Gå til innhold

Det å ha et avklart forhold til døden ?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hva betyr egentlig det? Jeg har opplevd å bli møtt med denne setningen noen ganger hos ulike behandlere. Jeg er ikke spesielt redd for å dø men har opplevd noen dødsfall rundt meg og i familien og opplevd det vanskelig. Et var veldig traumatisk og plager meg enda lang tid etter. Jeg har blitt fortalt at det plager meg fordi jeg ikke har et avklart forhold til døden. Behandlere virker veldig avslappet til dette med døden men har ikke forklart meg helt hva de mener med dette. Noen meninger om saken ? 

Anonymkode: 3a8f1...776

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg tror det er ganske normalt at folk skyver tanker om døden unna. Men når man opplever dødsfall rundt seg så blir det allikevel vanskelig. Å ha et avklart forhold til døden er ikke lett. Jeg er veldig på å skyve tanken om den unna. Og så tar jeg det når det kommer opp situasjoner hvor den skjer. Og da begynner jeg å filosofere. Men man skal alltid huske på hva en selv ønsker for andre når en dør. Jeg ønsker at mine nærmeste skal leve videre, og være lykkelig. Og det ønsker de som man mister for deg også. Viktig å tenke på. 

I perioder så kan jeg gå rundt å tenke på døden. Men jeg forsøker å skyve den så godt som mulig unna, og heller ta slike ting som det kommer. Takle det der og da, og leve i nuet. Husk alltid at de som du har mistet ønsker nok at du skal ha det fint, og leve videre. De lever gjennom deg. 

 

Endret av Thebutterfly
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Døden er noe helt annet enn man tror når man ikke er i aktiv dødsfase selv tror jeg. Jo nærmere man står en person jo mere personlig berørt blir man tror jeg. Gjelder det barn eller unge føles det bare helt uforståelig. Nå har ikke jeg kjent mange som er død men jeg føler vi som samfunn behandler syke mennesker ofte mye feil. Vi fortrenger sykdom og død for vi er bare opptatt av penger og status ofte tror jeg. Vi er nok mye inndoktrunerte tror jeg. Enkelte mener vi hører for mye på de profesjonelle men jeg vet ikke.Hva vi har opplevet i vårt liv har mye å si tror jeg og våre kunnskaper om sykdom og død. Mye urett blir oss også til del når vi blir syke og kanskje dør  tror jeg. Jeg føler også at noe er galt i forhold til overleverte tanker omkring dette men hvordan skulle det ellers være? Jeg tror aldri man har et avklart forhold til døden. Jeg trodde også det i mange år ,men da lurer man seg selv tror jeg i dag. Viktig å føle at man ikke behøver å være noe annet enn den man er ei heller i døden føler jeg. Men det blir ikke alle til del i dag. Det er store forskjeller på folk også her tror jeg.

Anonymkode: 78a4e...a09

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt usikker på hva som menes med å ha et avklart forhold til døden, men jeg tenker kanskje at det har med å akseptere at folk dør. Man lever også dør man, og det er sånn livet er. Noen får et kort liv, mens andre får et langt liv, og de som overlever andre, må bare fortsette å leve selv om den andre personen ikke lenger er tilstede.

Men om man har et dårlig forhold til døden, er jo det også avklart, så jeg må innrømme jeg ikke helt forstår det der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Døden er noe helt annet enn man tror når man ikke er i aktiv dødsfase selv tror jeg. Jo nærmere man står en person jo mere personlig berørt blir man tror jeg. Gjelder det barn eller unge føles det bare helt uforståelig. Nå har ikke jeg kjent mange som er død men jeg føler vi som samfunn behandler syke mennesker ofte mye feil. Vi fortrenger sykdom og død for vi er bare opptatt av penger og status ofte tror jeg. Vi er nok mye inndoktrunerte tror jeg. Enkelte mener vi hører for mye på de profesjonelle men jeg vet ikke.Hva vi har opplevet i vårt liv har mye å si tror jeg og våre kunnskaper om sykdom og død. Mye urett blir oss også til del når vi blir syke og kanskje dør  tror jeg. Jeg føler også at noe er galt i forhold til overleverte tanker omkring dette men hvordan skulle det ellers være? Jeg tror aldri man har et avklart forhold til døden. Jeg trodde også det i mange år ,men da lurer man seg selv tror jeg i dag. Viktig å føle at man ikke behøver å være noe annet enn den man er ei heller i døden føler jeg. Men det blir ikke alle til del i dag. Det er store forskjeller på folk også her tror jeg.

