Folk herser med meg

[AnonymBruker]

Jeg har elendig selvfølelse og har alltid tatt på meg skylda for det aller meste. Siden jeg var barn har jeg slitt med angst, depresjon og elendig selvfølelse. I forhold til andre så har jeg alltid følt meg mindre verdt og automatisk tatt på meg ansvaret for både andres problemer og om det skulle oppstå konflikter. Jeg har blitt mye utnyttet opp gjennom og får høre med folk at øynene mine ser så snille ut. Jeg skulle ønske de ikke gjorde det. Kanskje derfor jeg ble utsatt for mobbing, omsorgssvikt og overgrep?

Jeg er over 40 nå, og først nå innser jeg dette. At jeg alltid har satt andre langt før meg selv. Nærmest opphøyd andre og helt sikkert nedgeadert meg selv.

Jeg har fra tidligere diagnosen borderline pf, men nå har jeg GAD som hovediagnose. Jeg har alltid hatt relasjonsproblemer og ekstrem angst for å bli forlatt. Jeg har i over 40 år levd med en sterk angst over å ikke strekke til overfor andre. Derfor har jeg gjort alt for å bli likt og elsket. Jeg sliter også en del med mistenksomhet, tror folk ikke vil meg godt. Så det har nok oppstått en del konflikter i kjølvannet av det. Men jeg har alltid tatt på meg ansvaret og aldri vært redd for å være ærlig mot meg selv.

Nå "våkner" jeg i en alder godt over 40, og merker at andre herser med meg. Jeg lukker øynene og tenker at det er nok bare min egen paranoia. Men det dukker stadig opp ting i meg som jeg tenker på. Situasjoner hvor jeg kan ha blitt urettferdig behandlet. Dette både i forhold til partner, hjelpeapparat, min egen mor, og nav. 

Min mor har alltid hakket enormt på meg. Hun kan være manipulerende og respekterer overhodet ikke mine grenser. Hun sier ofte stygge ting til meg, og uansett hva jeg gjør er det ikke bra nok. Det er som hun spiller et spill med meg. Sånn var hun også de 6 årene jeg ble mobba på skolen, så jeg hadde ingen bra plass å være. Hun var ikke i stand til å gi meg de jeg trengte som barn. Men når min bror kom til verden, så ble han gullgutten, noe han har vært siden. Jeg har tanker om at jeg ikke var ønsket, men det var nok han. Dette ser jeg også veldig tydelig i voksen alder. Hun har vel funnet den perfekte "datteren" i svigerinnen min, og jeg blir satt utenfor og rakket ned på. Jeg prøver å begrense kontakten med mora mi, men det er ikke alltid like lett, av praktiske grunner.

Jeg var så lykkelig når jeg endelig fant en partner som jeg ville leve livet med. Min mor har mange ganger prøvd å sabotere dette, men jeg vet ikke hvorfor. Vi bor sammen i dag. Men på enkelte områder føler jeg meg undertrykt i forholdet. Når det gjelder økonomi. Vi har begge uføretrygd og trygd til forvaltning. Jeg fikk bare minstetrygd, han fikk ung ufør og har bedre økonomi enn meg. Jeg har fått beskjed om fra nav at det er jeg som bruker mest penger. Og det får jeg høre fra partner også. Men han bruker mye penger på en hobby han har, og glemmer at jeg brukte hele erstatningen jeg fikk på reise til oss to, møbler og TV. Nav legger seg også opp i personlige ting i mitt liv, så sist jeg hadde møte der, måtte jeg reise meg og gå derfra. 

Behandler jeg går til legger seg også opp i veldig personlige ting, og det er ikke noe jeg bare føler. Hadde ansvarsgruppemøte for litt siden og ble utsatt for kryssforhør av behandler og psykiater. Det skjer på alle ansvarsgruppemøter visstnok. Jeg ga derfor beskjed om at jeg tar pause fra behandlingen.

Men jeg trenger behandling tror jeg og vet nå ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes ikke at jeg får hjelp der jeg går nå. Det er ikke annet enn prating om løst og fast. 

Det er litt vanskelig å skrive om alle konkrete hendelser her fordi jeg er redd for å bli gjenkjent. Men mye av dette føler jeg er krenkende.

