hva skal jeg gjøre? (kan NHD også svare??)

[Gjest store-søster]

Hei

Jeg har en lille-søster som er psykisk syk; spiseforstyrrelser og selvskading er vel de viktigste symptomene. Hun er nå 16 år.

Jeg vil gjerne hjelpe henne til å takle livet sitt bedre, men synes jeg får alt for lite informasjon om hva som er "riktig" å gjøre.

Det jeg synes er mest problematisk er at det virker som om atferden hennes er veldig styrt av hvor mye oppmerksomhet hun får. Jeg skjønner at selvdestruktiviteten hennes er en måte å si til oss at det er noe som plager henne, noe hun ikke klarer å sette ord på. Men samtidig er det veldig slitsomt at det liksom ikke er "lov" til å si i fra til henne hvis jeg blir irritert. Jeg synes alle rundt henne har en veldig overbeskyttende holdning. Når hu har perioder der hu ikke spiser, får hu alltid masse trøst og oppmerksomhet.

Hu har vært innlagt noen ganger, og selv om hu benekter det, merker jeg på henne at hu trives med oppmerksomheten fra sykepleiere og leger. Dessuten tror jeg hu på en måte bruker det som et "bevis" på hu har det vondt; liksom "skjønner dere hvor vondt jeg har det nå??". Og bedre blir det ikke av at sykehuset legger opp til at hu til en hver tid skal ha aktiviteter å holde på med. Skjønner jo at hu må ha noe å gjøre når hun er innlagt, men det er jo ikke rart hu alltid får tilbakefall når hu skal skrives ut. Vi hjemme har jo ikke tid til å aktivisere henne til en hver tid, og dessuten virker det som om hu på en måte får et slags "venninne"-forhold til sykepleierne som er sammen med henne. Av og til når hu har dårlige perioder hjemme, virker det som om hu bevisst driver det så langt at hu havner på sykehuset igjen. At det liksom er målet med sultinga og selvskadinga.

Men uansett; er det noen som har forslag til hvordan jeg kan takle denne situasjonen best BÅDE for min egen del og for hennes del. Det er ikke til å stikke under en stol at det er litt trist å komme helt i skyggen av lille-søsteren min bare fordi jeg takler livet mitt bedre. Det jeg lurer mest på er om jeg kan si i fra til henne at jeg synes oppførselen hennes er til tider manipulerende og at hu må skjerpe seg. Eller kan dette få henne til å bli enda sykere? Jeg vil jo for all del ikke være skylden til at hu bryter sammen. Bare føler at hu er nødt til å lære seg å ta i mot ALLE reaksjonene når hu er selvdestruktiv, at hu må innse at det ikke bare fremkaller sympati, men også irritasjon. Sånn som det er nå får hu jo PREMIE når hu reagerer med sulting og selvskading. Er dette vanlig i behandling? All logikk tilsier jo at hu burde få "belønning" når hu er inne i en god periode i livet sitt. Og egentlig, hvorfor skal hu til en hver tid bli fristet med sydenturer og nye ting? Jeg er bekymra for at hu læres opp til å forvente belønning hver for alt hu gjør i livet. Jeg skulle ønske at hu kunne lære seg at den største belønning finner man inne i seg selv. Det burde være en belønning å ha det bra med seg selv.

Håper noen kan svare. Vil så gjerne hjelpe.....men lider av å se lillesøstra mi bli mer og mer manipulerende og utspekulert på tross av to års behandling hos psykologer og på sykehus. Vet jeg må være tålmodig, men er det noen som vet HVOR tålmodig man må være?

Vennlig hilsen

[frosken]

Jeg synes det er lett å forstå at det kan være utrolig frustrerende og provoserende å være storesøster til en som sliter med den type problemer som din søster gjør. Du har sannsynligvis rett i en god del av dine observasjoner mht. at sykdom "belønnes" - men det er ikke så lett å peke på gode alternativer og løsninger i forhold til unge mennesker som utagerer slik din søster gjør. Det er liten grunn til å tro at hun vil bli frisk bare hun tar seg sammen - det skal nok en del mere til enn det etter såpass lang tid med problemer.