Anonymkode: 78a4e...a09

Jeg tror at de færreste personer klarer å ha et avklart forhold til døden. Det er vanskelig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke spesielt redd for å dø men har opplevd noen dødsfall rundt meg og i familien og opplevd det vanskelig. Et var veldig traumatisk og plager meg enda lang tid etter. Jeg har blitt fortalt at det plager meg fordi jeg ikke har et avklart forhold til døden.

Jeg synes du kan spørre hva de egentlig mener med det.

Det er ikke så vanskelig å ha et "avklart forhold til døden" i den betydning at man vet og har forstått / akseptert at vi alle skal dø, og at dette også gjelder en selv, men at man likevel ikke trenger å føle bare ro og harmoni rundt dette allikevel. Jeg synes det er mye å forlange at man ikke skal kunne plages av et dødsfall i familien som man for eksempel føler skjedde altfor tidlig, selv om man har "avklart" dette. Det høres ut som en fin teori, utviklet av noen som ikke har opplevd noe sånt selv.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

9 minutter siden, laban skrev:

Jeg synes du kan spørre hva de egentlig mener med det.

Det er ikke så vanskelig å ha et "avklart forhold til døden" i den betydning at man vet og har forstått / akseptert at vi alle skal dø, og at dette også gjelder en selv, men at man likevel ikke trenger å føle bare ro og harmoni rundt dette allikevel. Jeg synes det er mye å forlange at man ikke skal kunne plages av et dødsfall i familien som man for eksempel føler skjedde altfor tidlig, selv om man har "avklart" dette. Det høres ut som en fin teori, utviklet av noen som ikke har opplevd noe sånt selv.

 

Helt naturlig å bli trist og tankefull når noen i familien dør. Enig i det du skriver her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med å ha et avklart forhold til døden menes:

1. Å akseptere at du, i likhet med alle andre, en gang kommer til å dø.

2. Å akseptere at du ikke under noen omstendighet vet når eller av hvilken årsak du kommer til å dø. 

3. Å ikke bruke hele livet sitt på å unngå døden (f.eks ikke være fanatisk veganer kun for å unngå hjertesykdom) eller å ikke reise på ferie fordi flyet kan kræsje.

Endret av issomethingwrong
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøver man ikke å unngå døden for seg selv å andre på alle måter man kan? Er ikke dette det naturlige og det avklarte?

Anonymkode: 78a4e...a09

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøver man ikke å unngå døden for seg selv å andre på alle måter man kan? Er ikke dette det naturlige og det avklarte?

Anonymkode: 78a4e...a09

Nei, det gjør man ikke. Dette er ikke det naturlige og avklarte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Med å ha et avklart forhold til døden menes:

1. Å akseptere at du, i likhet med alle andre, en gang kommer til å dø.

2. Å akseptere at du ikke under noen omstendighet vet når du kommer til å dø. 

3. Å ikke bruke hele livet sitt på å unngå døden (f.eks ikke være fanatisk veganer kun for å unngå hjertesykdom) eller å ikke reise på ferie fordi flyet kan kræsje.

