Jump to content
Jimmy-Wayne

Alkohol, blå-valium og innleggelse

Recommended Posts

Jimmy-Wayne

God kveld. 

Jeg tenkte jeg skulle skrive et innlegg her, da det er en del ting jeg er usikker på, og håper derfor at noen kanskje kan hjelpe meg litt med noen råd på veien. Kanskje fra noen som har tilsvarende erfaring, eller gjerne også en lege. 

Jeg skal prøve å forklare situasjonen. Jeg er for det første benzo-avhengig, men ikke i den forstand at jeg ruser meg. Jeg får blå Valium ( 10 mg ) av legen ( bor utenfor Norge ), og kan bruke 20 mg av disse, altså to tabletter daglig. I det siste har jeg dog brukt mindre, og vi har vært mer forsiktige. 

På den andre siden, er jeg uten tvil alkoholiker. På et sånt stadie at jeg sikkert har vært i livsfare flere ganger enn jeg kan telle; Enten pga at jeg har falt, hatt altfor høy promille, holdt på å bli påkjørt og mange av de typiske tingene alkoholikerne opplever. MEN: Jeg er nok det du vil kalle en periodedranker. Jeg går for eksempel i 3 måneder uten å røre alkohol, og da bruker jeg de nevnte dosene med valium daglig. Samtidig trener jeg ( Forbrenner lett 3500 kalorier daglig ) på høyt nivå i disse periodene, og er nok i passe god form. 

Så kommer Kong alkohol, hvis jeg blir deppa, eller hvis jeg får forferdelig lyst å ta meg en tur ut for å prate med mennesker, uten å føle meg så "anstrengt og nervøs". Uansett, så fører dette til at jeg drikker meg nesten til døde hver gang, og har ofte opplevd epileptiske anfall, og isolert meg i mørke leiligheter med gardinene trukket for, hvor jeg bare har sittet i en stol og drukket. Og da snakker vi enorme mengder alkohol. Det er ingen problem ( eller selvsagt er det jo et problem ) for meg å drikke 1 helflaske, 1 liter med likør og noen øl på 1 dag. Slik kan jeg holde på i 3-4 uker om gangen. Mat får jeg absolutt nesten ikke i meg. Jeg kan kanskje spise ett pittelite måltid om kvelden ( kanskje et glass melk og en yoghurt ). 

Jeg må også understreke at jeg tar mindre valium når jeg drikker, for jeg vil faktisk ikke dø. Det høres kanskje sånn ut, men jeg vil ikke det. 

Det som nå er situasjonen, er at etter den siste fyllekulen fant ut at jeg ikke orket mer. Jeg hadde igjen falt stygt, men da jeg våknet opp dagen etter, var jeg så depressiv, sliten, og rett og slett nærmest bekymret for at en feil tanke kom til å gjøre at jeg ville ønske å gi opp. Jeg hadde det rett og slett så jævlig. 

Derfor har jeg nå ringt et sted i Norge som er veldig kjent for å kunne hjelpe folk som sliter med både rus og psykiatri. Jeg tok telefonen, og gråt nærmest i telefonen. Jeg forklarte dem hvordan jeg hadde det, og spurte om jeg kunne være så snill å få hjelp på et sted, og over lang tid. De var utrolig sympatiske, og de tok meg veldig på alvor. Det var godt å bli hørt. 

Nå behandles saken raskt. Det ser positivt ut, og jeg tror jeg kommer til å få et opphold, men jeg har også opplevd tidligere å få avslag fra andre steder, så jeg prøver å ha en plan B. 

Jeg drikker fremdeles, men nå er det på et absolutt minimum. ( en sekspakning med vanlige 0.33 og en halvflaske med sprit for dagen, og jeg spiser 3 noenlunde skikkelige måltider daglig ) Men det jeg har lyst til, er å slutte å drikke på egenhånd ( for jeg klarer ikke å drikke på et minimum i for eksempel 1 måned ). Derfor har jeg lyst å kutte alkohol, og heller øke dosen med blå valium Roche, frem til jeg kommer hjem til Norge, og evt kommer til dette stedet hvor jeg får profesjonell hjelp. For da klarer jeg å komme igang med trening igjen, og for meg er det viktig å "føle meg sterk". Jeg kan ikke fordra den følelsen jeg får av å være oppblåst i ansiktet av alkohol, ufattelig sliten, og den "unnskyld for at jeg lever"-holdningen/nervøsiteten jeg får ovenfor alle andre mennesker hvis jeg lar alkohol herje med meg lenge nok. Det er nok mange som kjenner seg igjen, som har alkoholproblemer. 

