Jeg har blitt en innesluttet pasient

[Gjest franklyscarlet]

i det siste. 

Jeg er så redd for å høres klagete ut, og at jeg dermed ikke skal bli tatt på alvor, at jeg ikke tør å fortelle psykologen at jeg egentlig er veldig deprimert for tiden. Det høres sikkert provoserende teit ut, men når jeg skal noe, f.eks til psykologen, så bruker jeg det jeg har av krefter på å fremstå som en normal og oppegående person. De gangene jeg har gått ut usminket og ustelt møter jeg typisk kjente eller bekjente, og angrer alltid på at jeg ikke "tok på meg masken min" før jeg dro. De siste timene jeg har vært til behandling, har jeg bare blitt sittende taus, og jeg tør heller ikke ha øyekontakt med psykologen. Ser sikkert ut som en idiot. Det er så mye jeg ikke tør å si, samtidig som jeg blir overveldet av følelser, og resultatet er at jeg blir helt innesluttet.

Greia er at det går skikkelig dårlig. Jeg prøver bare å holde ut dagene, selv om livet er helt på grensa til uutholdelig. Det er ingenting som betyr noe for meg lenger. Jeg sitter stort sett og glaner ut i luften. Har bare lyst til å være alene. Bryr meg ikke om familie eller venner lenger. Orker ikke lage mat eller spise. Har mistet interessen for det jeg pleier å bry meg om. Sover lite. Jeg synes ikke livet er verdt å leve, og går jeg egentlig glipp av noe hvis jeg dør? Det er slitsomt å ha en bipolar hjerne, og å stadig bli herja med. En periode med falsk lykke, og så en periode med intens ulykkelighet og smerte. Det er bare et drittliv, spør du meg. Det der med at "det blir bedre" er bare noe "de" sier for å gi håp. Jeg tviler på om det egentlig er sant.  

Jeg tror jeg skreiv dette for å lette litt på trykket. Eller for å være litt åpen et sted hvor det føles litt tryggere. Sorry hvis det bare hørtes ut som klaging. 

[frosken]

Det med "at det sannsynligvis blir bedre", sies kanskje for å gi deg håp - men sannsynligvis er det også sant. Ikke sjelden så tar det noen år å få stabilisert bipolar lidelse, men med fornuftig behandling vil livet etter hvert som regel gå inn i en mer stabil fase.

Du vet jo selv at du med fordel kan fortelle psykologen hvordan du har det, så det er det vel ikke noe poeng at jeg sier. Foreslår at du gjør et nytt forsøk neste time.  

[Mëmëso]

2 timer siden, franklyscarlet skrev:

i det siste. 

Jeg er så redd for å høres klagete ut, og at jeg dermed ikke skal bli tatt på alvor, at jeg ikke tør å fortelle psykologen at jeg egentlig er veldig deprimert for tiden. Det høres sikkert provoserende teit ut, men når jeg skal noe, f.eks til psykologen, så bruker jeg det jeg har av krefter på å fremstå som en normal og oppegående person. De gangene jeg har gått ut usminket og ustelt møter jeg typisk kjente eller bekjente, og angrer alltid på at jeg ikke "tok på meg masken min" før jeg dro. De siste timene jeg har vært til behandling, har jeg bare blitt sittende taus, og jeg tør heller ikke ha øyekontakt med psykologen. Ser sikkert ut som en idiot. Det er så mye jeg ikke tør å si, samtidig som jeg blir overveldet av følelser, og resultatet er at jeg blir helt innesluttet.

Greia er at det går skikkelig dårlig. Jeg prøver bare å holde ut dagene, selv om livet er helt på grensa til uutholdelig. Det er ingenting som betyr noe for meg lenger. Jeg sitter stort sett og glaner ut i luften. Har bare lyst til å være alene. Bryr meg ikke om familie eller venner lenger. Orker ikke lage mat eller spise. Har mistet interessen for det jeg pleier å bry meg om. Sover lite. Jeg synes ikke livet er verdt å leve, og går jeg egentlig glipp av noe hvis jeg dør? Det er slitsomt å ha en bipolar hjerne, og å stadig bli herja med. En periode med falsk lykke, og så en periode med intens ulykkelighet og smerte. Det er bare et drittliv, spør du meg. Det der med at "det blir bedre" er bare noe "de" sier for å gi håp. Jeg tviler på om det egentlig er sant.  

Jeg tror jeg skreiv dette for å lette litt på trykket. Eller for å være litt åpen et sted hvor det føles litt tryggere. Sorry hvis det bare hørtes ut som klaging. 

