Gå til innhold

Autisme, depresjon og CBT.


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Hei!

Ja dette erfarte jeg selv en gang, jeg var kanskje ikke deprimert, men jeg var sliten og fortvilt, så ble jeg søkt inn på et DPS, men fikk panikkfølelse, enda mer uro og frustrasjon, fryktelig tristhet osv.. etter bare en time der.

Jeg ventet liksom på å få vite hvorfor jeg var fortvilt, og hva som var galt, istedet ble det en time preget av taushet, kaos, og enda mer fortvilelse. Da psykologen sa at timen var over, ble jeg så fortvilt at jeg hadde lyst løfte bordet og kaste det i veggen, så fortvilt har jeg aldri blitt at jeg har tenkt en sånn tanke om å kaste noe i veggen. Men for meg hadde det vært 45 minutter med terror, jeg skjønte ingen ting av hva som foregikk! 

Så ville jeg ikke tilbake dit, og da var det fastlegen sa at jeg kanskje hadde asperger og han søkte meg inn på nevrohabiliteringen, der ble jeg utredet, fikk konkrete forslag, konkrete spørsmål, spørsmål det var mulig svare på,  og ikke minst fikk jeg skrive, istedet for å snakke, og jeg er utrolig takknemmelig for at jeg kom dit. Alle behandlerne var flinke og det var mulig snakke med dem.

Etter noen år, skrev jeg til den psykologen på dps, hun svarte meg, og utrolig nok, husket hun meg. Hun beklaget at jeg hadde blitt så opprørt, hun hadde videre tenkt på asperger syndrom, og skulle ta dette opp med meg, men jeg kom ikke tilbake. Videre skrev hun at hun hadde videreutdannet seg innenfor autismespekteret, så hun forstod hvorfor jeg hadde opplevd timen som forvirrende og hvorfor den hadde gjort meg så opprørt.

Hun merket ikke at jeg var fortvilt og forvirret da jeg gikk, dette var kun inni meg, så bare jeg visste om det, men hun tenkte det var noe, siden jeg ikke kom tilbake. Jeg syns det var fint av henne å svare meg.

Imidlertid kunne jeg i dag, fordi jeg har lært og lest mer om de mellommenneskelige rellasjoner, forholdt meg annerledes til det hele, i dag kunne jeg ha sagt at jeg trenger mer konkretisering, og jeg har også blitt flinkere på å vite hva følelser heter, hvordan beskrive dem, hvordan følelser virker mellom mennesker, og jeg kunne også visst å sette ord på hva jeg trengte hjelp med.

Men igjen det er jo etter år, med god hjelp fra mennesker som jobber mer spesifikt med mennesker med autisme.

Jeg ser når mine barn med asperger, i perioder, strever, så er det siste de vil snakke om følelser., eller treffe noen psykolog/psykiater...Siden jeg har lært en del, kan jeg sette ord på mye for dem, det er ok, de lytter og absorberer informasjonen om de mellommenneskelige rellasjoner, bare det gjøres tilpasset dem, og i passe mengder og mest mulig konkret og presist, og viktig: ikke med for mange ord. Så må man legge inn pauser, hvor de kan få puste og fordøye informasjonen før man fortsetter. De kan stenge helt av, lukke seg inne, når ting blir vanskelig. Når det bygger seg opp til å kunne bli et uheldig meltdown, kan jeg si feks. " Jeg ser og kjenner at du ikke har det bra nå, derfor kommer jeg inn, jeg vet du ikke vil snakke, og du trenger ikke snakke/si noe, men jeg som din mamma, kan ikke se på uten å gjøre noe, når du har det så dårlig som nå".

Så pause stille...så kan jeg si, "Derfor tenkte jeg at jeg kan si noe om mine tanker først...", Så starter jeg med få ord å sette ord på noe av det jeg tenker kan ha medført frustrasjonen/isoleringen/slitenheten, og jeg gjør det til en normal ting, en normal følelse, en normal følelse de har i seg, når de reagerer. 

