savnet er stort..

[Gjest maria]

Må få ut litt tanker fra hodet mitt og øser de ut til dere her inne.

I helgen dro vi på hyttetur med barna. Været var bra da vi dro og alt så ut til å bli en fin helg. Vi skulle være sammen med mange andre på en stor hytte og vi gledet oss alle sammen.

Fredagen gikk fint med god mat og hyggelig samvær med gode venner. Barna koste seg veldig.

Lørdag stod vi opp tidlig, spiste frokost og gikk en lang skitur. Da vi kom tilbake etter turen og skulle spise middag, begynte jeg plutselig å gråte. Jeg skyndte meg inn på soverommet og gråt. Tårene sluttet ikke å renne og jeg ble sittende på sengen lenge og følte jeg helt tom. Heldigvis skjønte de andre som var der at jeg hadde problemer og tok seg av de andre barna mine slik at de skulle slippe å se mammaen sin gråte slik. Jeg vet ikke hva som skjedde, men det føltes ut som om det gikk "hull på en ballong". All sorgen og savnet etter sønnen min tok overhånd. Uansett om hvor mye jeg anstrengte meg så slapp ikke gråten taket. Jeg ble på rommet i 2 timer og var totalt utslitt etterpå. Resten av kvelden og i dag har vært preget av sorg. Jeg har virkelig måttet anstrenge meg for å ta meg litt av barna. Min samboer og de andre voksne har selvfølgelig tatt hånd om de, men jeg tok de med meg på en skitur jeg også. Da pratet jeg med de og fortalte at jeg gråt fordi jeg savner lillebror så mye.

Jeg sitter her og skriver og føler meg ennå sliten etter den reaksjonen jeg fikk i går. Det var godt å få gråtet, men jeg er skremt over hvor liten kontroll jeg hadde over den. Jeg gråter ofte, men ikke slik som i går.

Jeg innser at jeg trenger hjelp til å takle sorgarbeidet og skal bestille time hos psykolog i morgen. Håper det kan hjelpe meg på veien til en litt bedre hverdag, selv om veien er lang å gå.

Hilsen en sliten maria

[Gjest tankefull]

Kjære Maria!

Du har hatt litt av en helg...Jeg tror vi bare må akseptere at vi kan få slike reaksjoner lik den du hadde.Skremmende oppleves det,men det er viktig at du lar kroppen gå dit den vil i sorgen.Samtidig syns jeg det er en sterk(og lur!) beslutning av deg at du tar kontakt med psykolog for å få hjelp til å sortere følelsene dine!

Det høres ut som om du har gode støttespillere i din samboer og dine venner;gjør bruk av de!Kanskje det kan være godt å få med samboeren til psykolog iallefall en gang for å få en prat sammen??

Det var fint at du tok med deg barna på egenhånd for å forklare din reaksjon;barn takler mye veldig bra bare de vet hvorfor!

Det er min erfaring hittil iallefall.

Ofte er det slik at når vi har det koselig og fint;når vi "tillater" oss å ha det bra:DA kommer reaksjonen.Men vet du,det er tillatt det og!Det er sunt og riktig å reagere;få det ut!Samtidig kan DET ofte være lettere sagt enn gjort...

Jeg snakker av bitter erfaring;jeg har selv mye inni meg som ikke er kommet ut enda kjenner jeg.Men jeg går foreløpig og snakker med jordmor som hjalp meg den natten,og sosionom.

Tenker på deg!Klem fra Nestor sin mamma.

[Gjest mamama]

Savnet er stort, det er så enormt at vi klarer ikke å ta oss sammen hele tiden. Kjenner meg så godt igjen i det du forteller. Jeg har også to barn til som jeg må ta meg av, som gir gleder, som forventer og fortjener å ha en mamma som klare å engasjere seg i dem.

Og det klarer vi jo også, men så er savnet etter Martin så stort, at ingenting kan stoppe tårene, de bare må ut. Slik er det bare. Det er så grusomt å miste et barn, det er helt forferdelig. At vi klare å ta oss av de andre barna er utrolig sterkt. Veldig mange rundt oss sier at "det er jo så godt at dere har de to guttene igjen", JA, det er utrolig godt!!! men det er ikke bare lett, fordi vi må ta hensyn til de, vi kan ikke bare legge oss ned. Derfor så er vi sterke og flinke som klarer å ta oss av barna, samtidig som vi sørger over de døde barna!!

Det med følelser tror jeg vi etter hvert vil kunne styre mer og mer. MEN, jeg tror aldri vi klarer det helt, derfor så vil det komme reaksjoner innimellom hvor tårene bare kommer, og vi ikke kan få stoppet dem. Det håper jeg og tror jeg at barna mine tåler å se, fordi de vet at mamma er helt "knust" over at Martin døde, samtidig så ser de at jeg fortsatt er mamman deres, og at vi lever videre.......

Inger jobb er så slitsom og hard som sorgarbeidet. Etter et par timer med tårer, er man helt utslitt. Men, jeg føler at tårene "renser" luften litt, det blir litt lettere å puste etter på....

Tenker på deg..