Da har jeg et avklart forhold til døden for min egen del. Men er ganske sikker på at teori og praksis er to forskjellige ting. Har hatt noen panikkanfall der jeg har følt jeg skulle dø, følte ikke å ha et så avklart forhold til døden akkurat da😊. For min del er det vanskeligste å takle smerten og skyldfølelsen over at noen er borte og bli kvitt tanken på en som døde under dramatiske omstendigheter. Mer smerten rundt hvordan de døde enn selve døden. Og den vonde følesen av savn, det uopprettelige. Hvis psykiateren mener at det å få et avklart forhold til døden kan hjelpe skulle jeg gjerne lære dette. 

Anonymkode: 3a8f1...776

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At man ikke lever hele livet i frykt for å dø. Altså at man har forsont seg med at man skal dø, og at man ikke kan vite nøyaktig hvor, når eller hvordan. 

Hvis man forsoner seg med det, så har man vel et avklart forhold til døden. Det handler ikke om å ikke bry seg om potensielle farer, men om at man ikke unngår alt som kan bli farlig. Man trenger ikke å gå til legen med en gang man opplever et symptom, bygge et bomberom fullt av hermetikk i kjelleren, kjøre lange omveier for å unngå tunneler osv. Det er meningsløst å redusere livskvaliteten betraktelig, bare fordi man skal dø en gang. Likevel har alle sunn fornuft, man vet hva som sjeldent er farlig og man vet hva som ofte er farlig. Så man prøver ikke å klatre opp K2 uten nevneverdig erfaring. 

Anonymkode: 8df78...dc2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Prøver man ikke å unngå døden for seg selv å andre på alle måter man kan? Er ikke dette det naturlige og det avklarte?

Anonymkode: 78a4e...a09

Hvordan kan man prøve å unngå døden når man ikke aner når den kommer eller årsaken til at den kommer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 timer siden, Trine skrev:

Hvordan kan man prøve å unngå døden når man ikke aner når den kommer eller årsaken til at den kommer?

Man kan gjøre normale ting for å unngå døden. F.eks unngå å bruke dop, ikke gå alene i tvilsomme områder av New Orleans om natten eller unngå å ha BMI over 40.

Det sykelige skjer når man unngår positive ting fordi man er redd for å dø. F.eks unngå å dra til New Orleans generelt. Som for øvrig er en veldig fin by. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Man kan gjøre normale ting for å unngå døden. F.eks unngå å bruke dop, ikke gå alene i tvilsomme områder av New Orleans om natten eller unngå å ha BMI over 40.

Det sykelige skjer når man unngår positive ting fordi man er redd for å dø. F.eks unngå å dra til New Orleans generelt. Som for øvrig er en veldig fin by. 

Ja, det var vel helst den "på alle måter man kan" jeg stusset på. Jeg tenker ikke så mye på døden, jeg prøver å unngå ting som mest sannsynlig kommer til å skade meg, men jeg unngår ikke f.eks å kjøre bil, selv om det er en viss risiko forbundet med det. Så da gjør jeg jo ikke alt jeg kan for å unngå døden. Og det er vel ikke normalt å gjøre alt man kan heller, for da gjør man jo livet unødig vanskelig for seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Prøver man ikke å unngå døden for seg selv å andre på alle måter man kan? Er ikke dette det naturlige og det avklarte?

Anonymkode: 78a4e...a09

Ett eksempel fra mitt liv og det er når en person er døende og kun har uker eller dager igjen. Da må man akseptere det og støtte den som dør i at det er greitt å dø. Vi hadde nettopp ett dødsfall i familien. Det tok over en måned fra beskjeden kom til det var over. Vi byttet på å være der hele døgnet og enkelte brukte tiden på å protestere for de mente at dette kunne snu og gå bra. Andre aksepterte at det er som det er og at det er viktig å ikke overføre negative tanker til den døende. Det var trist og veldig tungt men jeg fant mye trøst i å gi støtte og ro. Når det var vaktskifte mellom oss som våket kunne man merke på den døende om de før meg hadde overført ro og omsorg eller sorg og fornektelse. 

