Blir stadig svakere og mister krefter til å kjempe i mot

[Gjest victoria]

Jeg har gått i behandling i 6år i psykiatrien og, i den siste tiden har det vært tøffe tider for meg.Har stadig blitt mer nærtagen av meg og blir fortere irritert over små bagateller.Vet ikke hvorfor.Har bare en haug problemer som samler seg opp i hodet som er vanskelig å sette ord på.

For hver dag som går har jeg noen oppturer og nedturer,mens andre ganger er jeg midt på treet.Generelt sett vil jeg si at problemene mine blir stadig større for hver dag som kommer.Stadig fortrenger jeg dem mer og mer.Blir svakere for hver dag og får mindre krefter til å kjempe i mot. Nå er jeg på randen til å gi opp,men likevel så har jeg en slags vilje inne i meg som fortsetter å kjempe i mot disse problemene likevel.

Når jeg går hos den ene behandleren min,merker hun at jeg er sliten, deprimert og har nesten ikke krefter igjen til å kjempe.Jeg er rett og slett for sliten til å fortelle hvordan jeg har det.Med andre ord, vil jeg si at jeg nesten ikke husker lengre hva mine problermer dreier seg om.Derfor spurte hun om vi skulle avslutte behandlingen hos henne.Så kunne vi komme tilbake senere.Da skulle jeg få tenketid og tenke på det slik at jeg ikke behøvde å svare med en gang.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Hvorfor kjemper du sånn?

Kan du ikke bare hvile litt?

Det gjør vel ingenting om du ikke er sterk, eller?

[Gjest katherina]

hva er det du kjemper mot da ??

[Piraye]

ja,jeg vet...livet er en kamp...mot undergangen. men du må få hvilt litt...må få mobilisert krefter til å klatre opp toppen liksom...etter da er det kanskje ikke bare nedoverbakke...:-( men kanskje en litt slakkere motbakke...som er lettere...kom deg bare over toppen først...?

støtter deg jeg...you go girl!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kanskje du skulle bruke antidepressiva og ta fri fra psykoterapien en god stund?

[Gjest (ikke undertegnet)]

Tror jeg vet hvordan du har det. Hadde min første depresjon for 11 år siden, har gått i psykoterapi og går på antidepressiva. Har nå pause (?) i psykoterapien - men bruker fortsatt medisinen.

Jeg merket at det på en måte var en "lettelse" å ikke lenger gå i terapi - det ble på en måte en gjentagende fokusering på alt som var negativt. Klarte ikke å frigjøre meg fra det negative og fokusere på det positive som er tross alt.

Jeg merker jo at jeg på en måte har satt tempoet ned med tanke på det jeg må ta tak i, men likevel - det går framover i MITT tempo! Jeg føler meg ikke hele tiden på "etterskudd" lengre. Slipper å se ned i gulvet mens jeg svarer negativt på spørsmål om jeg har gjort det og det.....

Jeg kjemper meg sakte tilbake til livet, og jeg må gjøre det alene. For meg selv og for min egen del. For en dag å kunne si "JEG gjorde det!"