nærmeste som gir livet lite rom til den enkelte og lite varme. De nærmeste krever og samfunnet krever.

Jeg føler også at vi nordboere ikke gjør særlig mye for å gjøre tilværelsen god og varm for andre enn seg selv. Det er mye surving. Jeg føler også at jeg har gjordt mye for å imøtegå andres surving. Og tatt ansvar sosialt på alle plan ift. familie, nærmiljø, storsamfunn.

Vi har det godt materielt i dette landet, men takknemlighet og varme vet vi nordboere ikke hva er. Noen krever mye av sine nærmeste.

Hvis en person er et menneske som blir krevd mye av og er vant til å gi blir det tungt å leve, uten å få spesielt mye tilbake. Andre er vant til at du er slik du er.

I fortsettelsen er det antagelig viktig å finne ut hva DU (og jeg) ønsker med livene våre. Uavhengig av ANDRE.

Er du ung og alene kan det kanskje være en annen kultuerll virkelighet du burde vært i. Et annet land kan kanskje gi deg det du savner. Dette kan du teste ut før du etablerer deg med mann og barn. (For da skal jeg love deg at ditt liv er temmelig låst.)

Jeg ville si takk for svarene jeg fikk

Det hjalp å skrive her. Jeg har brygget på de tankene lenge. Når jeg nå fikk skrevet det ned blir de ikke så skremmende/dominerende og altomfattende.

Fint å få vite om jeg er helt sær, eller om det er andre også som har det på den måten.

Jeg er glad for at du forklarte tankene mine med depresjon, fiks ide mm NHD.

Det forklarer en hel del ting.

Samt at det blir lettere å ikke tro på tankene, jeg har fått litt mer fred fra det nå.

Det vil si, jeg tenker litt mindre på det som en "forbannelse" eller noe i den sjangeren.

vennlig hilsen