Kjenner så godt igjen det å bare bli sittende taus og ikke tørre å si det man vil og ha øyekontakt i sånn setting. Det er helt grusomt. Tror ikke du vil høres klagete ut om du tør å si hvordan det faktisk står til, kanskje psykologen heller vil bli fornøyd med at du sier det. Håper du klarer det! 

[Betti 11]

2 timer siden, franklyscarlet skrev:

i det siste. 

Jeg er så redd for å høres klagete ut, og at jeg dermed ikke skal bli tatt på alvor, at jeg ikke tør å fortelle psykologen at jeg egentlig er veldig deprimert for tiden. Det høres sikkert provoserende teit ut, men når jeg skal noe, f.eks til psykologen, så bruker jeg det jeg har av krefter på å fremstå som en normal og oppegående person. De gangene jeg har gått ut usminket og ustelt møter jeg typisk kjente eller bekjente, og angrer alltid på at jeg ikke "tok på meg masken min" før jeg dro. De siste timene jeg har vært til behandling, har jeg bare blitt sittende taus, og jeg tør heller ikke ha øyekontakt med psykologen. Ser sikkert ut som en idiot. Det er så mye jeg ikke tør å si, samtidig som jeg blir overveldet av følelser, og resultatet er at jeg blir helt innesluttet.

Greia er at det går skikkelig dårlig. Jeg prøver bare å holde ut dagene, selv om livet er helt på grensa til uutholdelig. Det er ingenting som betyr noe for meg lenger. Jeg sitter stort sett og glaner ut i luften. Har bare lyst til å være alene. Bryr meg ikke om familie eller venner lenger. Orker ikke lage mat eller spise. Har mistet interessen for det jeg pleier å bry meg om. Sover lite. Jeg synes ikke livet er verdt å leve, og går jeg egentlig glipp av noe hvis jeg dør? Det er slitsomt å ha en bipolar hjerne, og å stadig bli herja med. En periode med falsk lykke, og så en periode med intens ulykkelighet og smerte. Det er bare et drittliv, spør du meg. Det der med at "det blir bedre" er bare noe "de" sier for å gi håp. Jeg tviler på om det egentlig er sant.  

Jeg tror jeg skreiv dette for å lette litt på trykket. Eller for å være litt åpen et sted hvor det føles litt tryggere. Sorry hvis det bare hørtes ut som klaging. 

Du kan kanskje prøve deg å si bittelitt. Å si ingenting er uheldig, men jeg tror du trenger mer tid å åpne deg. Vær ikke så streng med deg selv.

[AnonymBruker]

Bruker du medisiner for å stabilisere deg?

 

Anonymkode: 898df...fd6

[Gjest franklyscarlet]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bruker du medisiner for å stabilisere deg?

 

Anonymkode: 898df...fd6

Kun litium. Har slutta å bli manisk, men blir like deprimert. Har altså noe effekt, men ikke så god som jeg kunne ønske.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Kun litium. Har slutta å bli manisk, men blir like deprimert. Har altså noe effekt, men ikke så god som jeg kunne ønske.

Litium skal virke på både mani og depresjoner, så det er nok de som tar manien. Har du forsøkt Lamictal?

Anonymkode: 898df...fd6

[Gjest franklyscarlet]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litium skal virke på både mani og depresjoner, så det er nok de som tar manien. Har du forsøkt Lamictal?

Anonymkode: 898df...fd6

Ja, og det fungerte ganske bra. Fikk dessverre skikkelig utslett etter hvert, og legen sa at jeg aldri kan ta det igjen.

[Fionys]

Noen ganger kan det føles enklest å bare være stille. 

Jeg er inne i en veldig lang depresjonsperiode som har vart siden september og for at jeg skal komme meg greiest mulig gjennom dagene så må jeg sørge for at jeg ikke blir sittende å tenke. Jeg ser på netflix og hører på lydbok, lydbok hører jeg på mens jeg dusjer, lager middag, husarbeid osv., dette fungerer ganske bra for å avlede tanker. Det er ingen som kan forstå hvor dårlig jeg er bare ved å se på meg, men noen vet fordi jeg har fortalt det. Dessverre er jeg ikke bare plaget av bipolar lidelse, men også ptsd, affektfobi og i tillegg skal jeg nå utredes i håp om å finne ut slitenhet og stort søvnbehov.

Jeg tror man må prøve å finne seg metoder for å få et lite avbrekk fra seg selv, jeg personlig synes netflix og lydbok er dårlige metoder, men det hjelper slik at jeg får slappet av en liten stund.

[Betti 11]

2 timer siden, Fionys skrev:

Noen ganger kan det føles enklest å bare være stille. 