Du spør hva du skal gjøre - og jeg tenker at det du skal forsøke er å være en "vanlig" søster. Du skal ikke forsøke å hjelpe henne med å bli bedre - du skal primært forsøke å være en normal storesøster - men forhåpentligvis kan du klare å gi henne litt ekstra spillerom før du skjeller henne ut :-) Jeg synes du har all mulig rett til å fortelle henne hvordan det oppleves å se hva hun holder på med - og hvordan det innvirker på ditt og familiens liv. Hun blir neppe bedre av å høre det - men ikke værre heller. Og hvis dere skal han mulighet til å ha et OK søskenforhold i fremtiden, er det viktig at flere enn hennes behov tas hensyn til. Så hvis du har lyst til å si at hun oppfører seg som en drittunge - så si det - og så får hun heller ta det opp i terapien sin hvor hun nok vil få en del hjelp til å forstå hvorfor du reagerer som du gjør på hennes atferd. Jeg synes ikke du skal forsøke å være hjelpsom hvis du ikke føler for det - det er ikke noe poeng med pliktøvelser her - derimot er det selvfølgelig godt for dere begge om dere har et genuint ønske om å være sammen.

Kanskje kunne dere ha noen felles samtaler med en av hennes behandlere - slik at du får uttrykt dine reaksjoner - og evt. får noen refleksjoner fra behandleren som kan være nyttig å ha med seg.

Det vises en film på tv-norge i morgen om selvskading - se her: http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=1057813. Hvis filmen er like god som boken, så vil den kanskje hjelpe deg til å bedre forstå din søsters opplevelse av sitt liv.

Til slutt vil jeg bare si at din søster neppe har det godt - til tross for at hun kanskje opplever mye som kan se ut som en belønning av symptomer. Hun er neppe i stand til å velge å være en vanlig ungdom akkurat nå - til det har hun blitt for mye fanget i sitt eget nett. Mens du venter på at hun skal finne veien ut av nettet igjen, så prøv å ta vare på dine egne behov - både i relasjonen til din søster og i livet ditt forøvrig.

[frosken]

Jeg synes det er lett å forstå at det kan være utrolig frustrerende og provoserende å være storesøster til en som sliter med den type problemer som din søster gjør. Du har sannsynligvis rett i en god del av dine observasjoner mht. at sykdom "belønnes" - men det er ikke så lett å peke på gode alternativer og løsninger i forhold til unge mennesker som utagerer slik din søster gjør. Det er liten grunn til å tro at hun vil bli frisk bare hun tar seg sammen - det skal nok en del mere til enn det etter såpass lang tid med problemer.

Du spør hva du skal gjøre - og jeg tenker at det du skal forsøke er å være en "vanlig" søster. Du skal ikke forsøke å hjelpe henne med å bli bedre - du skal primært forsøke å være en normal storesøster - men forhåpentligvis kan du klare å gi henne litt ekstra spillerom før du skjeller henne ut :-) Jeg synes du har all mulig rett til å fortelle henne hvordan det oppleves å se hva hun holder på med - og hvordan det innvirker på ditt og familiens liv. Hun blir neppe bedre av å høre det - men ikke værre heller. Og hvis dere skal han mulighet til å ha et OK søskenforhold i fremtiden, er det viktig at flere enn hennes behov tas hensyn til. Så hvis du har lyst til å si at hun oppfører seg som en drittunge - så si det - og så får hun heller ta det opp i terapien sin hvor hun nok vil få en del hjelp til å forstå hvorfor du reagerer som du gjør på hennes atferd. Jeg synes ikke du skal forsøke å være hjelpsom hvis du ikke føler for det - det er ikke noe poeng med pliktøvelser her - derimot er det selvfølgelig godt for dere begge om dere har et genuint ønske om å være sammen.

Kanskje kunne dere ha noen felles samtaler med en av hennes behandlere - slik at du får uttrykt dine reaksjoner - og evt. får noen refleksjoner fra behandleren som kan være nyttig å ha med seg.

Det vises en film på tv-norge i morgen om selvskading - se her: http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=1057813.'>http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=1057813. Hvis filmen er like god som boken, så vil den kanskje hjelpe deg til å bedre forstå din søsters opplevelse av sitt liv.

Til slutt vil jeg bare si at din søster neppe har det godt - til tross for at hun kanskje opplever mye som kan se ut som en belønning av symptomer. Hun er neppe i stand til å velge å være en vanlig ungdom akkurat nå - til det har hun blitt for mye fanget i sitt eget nett. Mens du venter på at hun skal finne veien ut av nettet igjen, så prøv å ta vare på dine egne behov - både i relasjonen til din søster og i livet ditt forøvrig.

http://forum.doktoronline.no/mp/article?_cmd=screen&id=1057813

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lite å tillegge til froskans svar.

Jeg synes dere skal ta dette opp først i familien, deretter med hennes behandler.

Forøvrig forstår jeg dine synspunkter godt, og de avviker ikke mye fra mine egne.