Hvis jeg skal prøve å slutte med alkohol, opplever jeg følgende symptomer: 

Psykiske: Jeg lukker øynene når jeg skal prøve å sovne, og det er som å skru på en Twin Peaks-film. I stedet for at jeg får sove, må jeg ligge og se på de rareste bildene, "video-klippene" osv HELE tiden. Hva er det? Jeg sover ikke, så det er ikke drømmer. Jeg husker en lege en gang nevnte noe om "indre hallusinasjoner", men det er i hvert fall utrolig skremmende, til tider. Jeg har ofte tenkt at mange enorme malerier kunne ha kommet ut ifra hodet mitt når det er sånn. 

Fysiske: Noe av det mest skremmende jeg vet når jeg slutter å drikke, er nummenheten. Er det noen som kjenner seg igjen? Man blir rett og slett helt nummen i kroppen, og det kjennes ut som at man må gripe etter pusten? Hvis dette blir sterkt nok for min del, føles det som at jeg holder på å dø. Jeg vet at mange sannsynligvis vil si at dette er panikkangst. Men det er mer en nummenhet/prikking i hele kroppen, og jeg føler jeg må knipe eller påføre meg selv smerte for å kjenne at jeg lever. Hva er det?

Jeg har nå drukket i tre uker. Jeg har spist mat, men jeg har lyst å slutte å drikke nå, og heller øke dosen med valium, begynne å trene igjen, og være litt mer "fresh" til jeg eventuelt skal til avrusning, og før jeg skal til Norge. Spørsmålet er om dette er noenlunde safe. Alkoholen, spesielt hvis jeg ikke kan drikke i store mengder, gjør meg så depressiv uansett. 

Er det trygt for meg å kutte alkoholen, så lenge jeg bruker tilstrekkelige mengder med valium? Så kan jeg eventuelt ta nedtrappingen av Valium på sykehuset? 

Jeg setter enorm pris på all tilbakemelding, enten det er fra folk som bryr seg, leger, andre ansatte i helsevesenet, eller ikke minst folk som er/ har vært i samme situasjon selv. 

Jeg vil også understreke at jeg aldri har brukt Valium for å ruse meg. De er bare en god medisin for meg. 

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg ville ventet på avrusning under trygge omgivelser med helsepersonell som kan behandle deg raskt om du skulle få deler eller kramper. Nå skal det sies at Valiumen reduserer risikoen for det sistnevnte, men du skriver du har hatt slike anfall. Jeg hadde en skikkelig ekkel opplevelse sist jeg hadde en skikkelig sprekk da jeg skulle kutte ut. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke la meg inn en eller annen plass for en trygg avrusning. For det første kunne jeg ikke beholde noe som helst. Alt kom opp, og jeg fortsatte å brekke meg selv når det var tomt. For meg kan det være farlig, fordi jeg har diabetes og så blir man jo veldig dehydrert. Så kom etter hvert et tilløp til deler - som var meget skremmende. Hell i uhell har jeg epilepsi, så epilepsimedisinene mine beskyttet nok mot kramper. Men det var jo meg. Likevel tenker jeg at det å legge seg inn til en trygg og kontrollert avrusning er det beste. Om det finnes et sted du kan komme for avrusning der du befinner deg, og klarer å ikke drikke noe fram til behandling (noe som i så fall ville være en kjempeprestasjon), kan jo det være en løsning. Så får eventuelt valium komme i andre rekke - det setter deg om ikke annet ikke i livsfare om du ikke blander med alkohol.   

Denne valiumen er nok likevel og noe du må forberede deg på å bli kvitt. Har du ikke alkoholen, blir du stressa og utilpass så du finner noe annet som maskerer vanskelige tanker og følelser. Du vil være bedre tjent med å lære teknikker for å takle slikt med en mental verktyøkiste. Vær også forberedt på et liv uten alkohol. 

Jeg har erfaring med alkoholmisbruk selv, dog ikke et så kraftig forbruk som du har, men nok til at det stilte meg i potensielt livsfarlige situasjoner nå og da. Det gjorde meg asosial, for jeg ville ikke være blant andre. Enten bakfull eller full... Jeg søkte og hjelp når dette ble for ille, og det er jeg glad jeg gjorde. Å riste av seg avhengigheten har vært tøft. En lang periode måtte jeg bruke Antabus for å holde meg nykter. Men nå har jeg klart meg i 2,5 år uten. Jeg har bare fått banket inn i hodet mitt at alkohol tåler jeg ikke. Det er ikke verdt det å havne på fylla, for alt som skjer er at jeg blir mye dårligere psykisk, isolerer meg... Dagen handler mye om å skaffe seg alkohol, dra hjem, drikke til jeg slukner også på igjen. Ikke noe liv rett og slett. Jeg har det faktisk bra uten alkohol, og det går an å ha det gøy likevel. Om folk maser eller prøver å presse, så sier jeg at jeg ikke tåler alkohol. Ikke noe mer enn det. Da er det ferdig snakka, for det er ikke andre menneskers sak HVORFOR jeg ikke tåler alkohol.  For meg passet det ikke å gå på AA-møter, men for mange er det en veldig god hjelp. 