Det letteste har alltid vært å ta all "skyld" på meg selv, for det truer selvfølelsen min å bli hersa med. Da er det lettere å ta på meg alt ansvaret for ting. 

Men nå sitter jeg i en mental suppe, for behandlerne har sagt at alt er ikke min feil og at noe kan være urettferdig mot meg, også i forholdet jeg er i. Og jeg er så altfor lettpåvirkelig for hva andre sier. Kanskje fordi jeg har en vag identitet.

Og hvordan jeg kommer jeg meg ut av denne suppa? Jeg vet ikke hvordan sette grenser. Hvordan kan jeg vite hva som er riktig og galt for meg når jeg har så svak identitetsfølelse? Og jeg klarer ikke stole på meg selv og mine følelser/grenser. For hvis jeg sier fra om noe til noen, så kommer det en intens redsel for å bli avvist og forlatt. Jeg føler meg fanget.

Det er smertefullt, fordi jeg tenker på alle de "overtredelsene" jeg blir utsatt for. Betyr det at jeg har rett? At jeg ikke er verdt noe, verdt å like og være glad i? At jeg er en ok person? Og hva er min egen paranoia og hva er tilfellet?

Noen andre som sliter med dette?

Anonymkode: d1bf8...2c5

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i noe. Alt er ikke så lett for " Herreløse barn og Herreløse hunder og i det hele tatt Herreløse ting" Du har kanskje som jeg hardt kjempet deg til den friheten og de " godene" du har. Vi lever i en veldig mannsdominert kultur og samfunn og familiestruktur ofte. Vårt eget tankemønster kan endog preges av det selv. Vi laver ofte ris til egen bak. Men jeg synes det er veldig rart at noen også nav kan si noe på din økonomi eller hvordan du steller deg eller lever ditt liv. De kan gi råd om du ber dem og ingenting eller som jeg tror. Om du er i tvil kan du sjekke Fri Rettshjelp. Håper det går deg vell i livet. Det skal ikke være slik.

Anonymkode: 95d9e...0a3

[Gjest anbr42]

Jeg også kjenner meg igjen i noe her.

Jeg tror du trenger behandling, ja. Og kanskje nettopp sånn spørring og graving om personlige ting du ikke liker å bli spurt om, må til for at behandleren skal kunne danne seg et helhetlig inntrykk av deg. 

Kanskje du bare må finne deg i det.

Jeg for min del har måttet lære meg å sette grenser, spesielt ovenfor min mor. Det har jeg måttet ha hjelp til for å klare, og jeg har i store deler av livet mitt gått i behandling. Men selv enda, kan det være vanskelig. Hadde håpet for deg at det kunne etableres en trygg behandler-kontakt som kunne følge deg opp i et langsiktig perspektiv. Og jeg håper at du en dag der fremme kan bli sterk og tøff nok til å håndtere livet. Kanskje trenger du også noen som kan hjelpe deg til å se på forholdet ditt til samboeren din med nye øyne? Kanskje finner du da ut av at han ikke er "den rette" for deg? 

Ønsker deg i alle fall alt godt, og lykke til med alt du sliter med. Håper du kan få hjelp til å få det bedre. 

[Soletti]

Å som jeg kjente meg igjen i dette. En mor som er negativ og nermest paranoid i sine tanker, det har påført meg ett negativt og kritisk syn på stort sett alt i livet. Samtidig vil jeg være fri og glad fordi jeg føler det er den jeg var ment å være fra fødselen av men min oppvekst har lært meg det motsatte. Gjennom livet som barn, ung og voksne har min dårlige selvfølelse blitt bekreftet gang på gang. Min mor har rett, ingen vil leke med meg, det er noe galt med meg, stakkars de som må være med meg. 

Som du skriver at det er lettere å ta skylden selv enn å sette grenser, det kjenner jeg og på. Jeg prøver å sette grenser men opplever ikke å bli hørt. 