Sist jeg gjorde dette, begynte mitt barn å gråte, jeg skjønte jeg hadde satt ord på noe vanskelig for hn, og siden jeg hadde sagt, "jeg er veldig glad i deg" og jeg ga hn en klem (noe jeg sjelden gjør, fordi hn ikke liker klemmer) så gråt hn og sa, "jeg er glad i deg også mamma, men jeg liker ikke klemmer". Jeg svarte, "jeg vet det, men i dag måtte jeg gi deg en, fordi det også er vondt for meg, at du ikke trodde jeg likte deg lenger", Jeg smilte litt til hn og sa videre, " så jeg tok en klem fra deg, fordi det gjør vondt for meg når du tviler på min kjærlighet, så jeg tok den fordi jeg trengte den fordi jeg er så glad i deg". Så snakket jeg rolig videre, litt enkelt om at livet ikke alltid er lett, at det er vondt å bli så alene, som man blir når alt det vonde inni en bare får vokse, og ikke blir satt ord på. Jeg sa til hn at, " vi er ikke så flinke i vår familie å sette ord på følelser og ting når vi er fortvilt, men eneste måten vi kan få hjelp/eller få avklart ting, er å prøve sette ord på det som er vanskelig, og si det. Det var vondt for meg å høre at du tvilte på min kjærlighet, men fordi vi snakket sammen, så ble ting avklart, så derfor må vi bli flinkere, til å si i fra, både at vi har det vondt, og hvilke tanker vi har inni oss". 

Så avtalte vi at hn skal være mer i stuen, jeg tullet litt med hn, så gikk jeg fordi jeg vet hn trenger alenetid. Å tulle litt er også veldig viktig for mine asperger barn, de reagerer alltid positivt, når man avslutter med et smil, og gjerne en type tull jeg vet de liker, det setter en god og ufarlig avslutning, på en samtale som de kanskje ikke i utgangspunktet ønsket, på ordene man sa som de gradvis vil tenke gjennom bare de får sin tid, viktig vet jeg at de ikke føler seg kvalt av omsorg/ eller påtvunget for mye følelser. Etter dette har vi hatt en god periode, men det å hjelpe barna når det oppstår vanskeligheter, konkretisere for dem, hva som kan være årsaker og grunner, og i slike situasjoner, stå for snakkingen selv, er veldig viktig. 

 

 

Jeg kjenner meg igjen. Det er vanskelig å snakke, spesiell om følelser. Barna mi har mye problemer å takle følelser. Derfor er det viktig at jeg finner riktige ord. Det er ikke lett. Heldigvis er mann bedre med å snakke. Jeg skulle gjøre en utredning for autisme, men jeg er redd, redd for å bli ikke ta på alvor mer. Det er ikke hensiktsmessig å løper seg villt med følelser. 

Ok ser ut til å være noe sammenheng, kanskje ikke veldig sterk men genforskningen er mangelful når de blir bedre på å finne ut hvilke gener som fører til hva vil nok en få enda større forskjeller, savner en "placebo"-sammenligning f.eks å snakke med en prest eller en vennligsinnet menneske som lytter til dem uten noe spessiel "metode" det synes jeg er viktig for at ikke effekter skal overdrives i forhold til sosial interaksjon og tid

Fig. 1

Bra at noen tør å forske på gener, det virker være ganske tabu og det tror jeg er for jo mer du forsker på gener jo mer vil du finne ut hvorfor ting blir som de blir, og at alle ikke har samme potensiale til gode og onde ting, genetisk sett, det liker vi ikke i vesten alle skal være like og merotokratiet skal vise hvem som er verdige og hvem som fortjener å bli uteliggere pga at de angivelig bruker sin frie vilje dårlig, kun din viljestyrke som avgjør hvor du ender liker vi å tro, for å si det slik, men genetisk sett kan nok ikke slike holdninger forsvares (desverre) vi er forskjellige (desverre) og å benekte det hindrer fremgang til bedre samfunn (desverre) så folk må slutte å tro at geneforskning er no "nazi" greie (forhåpentligvis)

Lykke til

 

Anonymkode: 98c02...c3b

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...