Jeg håper du snarlig vil få profesjonell hjelp snarlig, for det tror jeg er helt avgjørende for deg nå. Det vil bli krevende, men vel verdt det. 

Anonymkode: 3b144...f3e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jimmy-Wayne
På 1.2.2019 den 21.46, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ventet på avrusning under trygge omgivelser med helsepersonell som kan behandle deg raskt om du skulle få deler eller kramper. Nå skal det sies at Valiumen reduserer risikoen for det sistnevnte, men du skriver du har hatt slike anfall. Jeg hadde en skikkelig ekkel opplevelse sist jeg hadde en skikkelig sprekk da jeg skulle kutte ut. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke la meg inn en eller annen plass for en trygg avrusning. For det første kunne jeg ikke beholde noe som helst. Alt kom opp, og jeg fortsatte å brekke meg selv når det var tomt. For meg kan det være farlig, fordi jeg har diabetes og så blir man jo veldig dehydrert. Så kom etter hvert et tilløp til deler - som var meget skremmende. Hell i uhell har jeg epilepsi, så epilepsimedisinene mine beskyttet nok mot kramper. Men det var jo meg. Likevel tenker jeg at det å legge seg inn til en trygg og kontrollert avrusning er det beste. Om det finnes et sted du kan komme for avrusning der du befinner deg, og klarer å ikke drikke noe fram til behandling (noe som i så fall ville være en kjempeprestasjon), kan jo det være en løsning. Så får eventuelt valium komme i andre rekke - det setter deg om ikke annet ikke i livsfare om du ikke blander med alkohol.   

Denne valiumen er nok likevel og noe du må forberede deg på å bli kvitt. Har du ikke alkoholen, blir du stressa og utilpass så du finner noe annet som maskerer vanskelige tanker og følelser. Du vil være bedre tjent med å lære teknikker for å takle slikt med en mental verktyøkiste. Vær også forberedt på et liv uten alkohol. 

Jeg har erfaring med alkoholmisbruk selv, dog ikke et så kraftig forbruk som du har, men nok til at det stilte meg i potensielt livsfarlige situasjoner nå og da. Det gjorde meg asosial, for jeg ville ikke være blant andre. Enten bakfull eller full... Jeg søkte og hjelp når dette ble for ille, og det er jeg glad jeg gjorde. Å riste av seg avhengigheten har vært tøft. En lang periode måtte jeg bruke Antabus for å holde meg nykter. Men nå har jeg klart meg i 2,5 år uten. Jeg har bare fått banket inn i hodet mitt at alkohol tåler jeg ikke. Det er ikke verdt det å havne på fylla, for alt som skjer er at jeg blir mye dårligere psykisk, isolerer meg... Dagen handler mye om å skaffe seg alkohol, dra hjem, drikke til jeg slukner også på igjen. Ikke noe liv rett og slett. Jeg har det faktisk bra uten alkohol, og det går an å ha det gøy likevel. Om folk maser eller prøver å presse, så sier jeg at jeg ikke tåler alkohol. Ikke noe mer enn det. Da er det ferdig snakka, for det er ikke andre menneskers sak HVORFOR jeg ikke tåler alkohol.  For meg passet det ikke å gå på AA-møter, men for mange er det en veldig god hjelp. 

Jeg håper du snarlig vil få profesjonell hjelp snarlig, for det tror jeg er helt avgjørende for deg nå. Det vil bli krevende, men vel verdt det. 

Anonymkode: 3b144...f3e

Tusen takk for ditt gode svar. Jeg kjenner meg ekstremt igjen i mye av det du skriver. Den polikliniske behandlingsplassen har i dag fått sin anke. Jeg må til og med innrømme at jeg gråt i telefonen med sykehuset som er klar for å ta imot meg. Alt du skriver med alkohol, isolasjon, drikke til du slukner og så på an igjen; Det er som at jeg kunne ha skrevet det selv. For et drittliv alkohol gir en. Jeg får også de psykiske problemene du beskriver, enten jeg er full eller jeg er edru. Jeg kjenner skam når jeg drikker, og trekker meg bare tilbake, for jeg vet at jeg bare fjaser når jeg er ute blant folk. Selve bekymringen min er at jeg er både avhengig av blå-valium og alkohol. Jeg vet at det er en farlig kombo. Jeg går hele tiden og er redd for å dø. Nylig kastet jeg også opp HELE tiden. Stakkars naboene mine som hadde tynne vegger. Jeg var så dårlig at jeg fant ut at dette ikke var noe jeg gadd lenger. Jeg ringte derfor dette sykehuset. Dette vil medføre at HELE livet mitt vil forandres, ut ifra situasjonen jeg befant meg i. Men jeg tar det på strak arm hvis jeg får muligheten, enten det blir snakk om et halvt år eller ett år. 

Takk for din ærlige historie. Det hjalp meg veldig å lese nå. Og all kudos for at du har kommet deg ut av dritten. Stay strong. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×