Jeg går i behandling nå i kommunal regi og det hjelper. Som følge av det har jeg blitt tøff nok til å sette foten ned i fht mor og far. Årsaken er så enkel som at jeg forsøker å snu mine automatiske tanker om meg selv, de tankene mine foreldre lærte meg opp til å ha. Når jeg når smått om senn har snudd på noen tanker kan jeg ikke ha mennesker rundt meg som bryter ned det jeg bygger opp. Ergo 0 kontakt med mine foreldre. Ja jeg har dårlig samvittighet for dette, regner med min mor nå er i en depresjon eller noe for det har gått hardt inn på henne men jeg kan ikke bli frisk samtidig som hun skal styre alt. Det kan sammenliknes med en rusmisbruker som har sluttet å ruse seg, han kan ikke hå tilbake til miljøet og forvente at det skal gå bra. 

Jeg er lei av stadige påminnelser om hva per og Pål IG Kari gjorde mot meg på barneskolen, Arne som sviktet og Eli som løy. Min mor har hukommelse som en elefant. 

Men du kan skrive til meg på pm om du vil. 

[AnonymBruker]

På 25.11.2018 den 2.24, Soletti skrev:

Å som jeg kjente meg igjen i dette. En mor som er negativ og nermest paranoid i sine tanker, det har påført meg ett negativt og kritisk syn på stort sett alt i livet. Samtidig vil jeg være fri og glad fordi jeg føler det er den jeg var ment å være fra fødselen av men min oppvekst har lært meg det motsatte. Gjennom livet som barn, ung og voksne har min dårlige selvfølelse blitt bekreftet gang på gang. Min mor har rett, ingen vil leke med meg, det er noe galt med meg, stakkars de som må være med meg. 

Som du skriver at det er lettere å ta skylden selv enn å sette grenser, det kjenner jeg og på. Jeg prøver å sette grenser men opplever ikke å bli hørt. 

Jeg går i behandling nå i kommunal regi og det hjelper. Som følge av det har jeg blitt tøff nok til å sette foten ned i fht mor og far. Årsaken er så enkel som at jeg forsøker å snu mine automatiske tanker om meg selv, de tankene mine foreldre lærte meg opp til å ha. Når jeg når smått om senn har snudd på noen tanker kan jeg ikke ha mennesker rundt meg som bryter ned det jeg bygger opp. Ergo 0 kontakt med mine foreldre. Ja jeg har dårlig samvittighet for dette, regner med min mor nå er i en depresjon eller noe for det har gått hardt inn på henne men jeg kan ikke bli frisk samtidig som hun skal styre alt. Det kan sammenliknes med en rusmisbruker som har sluttet å ruse seg, han kan ikke hå tilbake til miljøet og forvente at det skal gå bra. 

Jeg er lei av stadige påminnelser om hva per og Pål IG Kari gjorde mot meg på barneskolen, Arne som sviktet og Eli som løy. Min mor har hukommelse som en elefant. 

Men du kan skrive til meg på pm om du vil. 

Hei, vet det er lenge siden og jeg ikke har svart (før nå), men takk for svar. Tror vi forstår hverandre godt. Det er godt å få forståelse. Jeg mener det er i hovedsak mora mi som har plantet så mye selvforakt i meg. Jeg har 0 sosialt nettverk, og en samboer som har sine plager, og derfor kan være utilgjengelig i perioder (sover mye). Jeg sitter inne, kommer meg ikke ut og er så trøtt av det. 

Hvis det er ok så sender jeg deg en PM, men ville bare spørre her først siden det er så lenge siden. 

Anonymkode: d1bf8...2c5

[AnonymBruker]

På 24.11.2018 den 13.22, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg litt igjen i noe. Alt er ikke så lett for " Herreløse barn og Herreløse hunder og i det hele tatt Herreløse ting" Du har kanskje som jeg hardt kjempet deg til den friheten og de " godene" du har. Vi lever i en veldig mannsdominert kultur og samfunn og familiestruktur ofte. Vårt eget tankemønster kan endog preges av det selv. Vi laver ofte ris til egen bak. Men jeg synes det er veldig rart at noen også nav kan si noe på din økonomi eller hvordan du steller deg eller lever ditt liv. De kan gi råd om du ber dem og ingenting eller som jeg tror. Om du er i tvil kan du sjekke Fri Rettshjelp. Håper det går deg vell i livet. Det skal ikke være slik.

