Sliten..

[Gjest tankefull]

Det er lettere på jobben nå,har t.o.m. tatt en x-travakt.Kanskje det er sunt å slite seg ut slik at man slipper å tenke så mye??

Med 2 livlige gutter som ikke alltid er enige om ting +mann,hus,jobb o.s.v. i tillegg til sorgen og savnet etter lillegutt;er så sliten!!Men,jeg fungerer;det er ikke det!

Etter urnenedsettelsen for en uke siden var jeg ganske nedfor og "landet" med et brak på lørdag.Det var ren og skjær viljestyrke som gjorde at jeg ikke brøt sammen foran barna;ville bare løpe til der hvor Nestor ligger og grave ham opp;hylskrike!!Men,kan ikke det!!?!Jeg gikk dit dagen etterpå og "pratet" med Nestor; gråt og gråt.Den stunden var GOD og VOND!Klarte å få gravd litt slik at jeg lagt til ham halskjedet mitt(et gullkors+den første ringen jeg fikk av min mann).Det skulle Nestor ha!Da fikk jeg på en måte en slags ro i hjertet mitt..

Nå har jeg begynt å si at det går greit når folk spør.Orker ikke alltid å dele min sorg og mitt savn med alle hele tiden;ikke misforstå,setter pris på at de bryr seg om.

En travel hverdag,folk som krever deg på alle kanter;hensyn å ta.Vi skal også ta vare på de to elskede barna vi har igjen!Det kan bli litt mye innimellom.Å finne tid til seg selv går ikke alltid...

Ja,dette var litt av salve...

Jeg savner lillegutten min sånn!!Ikke tenke så mye,sier mannen min;men det er lett å si!!

Fra Nestor sin mamma som så gjerne skulle hatt ham i armene...

[Gjest maria]

Hei tankefull!!

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Livet etter at man har mistet et barn er som en berg og dalbane. Noen dager er forholdsvis ok, mens andre er forferdelig tunge å komme igjennom. Uansett hvor vondt det er så må man komme seg igjennom sorgen. Det å jobbe mye og fylle tiden med masse aktiviteter kan være bra i og for seg, men det er viktig å finne tid til sorgabeidet også. Den jobben blir ikke borte fordi om man har andre ting å tenke på. Kanskje tvert om, den blir kanskje vanskeligere. Det er viktig å bearbeide den når man føler for det, uansett hvor mye man har å gjøre.

Min samboer sier det samme som din mann "- ikke tenk så mye, det gjør deg så trist". Men hvordan kan jeg la være, jeg har jo nettopp mistet min sønn. Kan ikke, vil ikke glemme han!! Jeg tror min samboer ber meg om å tenke mindre fordi han blir lei seg når han ser meg så mye trist og deprimert. Jeg har sagt til han at vi sørger ulik og jeg respekterer hans måte å sørge på ,og han må respektere min måte å takle sorgen på.

Jeg forstår at du er sliten, man blir det av sorgarbeid og uendelig savn. Håper du finner tid til å få sørget og slappet av litt.

Tenker på deg og gir deg en klem

hilsen