Homofil og sorgen ved å miste

[AnonymBruker]

Jeg har et ekteskap bak meg, som både har vært godt og rikt, men som dessverre, og av mange grunner måtte ta slutt. Både min ekskone og jeg visste i mange år at jeg var homofil, vi snakket ikke direkte om det, sa aldri ordet homofil,  men det var aldri, eller sjelden, snakk om nærhet eller seksualitet etter at vi fikk de barn hun ønsket seg. 

Det har endt med en bitter skillsmisse, der hun gjør alt for å skade meg, jeg har mistet min familie, og de venner jeg hadde. Jeg vet ikke helt sikkert hvorfor mine tidligere venner ikke svarer meg mer, men jeg vet at min familie har tatt avstand fra meg, trolig pga av ting hun har sagt og henns feilaktige framstilling av meg.

Jeg er ikke en person som snakker så mye, eller som pleier kontakter, eller viser tydelig følelser, så det har alltid vært min ekskone som tok seg av det sosiale, det var hun som holdt kontakt med både venner og familie, så på den måten er det kanskje å forvente og naturlig nå at det er hun som nå blir trodd og som ender opp med både sin egen og min familie, både sine egne og mine venner.

Likevel kjenner jeg det er en belastning. Det har vært tøft for meg å komme ut av skapet, men det å stå fram som homofil, har ikke vært noen belastning sammenlignet med den belastning det har vært å miste all familie og alle tidligere venner.

Jeg har en livspartner som mine barn har akseptert og liker, så jeg tenker jeg har mye å være glad for Jeg har en jobb jeg trives med, god inntekt, og en trygghet både materielt og økonomisk som ikke alle er så heldige å ha. 

Det plager meg derfor at jeg stadig oftere får tilbakevendene selvmordstanker. Jeg greier stort sett å sette ting i perspektiv, og jeg har ikke før samlivsbruddet hatt slike tanker om å ta mitt liv, men nå registrerer jeg at jeg nærmest daglig er innom å vurdere om jeg bør ta mitt liv.

Grunnene er ulike, men alt fra det at mine foreldre, treffer min ekskone både titt og ofte, at mine foreldre stadig snakker om hvor vanskelig hun har det de få gangene jeg ser mine foreldre, at de ikke går over ens med min nye partner, til det at mine både egne venner og våre felles venner ikke vil se meg mer, alt dette og mer kjennes ofte bare for mye.

Min ekskone og jeg har god økonomi, sammenlignet med gjennomsnittet, så det at hun har det vanskelig økonomisk stemmer ikke. Vi har begge strammere økonomi nå enn før, både bidrag, to eiendommer vi hver må betale på, bidrar til det. Jeg har regnet på det, og økonomisk har vi mindre å rutte med enn før, men vi har det begge over gjennomsnittet.

Jeg ville aldri greid å se på at min ekskone skulle slite mer enn meg økonomisk, for meg har hun alltid vært en flott kvinne, og jeg er lei meg for at jeg skulle gjøre henne så vondt som det nå er klart at jeg har gjort henne, ved å ikke greie dette ekteskapet mer, og den fasaden vi begge skapte.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg daglig plages med disse selvmordstankene, jeg har mye å være glad for, så mitt spørsmål er vel bare dette, kan det å miste, eller bli utstøtt av egen familie, og egne venner, bli så belastende at man får slike tanker?

Det plager meg også en del, at min ekskone har fremstilt meg så ufølsom, at hun har løyet om mange ting, og at hun ved all denne løgnen har bidratt til at jeg også har mistet mine venner. Min partner sier jeg har hans venner, og jeg har det, men for meg er det en stadig tilbakevendene sorg, alle de jeg mistet, alle de som tror på den min ekskone sier, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få livslyst tilbake.

Er det å miste familie og venner mer alvorlig enn man tror, hva tenker andre om dette?

 

 

 

 

 

Anonymkode: 14e47...58e

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp gått ut av et ekteskap av samme grunn, men har vært ekstremt heldig med tanke på reaksjoner fra familie og venner. Likevel er det tøft, så jeg forstår så inderlig godt at du sliter når du vet hvordan det som en gang var dine venner og familie reagerer. Man sammenligner reaksjonen på samlivsbrudd med dødsfall i nær familie, det er vanskelig. Godt å høre at du har en partner som støtter deg, men kanskje det hadde vært lurt med en profesjonell samtalepartner? Da får du sortert tanker og følelser og øst litt ut av deg. Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: edbb0...7cc