Anonymkode: 95d9e...0a3

Takk for svar, beklager for sent svar fra meg. Er så sliten, det er så mye, at innlegget her ble "glemt" en periode. Jeg er nok inne i en ond sirkel. Akkurat nå vet ikke jeg helt hva jeg bør gjøre, vanskelig å få oversikt når det er så mye selvforakt. 

Anonymkode: d1bf8...2c5

[Soletti]

Du kan selvfølgelig sende meg en melding. Jeg er her hver kveld/natt jeg 😊

[AnonymBruker]

På 14.1.2019 den 2.51, Soletti skrev:

Du kan selvfølgelig sende meg en melding. Jeg er her hver kveld/natt jeg 😊

Hei

Jeg sender deg pm nå jeg😊

Anonymkode: d1bf8...2c5

[Stormwind]

Troen på deg selv og at du får til noe er det viktigste verktøyet du kan ha sånn som situasjonen er nå.

[XbellaX]

På 24.11.2018 den 12.18, AnonymBruker skrev:

Jeg har elendig selvfølelse og har alltid tatt på meg skylda for det aller meste. Siden jeg var barn har jeg slitt med angst, depresjon og elendig selvfølelse. I forhold til andre så har jeg alltid følt meg mindre verdt og automatisk tatt på meg ansvaret for både andres problemer og om det skulle oppstå konflikter. Jeg har blitt mye utnyttet opp gjennom og får høre med folk at øynene mine ser så snille ut. Jeg skulle ønske de ikke gjorde det. Kanskje derfor jeg ble utsatt for mobbing, omsorgssvikt og overgrep?

Jeg er over 40 nå, og først nå innser jeg dette. At jeg alltid har satt andre langt før meg selv. Nærmest opphøyd andre og helt sikkert nedgeadert meg selv.

Jeg har fra tidligere diagnosen borderline pf, men nå har jeg GAD som hovediagnose. Jeg har alltid hatt relasjonsproblemer og ekstrem angst for å bli forlatt. Jeg har i over 40 år levd med en sterk angst over å ikke strekke til overfor andre. Derfor har jeg gjort alt for å bli likt og elsket. Jeg sliter også en del med mistenksomhet, tror folk ikke vil meg godt. Så det har nok oppstått en del konflikter i kjølvannet av det. Men jeg har alltid tatt på meg ansvaret og aldri vært redd for å være ærlig mot meg selv.

Nå "våkner" jeg i en alder godt over 40, og merker at andre herser med meg. Jeg lukker øynene og tenker at det er nok bare min egen paranoia. Men det dukker stadig opp ting i meg som jeg tenker på. Situasjoner hvor jeg kan ha blitt urettferdig behandlet. Dette både i forhold til partner, hjelpeapparat, min egen mor, og nav. 

Min mor har alltid hakket enormt på meg. Hun kan være manipulerende og respekterer overhodet ikke mine grenser. Hun sier ofte stygge ting til meg, og uansett hva jeg gjør er det ikke bra nok. Det er som hun spiller et spill med meg. Sånn var hun også de 6 årene jeg ble mobba på skolen, så jeg hadde ingen bra plass å være. Hun var ikke i stand til å gi meg de jeg trengte som barn. Men når min bror kom til verden, så ble han gullgutten, noe han har vært siden. Jeg har tanker om at jeg ikke var ønsket, men det var nok han. Dette ser jeg også veldig tydelig i voksen alder. Hun har vel funnet den perfekte "datteren" i svigerinnen min, og jeg blir satt utenfor og rakket ned på. Jeg prøver å begrense kontakten med mora mi, men det er ikke alltid like lett, av praktiske grunner.

Jeg var så lykkelig når jeg endelig fant en partner som jeg ville leve livet med. Min mor har mange ganger prøvd å sabotere dette, men jeg vet ikke hvorfor. Vi bor sammen i dag. Men på enkelte områder føler jeg meg undertrykt i forholdet. Når det gjelder økonomi. Vi har begge uføretrygd og trygd til forvaltning. Jeg fikk bare minstetrygd, han fikk ung ufør og har bedre økonomi enn meg. Jeg har fått beskjed om fra nav at det er jeg som bruker mest penger. Og det får jeg høre fra partner også. Men han bruker mye penger på en hobby han har, og glemmer at jeg brukte hele erstatningen jeg fikk på reise til oss to, møbler og TV. Nav legger seg også opp i personlige ting i mitt liv, så sist jeg hadde møte der, måtte jeg reise meg og gå derfra. 