Jeg har ett avklart forholdt til døden. Jeg håper jeg kan leve og oppleve å lykkes med en del ting før den tid men når den tiden kommer er det helt greitt, jeg skal videre og bort fra strev og slit. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er vanskelig å snakke om døden. I gamle dager sa enkelte at de døde var gått over i det hinsidige eller " levet i en annen virkelighet" Ord og begreper jeg har hørt har vært mange og jeg har brukt mange ufullstendige ord og begreper selv. Husker en gang på telefon i ungdommen jeg skulle videreformidle beskjed om at noen var død. Jeg begynte å snakke om sykdommen og sykehuset og kom til slutt frem til " fakta" at vedkommede var død. Vedkommende jeg snakket med befant seg  i utlandet og fortalte meg etterpå at alle mine ord gjorde bare værre. Så jeg føler veldig vanskelig. Ofte kan vi mennesker ha opplevet den døde så forskjellig også. Å snakke stygt om de døde synes jeg ikke  om ,men det hender jo folk har hatt en mer " offentlig rolle" i samfunnet og da er det litt annerledes synes jeg. For de nærmeste har de døde en plass så lenge de selv lever ofte og det bør man respektere synes jeg. Når barn og unge dør eller små barn forstår man ikke om man ikke selv har opplevet kanskje. For mange er døden noe veldig privat noe og alle har ikke så mange pårørende.Man vet også ofte lite tror jeg om hvilke følelser som melder seg når døden virkelig er der tror jeg og banker på ens egen dør. Det er mye opp til samfunnet synes jeg å sørge for at folk ikke ønsker seg ut av livet. Vi tenker ikke alle likt men livet er alltid verd å sloss for synes jeg. Men alt kan skje i livet.

Anonymkode: 78a4e...a09

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har tenkt på at vi burde kanskje lyttet mer til kroppens signaler om å bare sette oss ned og la tårene trille ved egen og andres død men man er redd for å bli en belastning for den allerede så hårdt prøvede helsehjelpen kanskje eller bli et nytt " nutcase" i en eller annen institusjon. Kanskje trer en underbevisste overlevelsesmekanisme inn så man ikke faller inn i fortvilelsen mørke for godt. Man gjør seg så mange underlige tanker før man står oppe i deg selv. På sykehuset synes jeg de burde være klarere i fohold til hvor mye og hvor lenge man som pårørende kan være hos pasienten. Spesielt når pasienten har det veldig jævli. Mulig det er feiltolkning men man føler det er et så fremmed sted og klarer ikke "være seg selv."føler jeg. Om ikke barndommens magiske tro på at alt kan gå bra virker som ja jeg vet ikke hva forsvinner den for alltid.

Anonymkode: 78a4e...a09

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å akseptere at du ikke under noen omstendighet vet når eller av hvilken årsak du kommer til å dø

*Ikke under noen omstendighet er jeg ikke enig i.

Anonymkode: 6371c...ef8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å være barnløs og uten akkurat noen nære pårørende er ikke så stor utfordring man kanskje kunne tro. Med årene har jeg sett at vi alle har utfordringer i livet og de kan være vel så store og kanskje uendelig større enn den barnløses og " frendeløses". Den barnløse møter ikke store forståelsen men det kan være en liten utfordring samholdt med mye annet. Men manglende helsehjelp på grunn av trange budsjetter i mange kommuner tror jeg rammer mange og fratar dem trygghet og ro i så kritiske situasjoner i livet. Det er en stilltiende aksept for at så må skje for å redde kloden virker det som. Om noen protesterer blir man lett mobbet som i skoledagene og for de som ble det da tippes det opp i gamle sår som vel aldri gror. Det er mye trist i dag rundt om. Lurer ofte på hvordan det er i nord med de lange avstandene og endra mindre utbygget alt sammen. Tenker på min egen bestemor som nok var veldig alene i sekstiårene. Alt gikk på håndskrevne brev den gang.

Anonymkode: 78a4e...a09

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...