Jeg er inne i en veldig lang depresjonsperiode som har vart siden september og for at jeg skal komme meg greiest mulig gjennom dagene så må jeg sørge for at jeg ikke blir sittende å tenke. Jeg ser på netflix og hører på lydbok, lydbok hører jeg på mens jeg dusjer, lager middag, husarbeid osv., dette fungerer ganske bra for å avlede tanker. Det er ingen som kan forstå hvor dårlig jeg er bare ved å se på meg, men noen vet fordi jeg har fortalt det. Dessverre er jeg ikke bare plaget av bipolar lidelse, men også ptsd, affektfobi og i tillegg skal jeg nå utredes i håp om å finne ut slitenhet og stort søvnbehov.

Jeg tror man må prøve å finne seg metoder for å få et lite avbrekk fra seg selv, jeg personlig synes netflix og lydbok er dårlige metoder, men det hjelper slik at jeg får slappet av en liten stund.

Jeg er mye stille, hvet ikke hva jeg skal si. Jeg slurver forbi dagene. Det eneste hva frister er senga mi. Få gjørt husarbeid i flere omganger.

Hvor lenge må du vente på utredning? Fastlegen min sa de har ett års ventetid.

 

[FjellOgDalar]

Psykologen vil nok heller at du "klager litt." Det er først da h*n virkelig får anledning til å hjelpe deg. Jeg har og slitt veldig med angst for å overdrive, for å framstå som en drama-queen, for å bli dømt osv. Men det hjelper ikke når man ikke får sagt det som det er. Det som gjør det lettere for meg: Skrive om det jeg opplever og ta det med til timen - da får jeg tid og rom til å sette ord på hva som er tøft - noe som kan være vanskelig på direkten hos psykologen. Noen ganger har jeg hatt med meg en tredjepart som har støttet meg i å snakke om vanskelige ting. Det har gjerne vært kontakten min i psykisk helse i kommunen,  evt. pårørende. Den kommunale kontakten ser meg mer i hverdagen, og jeg har hatt samme person å forholde meg til i årevis. Men skriving er det jeg klart har mest nytte av. 

Bipolar suger - finnes ikke tvil om det. Synd det med Lamictalen. Tåler du antidepressiver? Wellbutrin vet jeg er et vanlig valg i så måte. Noen ap kan og virke stabiliserende, som Quetiapin (Serquel).  

[Fionys]

3 timer siden, Betti 11 skrev:

Jeg er mye stille, hvet ikke hva jeg skal si. Jeg slurver forbi dagene. Det eneste hva frister er senga mi. Få gjørt husarbeid i flere omganger.

Hvor lenge må du vente på utredning? Fastlegen min sa de har ett års ventetid.

 

Jeg har ventet siden mai og har endelig fått time.

3 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Psykologen vil nok heller at du "klager litt." Det er først da h*n virkelig får anledning til å hjelpe deg. Jeg har og slitt veldig med angst for å overdrive, for å framstå som en drama-queen, for å bli dømt osv. Men det hjelper ikke når man ikke får sagt det som det er. Det som gjør det lettere for meg: Skrive om det jeg opplever og ta det med til timen - da får jeg tid og rom til å sette ord på hva som er tøft - noe som kan være vanskelig på direkten hos psykologen. Noen ganger har jeg hatt med meg en tredjepart som har støttet meg i å snakke om vanskelige ting. Det har gjerne vært kontakten min i psykisk helse i kommunen,  evt. pårørende. Den kommunale kontakten ser meg mer i hverdagen, og jeg har hatt samme person å forholde meg til i årevis. Men skriving er det jeg klart har mest nytte av. 

Bipolar suger - finnes ikke tvil om det. Synd det med Lamictalen. Tåler du antidepressiver? Wellbutrin vet jeg er et vanlig valg i så måte. Noen ap kan og virke stabiliserende, som Quetiapin (Serquel).  

Jeg bruker kun litium, men har tidligere prøvd meg på antidepressiva. Jeg har lite virkning av antidepressiva og det lille av virkning som jeg kanskje har blir overskygget av bivirkninger og verst av dem alle er at jeg blir følelsesmessig flat. Pga. dette har jeg ingen ønske om å ta AD og psykiateren min var helt enig. Når det er sagt så kommer jeg til å ta AD en periode hvis jeg blir veldig, veldig dårlig, men vil ikke ta det veldig lenge for jeg blir som en zombie og for meg er disse små hverdagsgledene noe av det viktigste i livet. Efexor va siste AD jeg brukte og rett etter at jeg sluttet med disse så var jeg følelsesmessig ustabil, tok noen uker før det stabiliserte seg og jeg ble normal. 

Jeg har ingenting imot medisiner og kan gjerne prøve det jeg får anbefalt av psykiater, men det bør ha mer positiv virkning enn negativ for at jeg skal bruke det i lengden.