Behandler jeg går til legger seg også opp i veldig personlige ting, og det er ikke noe jeg bare føler. Hadde ansvarsgruppemøte for litt siden og ble utsatt for kryssforhør av behandler og psykiater. Det skjer på alle ansvarsgruppemøter visstnok. Jeg ga derfor beskjed om at jeg tar pause fra behandlingen.

Men jeg trenger behandling tror jeg og vet nå ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes ikke at jeg får hjelp der jeg går nå. Det er ikke annet enn prating om løst og fast. 

Det er litt vanskelig å skrive om alle konkrete hendelser her fordi jeg er redd for å bli gjenkjent. Men mye av dette føler jeg er krenkende.

Det letteste har alltid vært å ta all "skyld" på meg selv, for det truer selvfølelsen min å bli hersa med. Da er det lettere å ta på meg alt ansvaret for ting. 

Men nå sitter jeg i en mental suppe, for behandlerne har sagt at alt er ikke min feil og at noe kan være urettferdig mot meg, også i forholdet jeg er i. Og jeg er så altfor lettpåvirkelig for hva andre sier. Kanskje fordi jeg har en vag identitet.

Og hvordan jeg kommer jeg meg ut av denne suppa? Jeg vet ikke hvordan sette grenser. Hvordan kan jeg vite hva som er riktig og galt for meg når jeg har så svak identitetsfølelse? Og jeg klarer ikke stole på meg selv og mine følelser/grenser. For hvis jeg sier fra om noe til noen, så kommer det en intens redsel for å bli avvist og forlatt. Jeg føler meg fanget.

Det er smertefullt, fordi jeg tenker på alle de "overtredelsene" jeg blir utsatt for. Betyr det at jeg har rett? At jeg ikke er verdt noe, verdt å like og være glad i? At jeg er en ok person? Og hva er min egen paranoia og hva er tilfellet?

Noen andre som sliter med dette?

Anonymkode: d1bf8...2c5

Har diagnosen kptsd blitt nevnt for deg?

[AnonymBruker]

11 timer siden, XbellaX skrev:

Har diagnosen kptsd blitt nevnt for deg?

En psyk.sykepler utredet meg for mange år siden og mener bestemt jeg ikke har ptsd. Men da jeg nevnte k-ptsd, så så hun at den diagnosen vet hun ingenting om. Jeg har bedt om utredning for det, det kokte bare vekk, men det er snart ansvarsgruppe. Sliter også med uttalte revmatiske plager som har forverret seg med tiden. Det begynte med ryggen. Men fastlegen vil ikke henvise meg til revmatolog. Så jeg er så frustret over systemet rundt meg hvor jeg ikke kommer noen vei. 

Anonymkode: d1bf8...2c5

[XbellaX]

Har du noen tanker om hva slags behandling som kunne vært nyttig å forsøke? Jeg forstår ikke helt hva du mener når du skriver at du reagerer på at din behandler legger seg opp i personlige ting, behandling er jo tross alt personlig. Er det tema som ikke er forenlig med terapi du mener (i retning av grenseløs behandler osv)?

Endret 18. januar 2019 av XbellaX

[AnonymBruker]

På 18.1.2019 den 15.11, XbellaX skrev:

Har du noen tanker om hva slags behandling som kunne vært nyttig å forsøke? Jeg forstår ikke helt hva du mener når du skriver at du reagerer på at din behandler legger seg opp i personlige ting, behandling er jo tross alt personlig. Er det tema som ikke er forenlig med terapi du mener (i retning av grenseløs behandler osv)?

Det er litt vanskelig å si så mye her, men en periode ble det litt grenseløst synes jeg. Jeg vet ikke, kanskje gruppeterapi men de tar bare inn yngre folk😔får bare støtteterapi nå. Føler vel at mye av bearbeidingen må jeg gjøre selv, og noe har jeg klart, men relasjonsproblemene er der, og jeg har veldig mye angst for å være alene også, som i dag, på en søndag. 

Anonymkode: d1bf8...2c5